Jeg husker det som om det var i går. Jeg var seks år og hadde nettopp lært meg å sykle. Da naboguttene syklet ned en større bakke, hang jeg meg på. Så gikk det opp for meg: Jeg hadde ikke lært å bremse. Hjulene på bestemors store sykkel gikk fortere og fortere. Farten økte til det uhåndterlige.

LES HER: Flere tankestreif Kjerstin Rabås

Nederst i bakken var det en trafikkert vei, og på andre siden av veien en dyp grøft. Dette var lenge før sykkelhjelmens oppfinnelse. Nå nyttet det ikke å grine. Ingen kunne hjelpe meg uansett. I løpet av få sekunder klarte jeg å svinge inn på en liten sidevei. Hjertet dunket. Tiden sto stille. Sykkelen mistet fart, og jeg klarte til slutt å stoppe. Da jeg kom hjem sa jeg ikke et ord, og guttene på sykkel merket ingenting.

Alle har vi opplevd en seier. Det kan være en større bragd som ble oppnådd, som for eksempel å nå opp til toppen av et fjell, men de fleste seirene i livet kommer uten applaus. De foregår i stillhet, og ofte uten at de rundt vet hva du akkurat den dagen har kjempet deg igjennom.

Det var akkurat det jeg sto og tenkte på da jeg nylig var så heldig å få se VM-fotball av beste merke på Kontraskjæret i Oslo. Der, i en salig blandingen av dansende fans, veivende flagg og avspilling av nasjonalsanger, gikk tankene til en venn som akkurat nå har sitt å stri med.

I menneskehetens historie har mange store bragder vært utført. De kan vi lese om i store tykke bøker. Men de fleste går i mål uten at flagget blir heist, og nasjonalsangen sunget. Og ofte er du alene.

Det finnes øyeblikk hvor du forstår hvilken stille kamp som pågår i medmennesker som står deg nær. En kamp hvor du ikke har noe å bidra med, til tross for stor velvilje. Av og til er marginene små mellom seier og tap. Det kan sikkert fotballspillerne fra det japanske landslaget si mye om, etter at VM-favoritten Belgia scoret det avgjørende seiersmålet bare 14 sekunder før overtida var slutt. For i sportens verden er grensene mellom suksess og fiasko tydelig definert.

Nok alvor nå. Det er tross alt sommer og snart ferie. Kan du ikke heller skrive om noe lettere, som sex, spøker tegner Britte, som ønsker seg et tema som er lett å illustrere. Jeg grubler litt på det, og kommer etter hvert frem til at er det et tema som nettopp illustrerer det jeg vil si godt, så er det læren om forplantning.

SÅ DU DENNE? Kjolen som sier ja, og jeg som sier tja

Her finnes det mange tapere, og kun én vinner. Dessuten er marginene små. For i jakten på egget er det bare den første sædcellen som kan krone seg med seier i skapelsen av et helt nytt menneske. Og det i konkurranse med rundt 100-400 millioner andre med samme mål.

Hadde den konkurransen vært annonsert på Facebook hadde jeg garantert ikke stilt meg opp på målstreken med ambisjoner om å vinne. Ikke for å skryte, men den kampen vant jeg. Og det gjorde du også.

Det er noe å tenke på i sommerhete netter.