Når vi snakker ærbødig om keiseren i tider som dette, vil kanskje enkelt tenke i retning av en tysk fotballspiller fra gamle dager.
Men vi er ikke der.
For oss vil det for alltid bare være én keiser, og det er Cesare Cardini, mexicaneren som etter opphold både i Europa og USA, etablerte en restaurant i hjembyen Tijuana i forbudstiden. I 1924, som hvert år, var mange tørste amerikanere på vei inn til byen for å feire nasjonaldagen.
De pleide å spise litt også, og han måtte finne på en spesiell rett som kunne begeistre de tilreisende. Tilgangen på råvarer var minimal. Hva kan man strengt tatt lage av kombinasjonen romanosalat, ansjos, parmesan, sennep, sitronsaft, hvitløk, egg, olje og gammel loff?
Tja, for eksempel noe som ender opp med å bli kåret til en av de hundre viktigste amerikanske oppfinnelser i det 20. århundret. Retten som ble oppkalt etter opphavsmannen, er minst like populær i dag. For noen hører både kylling og bacon til en cæsarsalat, men for andre er det en vulgær tildragelse. Salaten er jo perfekt i klassisk utgave.
Nesten på dagen 94 år etter salatens oppfinnelse, våger vi oss utpå, med en fornorsket variant. Vi snakker laks, smakstilsatt med rause mengder dill, pluss soyasaus og akasiehonning, bakt i ovnen et lite kvarter, samtidig som cæsar-dressingen tilsettes litt crème fraîche og ekstra sitron.
Ikke for å antyde fremtidig legendestatus. Men de som har smakt dette, har likt det svært godt.