Venner og bekjente i Italia hadde hjulpet Alhagie Camara med gode råd og veiledning før han bega seg ut på «bakveien», som de kaller migrantenes illegale rute til Europa gjennom Libya. De gambiske bøndene i Italia visste godt hva Alhagie risikerte i Libya: Han kunne bli kidnappet, torturert, bli satt til
tvangsarbeid eller solgt som slave. Alt dette var de imidlertid påpasselig med ikke å nevne for Alhagie før han, relativt optimistisk, dro av gårde.
Etter åtte måneder i Libya hadde Alhagie Camara fått smake det meste på kroppen og valgte å reise tilbake til Gambia etter forgjeves å ha prøvd å komme seg over Middelhavet.
Burde ikke vennene hans ha fortalt ham hva han gikk til? Alhagie Camara blir taus når vi spør ham. Det er et spørsmål han må tygge litt på før han svarer.
Vi møter ham på en gårdsplass i Senegambia, en del av hovedstaden Banjul. Eieren av eiendommen har kommet seg til Europa, og lar Alhagie bo der mens han er i utlandet.
Før Alhagie Camara selv forsøkte å komme seg til Europa, var han en forretningsmann som importerte grønnsaker fra nabolandet Senegal. Butikken ga ikke større avkastning enn at han fikk problemer med å forsørge familien. Etter press fra broren, bestemte han seg for å forsøke å komme seg «bakveien» inn i Europa, der målet var å finne seg en jobb og sende penger tilbake over Middelhavet.
- Vi lever i en moderne verden, og den vil vi alle sammen gjerne være en del av, forklarer 35-åringen.
- Når du ser at dine venner lever det gode liv i utlandet, får du lyst til å gjøre det samme, i stedet for bare å sitte her hvor man ikke kan få utrettet noe. Man kan ikke engang forsørge sin familie.
Som eldste sønn i familien ble det Alhagies ansvar å forsørge familien da foreldrene døde for noen år siden, og hans yngre brødre presset på for at han skulle reise til Europa. De hadde også sett bilder av gambiere som hadde
kommet seg over Middelhavet og som levde i sus og dus og sendte massevis av penger hjem til familiene i Gambia.
- Hvorfor kan ikke du gjøre det samme, sa de stadig vekk.
Alhagie la ut på sin ferd i september 2016, men han hadde knapt kommet til Libya, før han ble kidnappet første gang. Han ble overfalt av en gruppe libyske menn som stjal alt han eide bortsett fra klærne han sto og gikk i. Deretter ble han solgt til en annen gruppe som lever av å presse penger ut av migrantenes familier.
Men Alhagie og de andre fangene klarte omsider å rømme. De var innesperret i et øde område, langt unna nærmeste landsby, og en natt hvor alle vaktene var borte samarbeidet de 50 fangene om å bryte seg ut til friheten.
Galgenhumor
Etter et par måneder i frihet ble han tatt til fange på nytt, denne gang av en militsgruppe.
Å bli fanget på denne måten, var blitt så vanlig blant migrantene i Libya, at de utviklet sin egen galgenhumoristiske hilsen til hverandre når de dro av gårde på morgenkvisten for å finne seg en jobb som i neste omgang kunne finansiere ferden over Middelhavet. «Jeg håper virkelig at jeg ser deg igjen i kveld», sa de.
Militsen hadde noe bedre styr på sikkerheten enn de rene kriminelle bandene. Og det var en fast rytme i hverdagen. Hver morgen fikk fangene en omgang juling og elektriske støt, mens vaktene holdt opp telefonene slik at familiene hjemme i Gambia tydelig kunne høre hvordan Alhagie og de andre ba for sine liv og tryglet om at det ble sendt penger til militsen. Når morgenritualet var vel overstått, ble de utleid til tvangsarbeid i nabolaget.
Slik pågikk det i to måneder, inntil Alhagies familie hadde fått skrapt sammen nok penger til å kjøpe ham fri.
- Andre var ikke like heldige. De som kom fra enda mer fattige familier, klarte ikke å skaffe nok penger, og til slutt ble de ganske enkelt drept.
Alhagie Camara gjenopptok sitt forsøk på å nå Europa. Etter tre måneder med forskjellige strøjobber i Tripoli, hadde han spart nok penger til å ta turen over Middelhavet, men igjen fikk Alhagie sin frihet berøvet. Alle migrantene ble tatt av den libyske kystvakten og plassert i en av de offisielle fangeleirene. Også her sto tortur rutinemessig på dagsorden, de fikk knapt noe å spise, og vannet var salt. Alhagie begynte å innstille seg på at han ikke ville overleve oppholdet.
Da IOM, FNs migrasjonsbyrå, kom på inspeksjon i leiren i april i fjor, grep Alhagie begjærlig tilbudet fra organisasjonen om å bli flydd hjem til Gambia, og ble dermed en av de første i det såkalte returprogrammet.
- Jeg hadde ingen anelse om at det ville være så farlig, forklarer han oss.
- Men vennene dine i Italia må jo ha kjent godt til det. Burde de ikke ha advart deg?
- De ville ikke skremme meg. De ville jo så gjerne at jeg skulle greie det samme som dem. «Kom, kom, kom», sa de.
Han er ikke sint fordi han ikke ble fortalt om risikoen, selv om han fortatt kjenner oppholdet i Libya fysisk på kroppen.
- Nei. Slik jeg ser det ønsket de å beskytte meg. Om de hadde fortalt meg om farene, hadde jeg kanskje ikke reist, forklarer han.
- Jeg vil aldri kunne klandre mine venner for det som har skjedd. Vi er muslimer. Vi tror at det som skjer oss er Allahs vilje. Vi må godta den skjebnen han har lagt for oss, og ikke klandre hverandre.
Alhagie Camaras skjebne ble at han skulle vende tomhendt tilbake til Gambia etter å ha satt alt familien eide over styr, for så å starte på nytt på bar bakke. Heldigvis har familien vist forståelse for dette. Brødrene, og særlig
søsteren, føler med ham, og oppmuntrer ham nå til å gjøre et nytt forsøk på få tak i penger. Men denne gangen hjemme i Gambia.
Jorda ligger ubrukt
Alhagie Camara slo seg sammen med 69 andre gambiere han møtte på sin ferd. De dannet et kollektiv som skal produsere grønnsaker. De samme grønnsakene, gulrøtter, pepperfrukter og kassava, som han tidligere importerte fra nabolandet Senegal.
- Før jeg dro for å prøve lykken i Europa, pleide jeg å betale masse penger for å kjøpe grønnsakene i Senegal og selge dem her.
Hvorfor ikke bare dyrke dem selv og bli rik, tenkte jeg da jeg dro tilbake fra Libya.
En venn har gitt dem et stykke jord som ligger omtrent tre timers gange fra Alhagies hjem i hovedstaden Banjul. De som opprinnelig dyrket den lille jordflekken har reist til Europa.
- Landsbyen som har gitt oss jorda håper og tror at vi klarer oss godt, slik at vi får mulighet til å utvide og kjøpe mer land i fremtiden, sier Alhagie Camara.
Myndighetene har gitt kollektivet nødvendige tillatelser, men de mangler et kurs i hvordan man dyrker grønnsaker og driver et landbruk. Uten det kommer de ikke ordentlig i gang.
- Ingen av oss har erfaring med landbruk, forklarer Alhagie Camara.
Sjefen for IOMs program i Gambia, Nuria Fernandez-Vidal, kjenner godt til Alhagie Camara og hans forening.
- Det er et klassisk eksempel på hvordan det skal gjøres. De har selv organisert seg i et kollektivt prosjekt som er lokalt forankret. Vi skulle gjerne ha vist det frem til inspirasjon for andre, sier hun.
IOM har imidlertid blitt overveldet av det store antallet mennesker som har bestemt seg for å vende hjem igjen. Nuria Fernandez-Vidal har fått et budsjett som skal kunne håndtere 500 personer per år. Etter seks måneder har hun fått over tre tusen hjemvendte migranter som alle har mottatt løfter om bistand for å få livet tilbake på riktig spor. Kun 145 av dem har mottatt hjelpen de behøver.
«Kom hjem igjen»
Til tross for den frustrerende ventetiden oppfordrer Alhagie Camara sine landsmenn som fortsatt befinner seg i Libya om å komme hjem igjen. Ifølge IOMs seneste tall er det rundt 4000 gambiske migranter som oppholder seg i Libya, men Gambias innenriksdepartement anslår at tallet reelt er langt høyere.
- Jeg skulle ønske at jeg kunne reise tilbake til Libya og oppsøke hver eneste gambier i landet, og fortelle dem at de trygt kan reise hjem igjen. Familiene deres vil ikke oppfatte dem som tapere om de ble kidnappet underveis, og
familien har antakelig allerede hørt dem skrike i telefonen. Og det er viktig at de kommer hjem. Vi trenger dem, sier Alhagia Camara.
- Gambia er et lite land, men en stor familie. Vi må stå sammen om å utvikle oss, så landet blir et godt sted å være for alle. Det har blitt mulig nå som vi har fått demokrati og en regjering som vil oss det beste. Om alle de unge forsvinner, hvem skal da bygge opp landet igjen? spør han.