Langsynt

- Du ser alltid så alvorlig ut?

- Jeg ser sint ut. Men jeg er jo ikke det. Jeg er bare født med denne rynken. Jeg har et kjempestort hjerte. Egentlig altfor snill til å drive med det jeg driver med, bedyrer Stig Inge Bjørnebye.

- Mer kaffe? Vi må ha kaffe. Forsyn dere, sier han og lar en gjestmild jernneve vifte varsomt mot kaffebrødet på bordet.

- Det er fra Baker Mikalsen her oppe.

Han har startet dagen med å møte håndverkerne som skal bygge garasje nederst i hagen hans, motsatt av den særdeles sirlige vedstabelen øverst. Den er sortert etter størrelse. Store kubber som brenner lenge til venstre. Små kubber som fyrer fort til høyre. Systematisk. Gevirer fra elgjakt på toppen. Et passe lavmælt ekko fra skogen.

Utenfor huset på Berg i Trondheim står små stabler med treningssko. Et treningsapparat for vekter. Er det utrangert, pensjonert? Det er ikke vanskelige å se for seg at Stig Inge Bjørnebye sliter ut treningsapparater. Snart 50 år gammel er soldathaken like skarpskåren og bicepsene like ubarmhjertige mot ermene på trøya. Spensten i gangen upåklagelig. Han ser fremdeles ut som denne litt innbitte typen som skal vise verden.

Planen

Se for deg en vanlig ettermiddag en vanlig dag på 80-tallet. En vanlig fotballbane midt i en vanlig norsk skog. Helt vanlige gutter som bøller med sitt, samtidig som en helt vanlig trener prøver å holde helt vanlig ørens lyd og instruere i helt vanlige norske fotballprinsipper. Midt oppe i alt dette står det en uvanlig liten gutt med et uvanlig venstrebein. Han står uvanlig stille. Lytter. Lærer. Han har lagt en uvanlig plan.

- Jeg hadde vært god. Bøtta inn mål. Så kom det en periode hvor jeg ikke var helt med. Jeg var på grensen til misfit på de fleste arenaer da jeg var fjorten-femten. Jeg var senest utvikla, jeg var født seint på året, minst, mest kviser i ansiktet. Jeg var … jeg hadde ikke noe spesiell selvfølelse verken sosialt eller på idrettsarenaen. Jeg var ikke noe mobbeoffer, men jeg var ikke like inkludert som jeg ideelt sett skulle være, forteller han.

- Men kjenner ikke alle ungdommer på litt ensomhet og famling i perioder, spør han siden.

Han var ambisiøs. Ville få det til likevel.

- Det gikk en faen i meg. Det var et «slå tilbake»-opplegg, som jeg ikke fortalte om til de andre, men holdt for meg selv. Det var en ordentlig revenge of the nerd, altså, sier han, ikke uten et snev av humring.

Og planen, den gikk ut på å granske seg selv. Gå i indre dialog, kaller han det.

- Den stillferdigheten som preget meg. Til slutt har du bare deg selv å snakke med. Det er egentlig veldig sårbart. Den samtalen kan ende med evig isolasjon. Eller den kan ende med noen oppgjør med deg selv.

Oppgjør

For Stig, en god, men litt forsiktig liten tass, førte den indre dialogen til det første av mange oppgjør med seg selv. Det kommer flere. Akkurat nå trekker han pusten og legger ut på et sidespor. I første omgang kan det virke litt tilfeldig.

- Altså … mobbing, sier han. Litt svevende, litt tungt. En tordensky som sakte siger inn over kjøkkengulvet.

- Jeg er opptatt av de store samfunnsproblemene som ikke klinger politisk mynt, som blir tilsidesatt. Det er ingen politikere som gidder å løfte mobbing høyt nok på agendaen. Men det er et gedigent samfunnsproblem! Fordi – mobbing er ikke fire stykker som kaster snøball mot han ene i hjørnet lenger. Det er lang mer avansert. Mobbing har gått under jorda. Mobbing er mer systematisk. Metodene er langt mere groteske. Formatene er langt mer groteske. Det går på fasaden, da. Det er jo knyttet til det som samfunnet ellers er i ferd med å drive med. Se på sosiale medier.

Og for å ta det med en gang: Stig Bjørnebye er ikke spesielt stor fan av sosiale medier og hvordan vi opptrer der.

- Ingen har råd til å vise svakhet lenger. Fordi man skal vise styrke. Og hvis man ikke har det, skal man late som. Sånn er dette bygget opp. Det er sånn jeg ser det. Sosiale media er en fenomenal arena for å late som man ikke har en svakhet, sier han. Lener seg ørlite tilbake på kjøkkenbarkrakken. Slipper tordenet løs.

- Det kryr jo av uærlighet! Jeg ser ikke ett innlegg hvor man sier at «Jeg er ikke vellykket», «Jeg har det vondt», «Jeg spiser ikke så flotte middager», «Dette(!) er middagen min i dag.». Det finnes jo ikke. Det er svindel, slår han fast.

- Det er en gedigen livsløgn. Det er egentlig seg selv man lurer mest. Da lurer jeg på hvordan den indre dialogen er? Er det totalt opprør og bare konflikt? Eller er det noe produktivt, langsiktig og konstruktivt? Tar man noe oppgjør med seg selv?

Sidesporet har på snedig vis ført til plattformen han forlot. De lange resonnementene hans følger som regel en plan, de også. På denne plattformen har stemmen det samme preget av bly som det tilsynelatende alltid morske blikket. Han har litt av refseren i seg.

Skogens ro

Han skjønner det nå, forklarer han. Hvordan han var langsiktig, strukturert og metodisk i jakten på å slå tilbake, allerede da han bestemte seg. La planen.

- Det er lettere å sette fine ord på det nå, som jeg er voksen.

- Du beskrives som en tenker. Analytisk. Det er en del av personligheten din å være grundig og metodisk?

Som for å understreke kommer en real tenkepause. Svaret begynner litt leende midt i en setning.

- … men jeg vet ikke hvor gode de analysene er, altså. Alle sier at jeg er en tenker. Ja vel. Jeg kan vel akseptere at jeg er det. Men det betyr ikke at jeg er filosof. Men jeg er jo åpenbart introvert heller enn ekstrovert.

Han bytter fort tema. Har snakket om seg selv i riksmediene siden han var 17 år. Liker ikke noe særlig å fremheve seg selv, forklarer han.

- Men det å være introvert er behagelig det, når du fisker laks for eksempel. Mange synes det høres kjedelig ut å fiske laks i tre dager. Men jeg synes det er helt fantastisk. Ja, helt magisk!

Blyet og tordenværet er borte. Nå er det lyden av ei snelle som spinner friksjonsfritt inn i evigheten.

- Det samme med elgjakta på høsten. Det er de to lommene jeg har. Da jeg klarer å finne energi til å kave og holde på sånn som jeg gjør resten av året. Skogen er mystisk. Og så er den mye, mye større enn meg, sier han, ikke uten undring. Tenker seg litt om igjen.

- Du blir hele tida iakttatt i skogen. Av mystikken, dybden, mørket og sånne ting. Og det er noen dyr der, som har full kontroll på hvor du er. Det er spennende. Og kIarer du å bli ett med det, og kjenne at det er fritt for moderne larm, da kan du virkelig begynne å filosofere.

Det er de tankerekkene. Den indre samtalen. I skogen og i elva er det rom for den.

- Du får mange ideer når du har vært tre dager på laksefiske. Det er mye samme greiene med skogen og jakta. Selv om det er to forskjellige konsepter, sier han. Alltid nøyaktig. Forklarer hvordan laksefisket er tomt for spenning i timevis, helt til det biter. Eksploderer i den påfølgende kampen mot laksen. Smiler.

- Da må du prestere. Og da har jeg ekstremt respekt for motstanderen. Det vondeste er å slå fisken i hodet med en stein. Det synes jeg er fælt. Mens når du jakter elg, så er spenningen der før du skyter. Det er helt vilt, liksom. Etter at jeg har skutt er hvilepulsen ganske fort nede.

God

Hvordan det gikk med revenge of the nerd-planen? Metoden fungerte, som vi vet. Og han sies å fremdeles være ekstremt god til å skru på fokusbryteren. Vil lære. Blir god i mye. Familiemann. Jobben sin. Fiske og jakt.

- Er det viktig for deg å være god?

- Ja, svarer han nølende.

- Hvorfor det?

- Fordi da beviser jeg overfor meg selv at jeg kan få til ting. Og det er en anerkjennelse jeg setter pris på, i meg selv. Jeg har en slags konstruktiv uro inni meg. I perioder har det nok vært en hårfin balanse mot det destruktive, men det er alt i alt en sterk drivkraft.

Han sier at han ikke er interessert i å vise seg frem. Vil ikke at noen skal misforstå, og tro det er viktig å være god overfor andre.

- Jeg hadde en ganske lang konflikt med faren min. Han var min beste venn. En helt suveren fyr. Fantastisk far og idrettspappa. Men med bestevenner tar man jo konflikter også.

Og her er konflikten: En sønn som lykkes bemerkelsesverdig godt etter alle målbare kriterier omgivelsen er opptatt av. En stolt far. For stolt.

- Jeg syntes jeg så tendensen til at faren min ble drøyt stolt av prestasjonene mine. Hver gang han ringte, og vi snakket på telefonen, måtte han alltid hilse fra den og den som var kjempeimponert og blablablabla.

Stig, stjernespiller på et Liverpool-lag med superstjerner, ville ses som seg selv. Ikke fotballspilleren. Ba faren drite i de hilsenene.

- Kunne ikke han og jeg bare snakke sammen, spurte jeg bestandig. Bare spørre hvordan jeg hadde det, liksom. Drite i de andre innimellom. Så jeg har ikke hatt noe behov for å vise for andre at jeg er god, tror jeg. Bare for meg selv. Å prestere godt.

Motbakke

De tre første sesongene hans som sportslig leder i Rosenborg gikk utmerket. Under trener Kåre Ingebrigtsen var gladlaget som spiller gladfotball tilbake. Sju titler på tre år. Europacup to av årene. Omsetningsrekord i fjor. Klubben har solgt spillere for hundre millioner mer enn de har kjøpt for på disse tre årene. Selv om spillet har hanglet i det siste, er det ingenting å si på resultatene. Men nå. Nå leder Brann serien. Og et skadeplaget Rosenborg har nærmest spillermangel.

- Nå er det litt motgang. Hvordan takler du det?

- Bra, tror jeg. Fordi, motgang er interessant. Motgang er ikke noe du flykter fra. Det første du må se på er deg selv. Hva kunne jeg gjort annerledes? Hvordan skal jeg angripe det? Hvilken rekkefølge? Hvilken pedagogikk? Hvilken retorikk? I bunn og grunn er det mer krevende, men mer givende, å jobbe i motgang. Han er snart 50. Karrieren er så å si upåklagelig. Kanskje finnes det ikke et mer vrient publikum å tilfredsstille en Rosenborgs. Han kunne valgt en enklere jobb. Kunne tjent mer penger.

- Jeg velger heller noe som er sånn passe ubehagelig. For det er det jeg trives best med. Jeg er opptatt av å få det til. Jeg liker den motstanden. Jeg har på mange måter alltid jobbet med motstand, fordi kravene har vært så høye.

Startvansker

Så å si upåklagelig. Det finnes et skår. Etter å ha vært landslagsassistent for Åge Hareide på landslaget i tre år, ble han trener for Start i 2006. Året etter kom det for dagen at stemningen i klubben mildt sagt var dårlig. Folk sluttet. Resultatene fulgte stemningen. Mot høsten sa Stig opp.

- Har du lyst til å snakke om hva som skjedde i Start og Kristiansand?

- Det er et veldig avsluttet kapittel. Men, det er også en erfaring jeg bruker. Noe jeg ufarliggjør. Kort sagt passet det dårlig med hvor jeg var i livet. Jeg skulle aldri tatt jobben, og de skulle aldri spurt meg. Det var dårlig forarbeid av dem, og dårlig vurdert av meg. Jeg var ikke klar for den type jobb.

- Overvurderte du deg selv?

- Ja. Men det var en erfaring det også. Og i dag har jeg et supert forhold til alle de folkene jeg jobbet med.

Smell

Da han lyktes som best som fotballspiller, spilte det etter hvert ingen rolle for ham hvor god andre mente at han var. Liverpool-stjernen møtte som vanlig seg selv i sitt eget sinn, og nå likte han ikke det han så særlig godt. Det var en periode preget av selvforakt. Han har snakket nok om den perioden også, synes han. Skrevet en bok om det. Fått pris for åpenheten. Vil helst ikke snakke så mye mer om det, heller. Water under the bridge.

- Jeg trodde egentlig det skulle gå over ganske raskt. Men det gjorde ikke det. De tekstene som ble bok, var egentlig skrevet som terapi. Så det kan vel hende at noe av drivkraften min er å unngå å mislike meg selv. For på samme tid som jeg følte at «nå har jeg virkelig helt seriøst sosial angst», så var jeg på årets lag i Premier League. Jeg var Liverpool-spiller en. Jeg var den figuren. Det ansiktet. Men det var liksom ikke meg! Da opplevde jeg en veldig konflikt. Men, den er ikke så farlig, vet du. Den er ikke så farlig den konflikten. Den er helt normal. Og ganske sunn, sier han beroligende.

- Jeg tok et oppgjør med det. Med meg selv. Ble dus med det og ufarliggjorde det. Det er jo helt fint, konstaterer han. I en sms i etterkant oppsummerer han temaet: Du verden hvor mye bedre man får det av å ta et dypdykk i ny og ne hvis man tør!

Skjerpings

Metoden igjen. Den indre samtalen. Gå i seg selv. Se på det du møter. Gjør noe med det. Sånn driver han på, og det burde flere gjøre, synes han. Han vil absolutt ikke tre inn igjen i debatten om barneidrett og barnefotball. Har vært der før. Fått ros. Fått kjeft. Hederspriser og drapstrusler, sier han. Men når du er sportslig leder for den som legger sportslista i Norge, kan du ikke slippe helt unna.

- Men det som er problemet med barnefotball, det er jo ikke barna eller fotballen. Det er foreldrene, slår han fast. Og avslører at han har ei høne å plukke med mangt i dagens samfunn, som egentlig ikke har med idrett å gjøre. Når du er trebarnsfar, har du bekymringer og erfaringer som strekker seg et langt utenfor krittstrekene.

- Dagens barnefotball er et speil av samfunnet for øvrig. Samfunnet i dag er ikke opptatt av utvikling, tålmodighet eller langsiktighet. Det er opptatt av kortsiktig lykke. Fasade, posisjon, materialisme, stereotype kjønnsroller, makt.

Han er ikke nådig. Ordene spyttes ut som noe heslig han har fått i seg i vanvare.

- Langsiktigheten, den ser jeg lite til i samfunnet. Jeg brenner jo litt for det siden jeg var en late bloomer sjøl. Men den langsiktigheten er truet av hele samfunnet. Informasjonssamfunnet, sosiale medier, jaget etter anerkjennelse. Konstant anerkjennelse. Det funker dårlig med toppidrett, slår han fast. Funderer videre på samfunnet han er den del av, fordi det er sånn han er. Borer og borer.

- Det er jo ikke den nye generasjonen barn som har endret innfallsvinkel på livet. Det er dagens foreldregenerasjon som har overført sine verdier til barna. Vi er den første foreldregenerasjonen som ikke har behøvd å få til noen ting selv.

Ikke for å bli kjendis en gang. Før i tiden hadde de som var kjendiser, divaer, primadonnaer, noen unike egenskaper. I dag kan du jo bli kjendis på bakgrunn av at du er evneveik, sier han nesten litt vantro.

- Bare du driter deg ut nok i et realityprogram, kan du leve på det. Du kan blogge om ingenting og tjene ti millioner i året, sier han. Fnyser.

- Litt tilbake til det med barneidretten. Tålmodighet for å bli god er jo én ting – men har det ikke en helt egen verdi, at barn driver med idrett? Uten at de nødvendigvis skal bli noe?

- Jo. Den har en egenverdi. Barneidretten er en folkebevegelse. Det er en sosial arena. Den billigste og mest velfungerende integreringsarena i samfunnet. Bedre enn skolen! Det er der man først og fremst kan gjøre noe med den … helt avskyelige mobbeproblematikken.

Han nærmest spytter ordet ut, og du kan høre blypreget komme tilbake i stemmen når han snakker om det igjen. Både han og kona, Hege, tidligere landslagskeeper i håndball, har vært engasjert i barnas idretter i årevis. Jobbet frivillig. Vært foreldretrenere.

- Da får du se mye. Du får et innblikk i relasjoner mellom foreldre og barn, og barn imellom. Mellom skole og idrettslag. De som er med på idrett, og de som ikke er med. Du får et innblikk i forskjellige samfunnslag. I hvordan det er å vokse opp i dag.

Politikerne som ikke tar nok tak i mobbing provoserer ham. De er mer opptatt av maktspill enn viktige saker for tiden, synes han.

- Det må et folkeopprør til mot mobbing. Det blir ikke tatt på alvor. Det er det mest hjerteskjærende jeg vet. Det er gripende. Sårbarheten. Ensomheten. Depresjonen. Her må vi ta tak, konkluderer han.

Andre ting

- Du blir oppriktig oppbrakt over dette?

- Jeg engasjerer meg i ting. Jeg blir drittlei ensporethet, skjønner du. Jeg er helt avhengig av andre arenaer enn bare jobb. Det hadde ikke gått.

Jeg har spilt sammen med folk som kun var interessert i fotball. Jeg skjønner det ikke.

På Elverum hadde de to platebutikker på tidlig 80-tall. På den ene av dem, Rilla, la Stig Inge igjen lommepengene sine. The Alarm. R.E.M. Waterboys. Nå er han bestekompis med Sigurd Wongraven fra black metal-bandet Satyricon, de møttes på metallkonsert gjennom fotballspiller og metal-entusiast Dan Eggen. I de senere årene er han stadig oftere observert på kunstgallerier.

- Jeg er nysgjerrig. Prøver å lære. Prøver å forstå. Men jeg vil si jeg er moderat interessert. Jeg kan ikke så mye, og kan egentlig ikke si at jeg har en samling.

- Noen spesielle kunstnere du setter høyt?

- Håkon Bleken, for eksempel. For en fyr. For en kunstner. For et skaperverk han har. For en katalog. Det er helt enormt. Og så er han samfunnsdebattant i tillegg, og da er jeg redd trønderne skal glemme at han er en kunstner i verdensklasse.

Det lange løpet

Av og til møtes Stig, bestekompis Sigurd Wongraven, som er vinprodusent, og et par andre for å nyte både mat og vin.

- Jeg kan veldig lite. Men jeg har kommet dit at vin er opplevelse. Ikke alkohol, sier han. Og forteller om hvordan han forsøkte å inspirere i nevøens nylige konfirmasjon, da han holdt tale. Først forklarte han om marshmallow-testen, der amerikanske forskere viste at barn som greide å vente fikk to marshmallows, i stedet for å spise én med en gang, gjorde det bedre senere i livet. Fordi de hadde selvkontroll, og det langsiktige lynnet Stig etterlyser.

- «Her er marshmallowen din, da», sa jeg. Så dro jeg opp en Gevrey-Chambertin, det er en rødvin fra Burgund, og den var ganske fersk. «Dette er eleganse. Det er opplevelse. Det er livskvalitet.», sa jeg til ham. Så forklarte jeg at hvis han drikker den nå, er den lukket og vanskelig og ikke spesielt god.

«Bøtter du denne på Tryvann, i russetida, da har du bomma. Da har du ikke stil. Da har du ikke eleganse», forklarte Stig.

- Men klarer han å vente, da får han en fantastisk opplevelse om femten år!

En liten pause. Tenker seg om.

- Egentlig bør han jo vente i tjuefem.

Forrige ukes portrett: Hypokonderlegen tror at Brann vinner serien