Backpacking er blitt flashpacking, nå velges visst reisemål først og fremst ut fra hvor imponerende det er mulig å få det presentert på instagram, mens man bloggdokumenterer hvert skritt på veien så detaljert at det neppe kan være særlig tid igjen til å løfte blikket og se seg rundt.

Før var postkort det nærmeste man kom ferieflashing. Den perioden i mitt liv da jeg reiste mest, hadde jeg et tett forhold til Posten. Når det gjelder balansen i postkassa, lå «post ut» skyhøyt over «post inn», for å si det sånn

Her er det på sin plass med en nostalgialarm: På det ennå temmelig mobilløse nittitallet, tok jeg en gang skrittet fra perrongen i ei lita bygd på Østlandet over i lokaltoget og ut i verden. Da jeg vinket farvel til foreldrene mine og la ut på den lange togreisen med den transsibirske jernbanen til Beijing, var den vinkinga det siste de både så og hørte fra meg til jeg kom tilbake til gamlelandet drøyt to måneder senere.

Bortsett fra et par postkort.

Min den gang forholdsvis ferske kjæreste, nå samboer, hadde jeg tettere kontakt med. Der gikk det til og med brev fram og tilbake i løpet av den sommeren. I dag er det vel ikke mange under femti som vet hva Poste Restante betyr, men for meg hadde det den gang en helt konkret betydning, i form av brev jeg kunne hente underveis, på hovedpostkontoret i Beijing, på posten i Hongkong.

Det var saker å ta med seg videre på reisen

De siste årene har ikke postkassa hatt stort annet å tilby enn regninger. Den digitale tidsalderen har faktisk slukt de fleste av dem også, men fremdeles har jeg et godt forhold til posten. Et håndskrevet postkort eller brev i posten er nærmest blitt en utopi. Da et barnebarn ga mora mi i julepresang et brev i posten hver måned et helt år, ble jeg rent misunnelig.

Men her om dagen fikk også jeg et brev. Bragt til meg av posten. Og sannelig var det posten som var avsenderen også. De hadde fått med seg at jeg nylig hadde vært på ferde og sendt et bursdagsbrev med et frimerke for lite. Eller som det vel egentlig sto: «Vi har registrert manglende porto på din postforsendelse».

Auda, tenkte jeg. Men det var før jeg leste videre og lot meg forundre. For etter at det behørig ble påpekt at manglende frankering er avsenders ansvar, kom følgende oppsiktsvekkende opplysning: «vi ser denne gang bort fra manglende porto».

What?! Kan jeg være mulig å begå en slik tabbe uten å måtte bøte med avgifter i bøtter og spann? Det manglet sju kroner i porto. Ekspedisjonsgebyret for å sende meg fakturaen var på 57 kroner. Sluttsummen ble likevel null. Posten tok utgiften på sin kappe. Wow!

Jovisst, det var en kraftig portoøkning som har gått under radaren. Og jovisst, det finnes knapt postansatte lenger som kunne gjort meg til et mer opplyst menneske. Men likevel: Mild refs uten konsekvenser?

Det var nesten så jeg sendte et takkekort.

Men jeg hadde ikke frimerker.

hilde.ostmoe@adresseavisen.no