Tre minutter. Omtrent den tiden det tar å spise en hamburger. Sommeren 2011 spiser Tommy den hamburgeren. Derfor lever han i dag. Han vet det. Han ble merket for livet den sommeren. Han var på Utøya. Og han møtte sin overgriper i retten.
- Alle spør meg om 22. juli. Ingen spør meg om overgrepene, sier Tommy Dahle.
Det er på tide å spørre.
Merket
- Spør om alt, jo vanskeligere, jo bedre!
En ung mann med viltert rødblondt skjegg har kommet hastende inn i kafeen på Kirkens Bymisjon og forsvunnet like fort, før han er tilbake med forklaringen, ulovlig parkering i bakgården. Så er det på jakt etter kaffe og et rom, mens han snakker i øst og i vest, før han endelig lander i en stol, tar opp snusboksen, tar en sup av kaffen. Er klar.
- Jeg hater tabuer. Tabubelagte ting fører til skam, sier han ettertrykkelig.
Tommy Dahle har opplevd mye i sitt unge liv. Armen over kaffekoppen avslører noe av det. Han har merket seg selv med datoen alle nordmenn kjenner, men som mange ennå synes er vanskelig å snakke om. 22. juli. Han skal fortelle om da han tok imot ungdommer som desperat svømte fra en morder mens skuddene smalt på Utøya, om spøkelsesstemningen på Sundvolden, om de vanskelige årene etterpå. Men først og fremst skal han fortelle om veien tilbake til samfunnet og hva som skulle til for at ulykkeshjulet endelig vendte om og ble et lykkehjul.
Tommy har lært hva tunge erfaringer kan gjøre med et menneske, men også hva et menneske kan gjøre med erfaringene. Målet er å knuse tabuene med alle midler. Også en tatovering.
- Tatoveringen kan være en åpner for vanskelige samtaler, etter hvert skal jeg lage en hel sleeve med mine historiske ting. Så kan folk spørre om absolutt alt, sier han.
På den neste tatoveringen skal det stå Misbrukt.
De hemmelige årene
Han var ikke mer enn ti år den første gangen det skjedde. Ennå er det mange år til han som ung voksen skal oppleve terror på nært hold, men foreløpig er han bare en vanlig fotballspillende gutt i en vanlig kjernefamilie på Flatåsen. Det er far, mor, søster, bror. Hund.
Og så var det ham. En nær venn av familien.
Det startet som tull og lekeslåssing. Litt uskyldig kiling. Hvordan det ble mer?
Den voksne stanset ikke. Familievennen de var mye sammen med, dro på turer med, en han satt barnevakt for, en han ennå i dag kan ta i forsvar.
- Han ville meg ikke vondt, han brydde seg veldig om meg, prøver han å forklare. Men han var en voksen, Tommy var et barn.
I flere år varte det, ikke før i 14-årsalderen tok det slutt.
Var det et homofilt forhold? Nei. Det var et overgrep.
Den voksne visste at det var forbudt. Barnet kjente etter hvert en usikkerhet rundt hemmeligheten bare de to kjente.
- Jeg lurte jo på om det var sånn det skulle være, om mamma og pappa visste det, om det vi gjorde da jeg lå over, var riktig, sier han.
Vi sitter hos Kirkens Bymisjon og Tommy prøver å forklare sitt liv. Ikke bare de sju årene som har gått siden Utøya. Men årene før, da han ble fanget i noe som ikke skulle vært. Ubalansen som oppsto i hjemmet. Forvirringen, og sinnet som alltid var rettet mot faren, ukependleren som bare var hjemme i helgene.
- Pappa og jeg hadde et elendig forhold på den tida. Men jeg skjønte ikke hvorfor jeg hadde så mye sinne. Det ble noen knuste dører. Men jeg har aldri slått mennesker, det har gått ut over ting, sier han med et smil, plukker fram en snus.
- Hvor gammel var du?
Han puster ut. Lenge. - Sikkert i 12-årsalderen. Du, jeg skal bare sjekke bilen.
Han reiser seg fort. Forsvinner raskt ut døra, men er snart tilbake.
Ennå er det som i en tåke. For i alle terapitimene og samtalene, har fokuset alltid vært på Utøya, aldri på barnet med de hemmelige opplevelsene som kunne føles gode og nære, men likevel helt feil.
- Jeg husker de siste gangene, da jeg ville at det skulle forsvinne. Jeg begynte å legge meg med pysjbukse på. Men en bukse kan man ta av. Så knyttet jeg buksa. Men en knute kan du løsne. Så begynte jeg å knyte blåknute. Da tok det slutt.
- Men du fortalte det aldri til noen?
- Nei. Og vi to snakket heller aldri om det. Bortsett fra én gang, da det var over. Da sa han. «Tommy, dette med oss to, hvis du vil si det til noen, må du bare gjøre det».
De viktige spørsmålene
Men han holdt det for seg selv. Til han har begynt på videregående og Senter mot incest og seksuelle overgrep, holder et foredrag, da kom minnene tilbake. Men da moren prøver å fritte ham ut, klarer han ikke å fortelle. Løsningen blir at hun stiller direkte spørsmål, som han bekrefter ved å nikke eller riste på hodet.
- Mamma var kjempeflink. Jeg har brukt den samme teknikken selv når noen har kommet til meg, sier han. -Jeg har fått mange bekreftelser på den måten.
Dette er hans credo: Tørre å spørre. Tørre å snakke.
Så kom anmeldelsen fra barnevernet. Så kom rettssaken.
Når 19 år gamle Tommy Dahle møter sin overgriper i Sør-Trøndelag Tingrett er det ennå en måned til terroren skal ramme Utøya. Kanskje er han ute i siste liten, han har alltid hatt en tendens til å komme på minuttet, eller litt etter. Og denne dagen hadde han helst ikke sett komme. Mannen han snart skal stå ansikt til ansikt med, familievennen han har kjent siden han var fire, senere overgriperen hans gjennom flere år, burde ikke vært anmeldt, mener Tommy. Men til slutt måtte han bare vite det, om han kunne ha forgrepet seg på flere. Storesøsteren. Lillebroren.
- Jeg trodde det ikke, men måtte være sikker. Og det var bare meg.
Det ble uforbeholden tilståelse. Fengselsdom. Erstatning.
Så kom Utøya.
Gode dager
Tommy har gledet seg, er mest med for den sosiale biten. Teltliv, fotball, jenter. Og det blir fine dager, med leirens fotballturnering som et av høydepunktene. Etter flere år ute av fotballen, gjør han «comeback» som keeper for Sør-Trøndelag Auf. De gjør det bra, finaleplassen er sikret når landsmoder Gro fredag ankommer øya for å tale til en ny generasjon. Så drar Tommy og tre andre en rask tur til Oslo for å hente en pakke t-skjorter. Planen er å være tilbake til klokka tre. Men GPSen viser feil vei, og omkjøringene forsinker dem. Da bomben eksploderer i regjeringskvartalet, har de ennå ikke begynt på returen. Og da de får telefonen fra Utøya om at de må komme seg tilbake med en gang, har de nettopp stoppet på McDonalds for en burger.
Og så?
- Jeg har en tendens til å komme fem minutter for seint, sånn har jeg har alltid vært…, sier Tommy og smiler litt av seg selv.
For sånn ble det. McDonalds bruker fem minutter lengre tid enn de skal, og han venter på den burgeren, gomler den i seg mens han rusler mot bilen. Så kjører de mot Utvika og sender bud om at ferja må komme og hente dem.
Men når de nærmer seg, ser de at MS Thorbjørn allerede har lagt fra kai.
De er tre minutter for seint ute.
Tre minutter
Tre minutter. Omtrent så lang tid det tar å spise en hamburger. Tre historiske minutter gikk deres vei.
Men det vet de ennå ikke, når de litt irriterte blir stående på kaia og vente på. Og når de får den sjokkerende beskjeden om at en mann i politiuniform skyter på ungdommen, hiver de seg ikke i bilen som de andre ved kaia, men ringer til kompisen ute på øya for å finne ut hva som foregår. De får et kort og andpustent svar.
- «Jeg springer for livet fra politimannen. Ring politiet og kom dere til helvete bort derfra!»
Da kjører de. Feil vei. Når de snur og kommer tilbake, er de første desperate ungdommene som har lagt på svøm, i ferd med å nå landsiden.
- Det var jo en redsel. Hele veien var det en redsel, sier Tommy. Øya er bare 550 meter unna, ikke lenger enn at de kan høre skuddene og skrikene. Lyden av panikk.
Men nå kicker hjelpeinstinktet inn.
- Vi kunne ikke bare stikke av fra venner, alle de som trengte hjelp, sier Tommy. Så de blir. Tar imot de som har svømt for livet, henter tepper, hjelper dem inn i ambulanser. Hører dem si at han på øya dreper alle han ser, slakter folk som dyr.
- Jeg kunne ikke ta det innover meg. Det var bare å fortsette, holde seg i gang, sier Tommy, fikler med snusboksen, tapper lett, legger inn en ny pris.
Dagen etter ble han med bussen hjem.
Ikke alle var med den bussen.
Dyrekjøpt erfaring
Fredag 22. juli var en forferdelig dag. Men det var også en dag hvor han lærte noe viktig om seg selv. At han ikke var en som fikk panikk, men klarte å holde hodet kaldt, klarte å hjelpe.
Det har han tenkt å fortsette med. For han mener at all erfaring, også dårlige, er noe som med tiden kan gjøres om til noe godt.
- Hva godt kan det komme ut av så store traumer som terror og misbruk?
- Først og fremst en forståelse som man ikke kan lese seg til. Erfaring gir en troverdighet som er større enn om man kun har teoretisk kunnskap.
- Hva tenker du om Behring Breivik i dag? Om overgriperen din?
- Jeg har aldri hatt noe hat. Bak alle dårlige gjerninger er det et menneske, og får du bort de dårlige tingene, så er det noe godt i alle. Overgriperen gjorde noe dumt som han kanskje trodde var noe godt. Og også Breivik trodde han at gjorde noe godt for landet. Men konsekvensene ble jo fryktelig feil.
- Klarer du virkelig å tenke sånn på ham i dag?
- Ja. Men det jeg synes er feil, er det skal brukes så mye ressurser på ham, som kunne vært brukt på andre.
Han har alltid hatt en stor omsorg for andre. Etter Utøya har det vokst til et inderlig ønske om å hjelpe folk som sliter.
- Jeg har alltid hatt selvtillit. Men samtidig hatt en elendig selvfølelse, sier Tommy. -Det tyngste i alle disse årene har vært tankene om at man ikke er verdt noe.
Mørketid
For i mange år så det svart ut. Sykmelding på sykmelding. Forsøk. Nederlag. Et samboerskap som tok slutt. Så var han tilbake på gutterommet i en dyster hverdag. Han forsøker å beskrive det, hvordan det var å sitte helt fast og hate seg selv. Tanken som stadig kom tilbake:
- Javel, ting har skjedd, men hvorfor får jeg det ikke til?
Tida da han flyttet hjem til gutterommet var den verste. Søvnproblemene, marerittene, hvor broren blir misbrukt eller drept, mens han står hjelpesløs, som fjetret på utsiden.
- Det var da jeg traff bunnen. Jeg tror ikke jeg klarer å formidle hvor mørke de årene var, sier Tommy.
Og nå?
- Jeg har brukt seks år på å bli kjent med meg selv. Jeg tror jeg er rustet. Og det går rett vei.
Mange år ble tapt i skam og selvhat. Men så fikk han praksisplassen hos Kirkens Bymisjon og med den, selvrespekten tilbake.
- Her gjorde jeg noe som betød noe for andre. Ulykkeshjulet snudde og ble til et lykkehjul, sier Tommy, smiler over kaffekoppen.
Mission Possible
Det er derfor vi sitter i disse lokalene. Her fant han håpet i framtida. Og her fant han Anna. Hun har vært innom og hilst på, hentet bilnøklene for å flytte bilen. Anna er også en del av den framtida han begynte på den 19. januar i fjor, da han på 25-årsdagen sin for første gang gikk inn dørene her øverst i Munkegata og startet på det nye livet. Fra en hverdag hvor han følte seg mislykket og verdiløs, gikk han rett inn i den rollen han kan aller best. Omsorgsrollen. Å snakke med folk. Komme med en varm kopp kaffe, en matbit. Lytte.
Som vert i Vår Frue kirke fungerte han maksimalt fra dag én, sier bymisjonens folk. Etter kort tid tok han ansvar for matservering, vedlikehold, sosial inkludering på linje med en hvilken som helst ansatt. Det ble vendepunktet.
- Det meste handler jo om tilhørighet. Å få anerkjennelse og medmenneskelighet fra andre.
Etter seks år med nederlag, dropout og selvhat var mission impossible blitt til mission possible.
Comeback kid
Praksisen hos Kirkens Bymisjon var «beviset» Nav trengte for å gi ham støtte til å gå tilbake til skolebenken. Den hadde han også prøvd før. For nesten fem år siden forsøkte han å ta påbyggingsåret han trengte på videregående. Etter to måneder, droppet han ut.
- Jeg tåler ikke så mye motgang, sier han forklarende. Har behov for bekreftelse, kanskje en dytt fra noen som gir ham den tryggheten han trenger. Det gikk ikke i 2013. Men denne våren klarte han det, med en liten dytt fra medelever.
Egentlig var planen å «ligge lavt» og kun konsentrere seg om fag dette året. I stedet endte han opp som en slags omsorgsfull «far» i klassen og ble elevrådsleder med en visjon om null frafall i skolen.
Han fortalte om det i et foredrag på Katedralskolens fagdag om psykisk helse i juni. Om det han har med seg i ryggsekken og hvor viktig skolegang er for å komme seg videre i livet. Hvordan frafall i skolen kan føre til at man faller ut av samfunnet, ut av vennskap, ut av alt. Og ikke minst utfordret han elevene på hvem som har ansvaret for at de skal trives på skolen.
- Man tenker at lærerne og systemet har ansvar. Men det er elevene som først ser det om noe ikke stemmer. De som kan si hei og god morgen, ikke bare til kompisen, men også til han som kommer bak, sier Tommy, som oppfordret elevene direkte.
- Hvis du ser en stol i klassen som er tom, send en melding, vis at du har lagt merke til det, skriv at du håper han eller hun er tilbake snart.
Han snakker seg varm, som han gjorde på Katta. Brenner for dette. Og «sms-kampanjen» hans ga frukter. Null frafall. Også for ham, da han selv nesten falt ut etter å ha møtt på problemer rundt organisering, karaktersystem og Nav.
- Jeg fikk små drypp av meldinger fra medelever som håpet at det gikk bra med meg og at jeg snart var tilbake, forteller Tommy. Smiler. For det hjalp.
«Dropout kid» ble «comeback kid». Og Katta-elevene fikk noe å tenke på denne dagen.
Kampen for tilværelsen
Selv har Tommy hatt litt for mye å tenke på de siste årene. Det har vært noen kamper.
Etter at de såkalte «land-ungdommene» ikke fikk tilkjent erstatning på linje med de som var på øya, gikk de tre som hjalp til på land, Tommy, Mats og Thea til erstatningssøksmål mot Staten. Fem år har gått med til å ta kampen i rettssystemet. I fjor endte det endelig opp med en delvis seier i Høyesterett, med oppreisning på 100000 kroner. Men ingen ting for tapt arbeidsfortjeneste. Han skulle gjerne ha kommet lenger i progresjon.
- Jeg har jo seks år bak meg med tapt økonomi. Jeg ser venner ta fatt på voksenlivet, men selv er jeg ikke i nærheten på mange år. Jeg har ikke engang klart meg selv økonomisk, har måttet bodd hjemme, sier han. Kampen mot Staten har også kostet krefter. Men han er ikke i tvil.
- Jeg ville gjort det samme på nytt. Jeg stoler faktisk på rettssystemet. Men det ville ikke vært lett å være alene om det. Jeg har alltid hatt tettest forhold til mamma, men etter 22. juli har forholdet til pappa endret seg veldig, han har støttet oss mye. Uten ham hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.
- Blir du noen gang ferdig med Utøya?
- Du skal aldri bli ferdig med fortida. Jeg hadde ikke vært den personen jeg er i dag, hadde det ikke vært for Utøya, misbruket, familien som har hjulpet meg. Vennene. Man skal aldri glemme noe som er vesentlig for den man er.
Men jeg skal ta det med meg og bruke det til noe godt.
Anna og Tommy og tigern
Anna stikker hodet inn og sier hei. Da de møttes her for halvannet år siden, var de begge frivillige med en lang vei å gå. Siden har mye skjedd. Tommy har flyttet ut av gutterommet på Flatåsen og inn til Anna på Byneset. Nå er de på jakt etter leilighet sammen nærmere hans forhåpentligvis kommende studiested på Dragvoll og hennes kommende jobb på Zion sykehjem. Håpet er at samboerskapet på sikt skal resultere i barn.
- Jeg har alltid ønsket å bli en ung far, sier Tommy. Helst tre, og helst skulle det ha skjedd før han ble 25, han er litt forsinka her også. Men for seint er det ikke. Den førstefødte skal hete Dennis.
- Som rakkerungen Dennis, han som prøver å gjøre det rette, men alltid ender opp med å få kjeft, forklarer Tommy, selv oppkalt etter tegneserien Tommy og tigern. Kosebamsetigeren han fikk i dåpsgave er fremdeles med ham.
Men først må han komme ordentlig i gang. Studier. Og så, endelig, en jobb hvor han kan bruke sine dyrekjøpte erfaringer til å hjelpe andre.
Skjegg med mening
Og kanskje venter det muligheter han ennå ikke kan overskue rekkevidden av. For det viltvoksende «Hivju-skjegget» viser seg ikke å være en hipstergreie, som man raskt kan tenke om en urban ung mann. For sannelig har han ikke fått en tv-rolle. Han får ikke lov til å snakke om den ennå. Men kanskje blir han kjendis på sikt? Det hadde ikke vært ham imot.
- Kjendiser blir hørt, og blir jeg en kjent person, kan jeg bruke den muligheten til å ta opp viktige ting. Knuse tabuer, som menn som er misbrukt. Tabuer gir skam. Og jo mer åpenhet, jo mer kunnskap, jo lettere er det å forstå seg selv og komme videre.
Han har mange tanker og ideer, vet at han allerede har hjulpet mange. Vet at han kunne gjort en utrolig god jobb. Men først må han ta skolegangen. Førstevalget psykologi kommer han nok ikke inn på, men han krysser fingrene for noe innenfor samme feltet.
- Det verste er at andre har gjort ting som ødelegger for meg, sånn at jeg ikke har fungert. Jeg håper jeg kommer inn på noe innenfor den retningen jeg ønsker. Jeg tåler ennå ikke så mye motgang.
Men nå er det opp til meg selv.
Tiden er kommet for Tommy.