Det kan kanskje antydes at den vel fortsatt fortjener å bli sett? Like frodig er det imidlertid ikke i området rundt, der asfalten råder grunnen der det tidligere sto lange rekker av hesjer. Utpå ettersommeren ble høyet kjørt i hus i den store låven på Lade gård.

For hundre år siden var store deler av denne gården allerede godt innhyllet av svære parktrær. Her hadde familier i generasjoner levd et tilbaketrukket liv bak gjerdene, og slik var det også under den siste «herren til Lade», agronom og godseier Eigil Holst, som solgte eiendommen til Trondheim kommune i 1917.

På Lade suser det historie i trekronene. Gården og kirka er uløselig knyttet sammen og står begge sentralt i avgjørende kapitler i norsk rikshistorie. Her kunne en annen kurs for Norges fremtid vært staket ut om det var Ladejarlene og ikke kongsemnene sørfra som hadde sikret seg makten og kongedømmet. Nylig har «Korsvikaspillet» igjen minnet oss om Håkon Jarls skjebne. Men for jarleslekten på Lade var slaget ennå egentlig ikke tapt. Både sønnen Eirik og sønnesønnen Håkon hevdet med stor styrke sin rett, og det er en skjebnens ironi at slekten deretter døde ut, to generasjoner etter at Håkon Jarl hadde demonstrert sin virilitet blant landsdelens vakreste kvinner.

Der jarlenes hov hadde stått, ble det reist kirke i stedet. Den nåværende steinkirka ble bygd omkring 1190 og var den tredje i rekken. Lade gård ble prestegård, siden klostergods, før det ble byborgere som overtok og gjorde gården om til landsted og lystgård. Hit kom de kjørende i flotte vogner eller i kanefart. Ingen flottet seg kanskje mer enn grosserer Hilmar Meincke, som kjøpte Lade i 1809 og reiste det nåværende gårdsanlegget, som regnes blant «hovedverkene i norsk klassisistisk arkitektur», slik det heter i Trondheim Byleksikon.

Historien endret seg, og gjorde det stadig. I 1915 begynte industrien å gjøre seg gjeldende på Lades historiske grunn. Da var det Eigil Holst som gikk i gang med to store prosjekter, konservesfabrikken A/S Foki og Trondhjems Blikemballagefabrik, begge på østsiden av gården. Snart raget det fabrikkpiper mot himmelen, selv over de høyeste trær og varslet en ny tid på Lade.