Frank Bo Lidahl, tilsynelatende en ganske vanlig mann i førtiårene, stapper piquettrøya ned i den altfor trange buksa før han knipser en ladning snus ned i det nye kunstgresset.
I mai 2016 kom det 26 tilskuere i en seriekamp mot Bryne. Før dagens hjemmekamp mot Rosenborg ble de 2655 billettene revet bort på seks minutter.
- Noen mener vi burde spilt kampen på et fullsatt Lerkendal - og tjent noen millioner kroner ekstra - men det hadde brutt med alt vi står for.
Det er knappe tre år siden Lidahl en leirete novembermorgen, i dressbukse og lakksko, møtte opp utenfor det gamle klubbhuset, og hovedtrener Svein Maalen viste ham en enkel plass i hjørnet og sa, «her kan du sitte.»
På det tidspunktet hadde Lidahl tilbakelagt fem år som markedssjef i eliteklubbene Odd og Sandefjord. Men for å forstå Lidahl må du lenger tilbake i tid.
Og til et annet sted.
Kolstad.
Alltid blokkunge
- Jeg er fortsatt mye på Kolstad, og hver gang kaster jeg et blikk mot Casper Lundes veg 2 b og den lille plena, hvor egentlig alt startet.
Det var først da han ble voksen at Lidahl oppdaget at det stod et digert tre midt på den plena, og det må jo ha stått der den gangen også, sier han, men det la han altså ikke merke til da han spilte der som barn.
Det kan umulig skyldes at han «runda det».
Lidahl var mildt sagt aldri noe stort fotballtalent, og da han mange år senere fikk noen minutter på a-laget til Kolstad, hadde treneren sett seg flere ganger til både høyre og venstre - og til slutt opp mot himmelen - før han sukket og sendte på sin eneste reserve.
Lidahl hadde det mer i kjeften enn i beina, men så skulle han jo heller ikke løpe så langt.
- Nå skal alle et annet sted, men vi skulle ikke noe sted. Vi var jo Kolstad, det var der vi skulle være. Alt annet var bare drømmer.
Når han lukker øynene, kan han fortsatt kjenne lukta av nyvaska betong etter trappevasken, høre lyden av naboer som fester, eller når de krangler. Se glade voksne som griller bak blokka, og som roper etter ungeflokkene som skal fôres med grillpølse.
- Jeg vet ikke om det er sånn lenger, men å vokse opp i en drabantby på den tida ga deg en retning.
- Hvordan da?
- Vokste du opp på Kolstad, fikk du automatisk noe som handler om å være litt blakk og forbanna, og vite at du må jobbe hardt for å komme dit du vil. Du klarer det ikke alene heller, men kanskje sammen med kompisene i blokka, familien og klubben.
Moderen og faderen
Foreldrene ble skilt da han var to. Han bodde hos moren med sine to brødre. Annenhver helg var han hos faren hvor det var en søster og en bror.
Lidahl sier «moderen» og «faderen».
Faderen jobbet med transport, moderen solgte undertøy på Reimers før hun åpnet She Dameundertøy da han var elleve.
- Jeg tok bussen ned til byen og hjalp henne i butikken, og solgte kvinneundertøy på Martnan. Det var jo litt flaut, men når moderen sa «nå må du gjøre det», så gjorde jeg det. Faderen var voldsomt opptatt av klokka og at kniv og gaffel skulle ligge sånn. Og når du var ferdig med å spise, skulle det ligge sånn. Rydde rommet. Sånn, ikke sånn.
Lidahl ble med i Kolstad Idrettslag da han var seks, gjengen fra den gangen er fortsatt hans beste kamerater. De hadde ledere som formet dem som mennesker, og da disse ga seg, dukket det opp nye ildsjeler. Det er sånne folk som holder lokalsamfunnet sammen, sier han, som kan gjøre en dårlig gjeng til en god gjeng.
Så holder de sammen til de er nitten.
Alle forsvinner når de er nitten.
Bo. For Bonden
Lidahl, som var bra på skolen, reiste til Stavanger for å studere samfunnsfag, og i sommerferien dro han til Lærdal Hotel hvor han på den første servitørvakta helte en suppetallerken i fanget på en amerikansk turist. Derfra var det rett tilbake til oppvasken hvor han bestemte seg for å ta mellomnavnet Bo, fordi han alltid hadde blitt kalt «Bonden» etter en gammel keeper i Vålerenga.
Derfra dro han i Marinen hvor han ble redaktør for Skipsavisa «Bølgeskvulp» på KNM Horten, hvor han avslørte at skipet hadde så mange utette skott at det ikke lenger var sjødyktig, selv om marinegastene var lovt en tur til Jersey.
Og mens han stod der på dekk uten andre planer for framtida enn at det ikke kunne bli noe praktisk arbeid - kom det signaler fra Kolstad om at det ikke stod så bra til med fotballklubben: Sviktende rekruttering. Slitne ledere. En økonomi så skral at kassereren løp fra postkasse til postkasse med treningsavgiften fordi det mangler penger til frimerker.
Lidahl kaster sine akademiske ambisjoner over bord, og reiser hjem til Kolstad hvor han krever et ekstraordinært årsmøte. Og liksom for å understreke at han er rett mann til å ta over klubben, bruker Lidahl powerpoint!
Han tegner bokser!
Gjør vi det sånn, blir verden bedre, sier han, og de andre tenker, «hvilken idiot er det der som gidder å ta over det her.»
Lidahl flytter hjem til Kolstad, og litt senere kommer kjæresten Gina med datteren Anne Celine, som ble født i Stavanger.
Endret bydelen
Like før årtusenskiftet er Kolstad en bydel i sterk endring, andelen «ikke etniske nordmenn» er sterkt økende, og levekårsundersøkelsen forteller at bydelen er det nest verste stedet i landet å bo basert på lønn, utdanning, ledighet, alder og kriminalitet. Kriterier som på ingen måte sier noe om opplevelsen folk har av å bo her, mente en forbannet Lidahl som syntes Kolstad var et paradis.
Selv jobbet han hos Coca Cola hvor sjefen så mellom tomflaskene på at han brukte arbeidstida på Kolstad Fotball: Sånn må frivilligheten fungere.
- Etter hvert vokste det fram en felles forståelse av at vi måtte være mer enn en fotballklubb, og at det var vår oppgave å skape et sted hvor ulikhetene ble visket ut, hvor mennesker fra femti ulike nasjoner, millionæren på Huseby-toppen og sosialklienten i Midteggen, følte stolthet for noe de hadde felles.
Lang historie kort:
Lidahl og hans gjeng lanserer parolen «Vi bryr oss» som de gradvis fyller med innhold. Fra å bruke mest tid på de beste, bruker de nå mer tid på de som ikke er så gode. Det blir et mål å avslutte sesongen med flere spillere enn da de startet.
De åpner «Camp Kolstad» hvor elever fra fjerde til sjuende, som ikke har noen skolefritidsordning, får hjelp med lekser og et varmt måltid etter skolen. Gratis.
Ting går kjapt: Vekst i antall medlemmer. Kunstgressbane. A-laget rykker opp i andredivisjon og kampene blir en møteplass for beboerne på Kolstad. Klubben starter også «Blokkrock» med folk som Åge Aleksandersen.
- Samtidig som ungdommene våre leser i avisa at de vokser opp på det nest verste stedet i landet, får de gjennom klubbens ungdomsutveksling besøk av irske og skotske ungdommer som har bodd på gata, og som etter et kort opphold på Kolstad sier, «Oh, what the fuck, this is a fucking castle!»
Lidahl som realitystjerne
Snart har Lidahl så mye å gjøre at han krever heltidsstilling i Kolstad Fotball, noe han selvsagt får, og da blir det som var altoppslukende, virkelig altoppslukende.
Engasjementet ute, viser seg også hjemme.
- Selv om jeg er mer opptatt av veien enn målet, svingte humøret mitt med poengene til a-laget. Tapte de en kamp på lørdag, var jeg pottesur til tirsdag, og når det er en potensiell fare for at det samme gjentar seg tretti helger i året, dreper du jo de rundt deg. Det ble litt agg, kan du si.
En fredag, da samboeren så et tv-innslag hvor realityserien Robinson søkte deltakere, og hun sier at det der er langt utenfor hennes manns rekkevidde, rykker det overraskende til i sofaen:
«Du må være forsiktig med hva du sier.»
Dagen etter sender Lidahl et brev, og han ender etter hvert opp som realitystjerne.
- Jeg var borte i femti døgn og ramlet av planken noen timer før finalen. Jeg så på det som et sosialt eksperiment: Tjue mennesker var håndplukket på grunn av sine ulikheter, men jeg ville bringe disse menneskene sammen til et hyggelig fellesskap i stedet for å knive. Jeg lyktes! Laget mitt tok i bruk helt andre virkemidler enn det klassiske konfliktnivået.
- Du var jo heller ikke helt uten tv-erfaring?
- Som femtenåring var jeg programleder for ungdomsprogrammet Heia Norge, men det sluttet jeg med fordi jeg syntes det var litt pinlig. Det er misforstått det der med at jeg er så jævlig PR-kåt, det er en rolle jeg tar fordi det er en del av jobben min. Jeg har verken behov for å se eller høre meg sjøl, men det er jo sikkert noen som ser på meg som en drittsekk.
- Å?
- Jeg har jo vært opptatt av rettferdighet hele livet og tatt stemmen for underdogen, og det fører jo til noen diskusjoner hvor jeg kan oppleves som arrogant, eller et rasshøl. Men da handler det om å forsvare gjengen min.
Savn og sofa
Men på hjemmebane har han opp gjennom årene vært litt mindre synlig. Mye sofa. Sliten. Irritert. Lidahl var typen som slo på tv’n da de vanskelige spørsmålene dukket opp.
Samboerskap nummer 1 røyk i 2004. Han må nok ta alt det der på sin egen kappe, sier han nå. Så kom samboerskap nummer 2, og de kjøpte rekkehus på Huseby. På den tiden var alle skiller mellom jobb og privatsfæren visket bort, og Lidahl hadde tatt tittelen lokalsamfunnsutvikler i Kolstad Fotball.
Ringte ungdomsklubben klokka elleve en fredagskveld for å be ham om å mekle i en konflikt, så dro Lidahl bort til klubben. Og han brukte nitti minutter på å kjøpe melk og brød i butikken fordi en lokalsamfunnsutvikler må snakke med alle i lokalsamfunnet.
Men etter hvert ga han etter for samboerens press om å flytte sørover hvor hun kom fra, og Lidahl ble tilbudt jobben som markedssjef i eliteserieklubben Odd Skien.
Men han rekker ikke å komme lenger enn til Klett før Stig Winsnes i Ranheim ringer: «Du skal ikke til Odd du», sa Winsnes.
Noe sånt.
- I Skien pakket jeg aldri ut flyttelasset. Jeg hadde gjort noe jeg egentlig ikke ville, og regnskapet gikk ikke opp fordi jeg hadde dårlig samvittighet overfor datteren min hjemme i Trondheim. Kanskje er det noe med at jeg selv er skilsmissebarn. Jeg hater avskjeder, jeg blir emosjonell bare jeg prater om det.
Odd. Helt Odd
Lidahl er ikke så opptatt av å vinne fotballkamper i seg selv, påstår han, du må jo ønske det fordi det er noe mer. De syngende supporterne skal vite hvorfor de er glade i klubben sin, og barnefamilien skal vite hvorfor de drasser med seg ungene på kampene til akkurat denne klubben.
- Hvis du taper tretti kamper på rad, skal du likevel elske klubben din fordi du finner et fellesskap du ikke finner ellers i samfunnet.
Men det var ikke slik at alle i Telemark elsket Odd, det var egentlig bare en engere krets rundt Falkum som var glad i klubben.
- Økonomisk stod det enda verre til, og det var et jævla kortsiktig fokus uten tanke på at det vi gjorde i dag skulle føre oss et sted om noen år. Men jeg, som hadde bygd fellesskap siden jeg var tre år, kunne jo ikke begynne å tro på noe annet.
Da klubben skulle nedbemanne på grunn av pengemangel, ville de at Lidahl skulle fortsette. Men i så fall måtte en kollega med lengre ansiennitet overtales til å slutte.
- Jeg fikk innblikk i det spillet som handler om baksnakking, posisjonering og rævslikking. Ikke et spesielt fint spill. Da denne personen rådførte seg med meg om sine muligheter, rådet jeg ham til å være tydelig på at han ville fortsette i jobben. Det betydde at jeg måtte gå, men det føltes veldig greit.
Lidahl sluttet i Odd og fikk jobben som markedssjef i Sandefjord Fotball, klubben som nettopp hadde rykket ned fra Eliteserien og manglet minst tjue millioner kroner. Så da var det på’n igjen, samtidig som savnet etter Trondheim gnagde.
«Ikke glem! Vi skal flytte til Trondheim en dag!» sa Lidahl til kjæresten når de kranglet. Der endte samboerforhold nummer 2.
- Jeg må vel ta det der også fullt og helt på min kappe.
Carola og Heyerdahl
Litt etter blir Lidahl sammen med Carola Mendoza på treningssenteret, som han hadde lagt merke til allerede da han første gang fikk en omvisning på Sandefjord stadion. Og han bor mer hos henne enn på hybelen når han tipses om en boliganonse på Finn:
Det gamle rekkehuset hans i Husebyveien 64 f er til salgs. Drømmeboligen øverst i tunet hvor han - det vil si kompisene - hadde bygd om kjellerstua til en fotballpub.
- Der nede så jeg fotball, drakk øl og hørte på Jokke, Springsteen, Åge og Henning Kvitnes, mennesker som har levd litt hardt og som har en evne til å fortelle historier.
Lidahl reagerte på impuls og kjøpte huset før det kom på visning, for en million mer enn han solgte det for. Lidahl ville hjem til datteren. Men da det nærmet seg flytting, hadde han fortsatt ikke kvittert den ut med Carola, samboeren.
Straffer og litteratur
Så ringer Ranheim igjen, og Lidahl takker ja til jobben som daglig leder i klubben som da spiller på nest høyeste nivå i norsk fotball.
Han pakker ut sakene sine hos Carola i Sandefjord, og blir en fotball-pendler. Ett års tid bruker han huset i Husebyveien når han er i Trondheim, men når han og Carola kjøper sammen i Sandefjord, selger han rekkehuset og bor heller hjemme hos faderen. Og på en onsdag, nøye tilpasset terminlista, gifter han seg med sin samboer nummer 3.
Og lørdag 2. desember i fjor, klokka ti over halv ni på kvelden, går et straffespark på innsiden av stolpen i stedet for på utsiden, og Ranheim blir en eliteserieklubb.
- Men hadde det skuddet gått utenfor, skulle vi vært like stolte. Før eller siden ville vi likevel lyktes på grunn av den måten vi jobber på. Begrensninger finnes kun i menneskets bevissthet, tror jeg Thor Heyerdahl sa.
- Leser du ofte Heyerdahl?
- Jeg har ikke lest Heyerdahl, jeg leser for lite, men jeg finner mye mening i norsk musikk, det er mine bøker. Det blir mye underdogmusikk, spesielt Jokke & Valentinerne. Mye av det der er jo en ABC i bygging av fellesskap, kameratskap, lojalitet og samhold. Trua på at det kan se jævlig mørkt ut, men at det kan bli bra i morra.
- For i kjøleskapet hjemme er det øl!
- Ja, når du passerer førti skal du ikke angre på så mye, men jeg tror jeg har bedre grunnlag for å være en god far nå enn før, og da er det berikende å bli bonuspappa til en seksåring. Altså, jeg er blitt mye mer mottakelig for den positive energien på hjemmebane. Ah, Carola er bare så bra dame!
- Hvordan da?
- Hun er så fin og rolig.
- Ok?
- «Du som er så opptatt av detaljer når Ranheim spiller hjemme», sa hun til meg her om dagen, «hvordan synes du det står til med detaljene her hjemme når det kommer til rydding og sånn?»
- Så hun tok den, ja!
- Ja, det er snedig det der, jeg kjørte bort to tilhengere med sånne ting jeg ikke hadde sett her hjemme, som jeg sporenstreks hadde kjørt på søpla om jeg hadde sett det på Ranheim.
En jævel på dugnad
- Men får du Carola med deg til Trondheim?
- Jeg tror ikke det. Men, når det er sagt: På Kolstad var jeg på Kolstad hele tida, og nå verdsetter jeg det å kunne jobbe i fred, jeg blir faktisk mer effektiv av det.
Lidahl bor fortsatt hos faderen når han er i Trondheim, eller hos kompisene på Kolstad hvor det alltid er noe å gjøre.
- Du er en jævel på dugnad, du er flink til å få andre til å jobbe?
- Ja, ofte har folk dratt hjem fra dugnaden og tenkt, «dæven, jeg jobba livet av meg mens han der tullingen borte i et hjørnet satt og skrøt av meg.» Du får utrettet mye med smiger, og det er vel et uttrykk for at folk jevnt over får for lite positiv feedback gjennom et liv.
Og når spillerne hans møter Rosenborg til batalje hjemme på Ranheim i dag, skal Lidahl servere verbale smigerord til spillerne som på dagtid er bankmenn, lærere og studenter - og det funker som bare det! Vinner Ranheim like mange poeng resten av denne sesongen, må de glade amatører spille kvalifisering til Europaligaen neste år.
Men det er ikke på grunn av poengene Lidahl driver med dette, gjentar han, det er for noe mye større.
De neste årene vil bydelen Ranheim vokse med tjuefem tusen mennesker, sier han, og hvem er det som kan være brobygger mellom disse menneskene? Det er jo forsket på det der. Det er to identitetsmarkører i et lokalsamfunn, det er kirka og fotballklubben. Da engelske Charlton reiv stadion som lå brakk i noen år, økte kriminaliteten radikalt.
Advarer Lidahl.
Før han dytter en ny pris under leppa og gjentar at de skal vinne hjerte for hjerte.
Og bygge sete for sete.
Mens kompisene inngår veddemål om når Lidahl kjøper drømmehuset i Husebyveien 64f for tredje gang.