Hun om det.

Her går det på det jevne. Men jeg har hatt mine øyeblikk jeg også, det skal jeg ha.

Øyeblikk der jeg plutselig hører min egen stemme i fri dressur, helt frakoblet ordstyreren. I det nanosekundet du innser at sagt er sagt, at det sorte hullet ikke finnes, har du bare ett å gjøre. Stå i blodrød skam til hjernen kobler seg på igjen.

Jeg er ikke ond, slett ikke. Men når jeg er dårlig forberedt, når jeg har et intenst ønske om å lykkes og skuldrene ligger på høyde med Happaranda, da er det lett å snuble.

Som da jeg var fersk i journalistgamet og skulle møte Marvin Wiseth på skolebesøk. Det var dårlig kommuneøkonomi og mangel på skolebøker, men Høyre hadde gravd dypt og ordføreren fikk presse i direktesendt radio.

- Så her er du, Marvin, som en liten julenisse i midten av august.

Så upassende, så respektløst. Men Marvin reddet meg.

- Jeg er ingen liten julenisse, nei. Jeg er en stor julenisse, svarte byens ordfører.

For noen dager siden satt jeg i kinosalen med Grace Jones. Jeg rotet det til. Grace er 70, men du sier ikke til en verdensstjerne at hun er gammel, så jeg prøvde å rette opp med å forsikre henne om hun overhodet ikke ser gammel ut. Slett ikke. Hele salen lo, Grace også. Jeg karret meg fram til poenget, og da jeg spurte «Skjer det noe magisk i livet ditt?», tok hun igjen.

- Å, du lurer på om jeg har sex, spurte hun og lo rått.

En kollega som var til stede, sa etterpå - i plenum på jobben - at aldri før hadde en kinosal ledd så mye av Adresseavisen. Nok en latterkule. Men jeg tåler det, det er ikke så farlig. Og jeg prøver å være raus når jeg strengt tatt kunne bli fornærmet, eller til og med sint.

- Vær glad for at du bidrar til sinnets munterhet, sier mamma. Andre har gjort verre ting. Hun vet hva hun snakker om, hør bare.

Det er en varm sommerdag, mamma skal reise med toget fra Oslo til Trondheim. I kupeen sitter en pent antrukket herremann i mørke solbriller. Han sover.

Mams tar plass i setet foran, legger hodet på nakkestøtten og er i godslig modus når de passerer Eidsvoll.

Da dukker det en finger opp i sidesynet, den pirker øverst på låret hennes. Hun flytter seg til venstre i setet, rister det av seg. Men så kommer et par fingre opp på venstre side, adskillig mer pågående denne gangen. Smått irritert setter hun seg nå midt i setet, ytterst utpå. I neste øyeblikk tar en stor neve et solid grep i hårtoppen hennes. Røsker henne bakover i setet.

Kjerringa i hårtoppen stivner. Er i sjokk, tør ikke røre seg.

Så slipper han taket, som om han har brent seg, og sekunder senere dukker et hode med mørke solbriller opp mellom setene.

- Unnskyld, unnskyld - har jeg forulempet dem?

- Forulempet og forulempet. Jeg lurer i alle fall på hva du driver med.

- Du skjønner, jeg er blind, og det er første gang jeg reiser alene.

Han hadde tatt et par øl med en kompis før han gikk på toget, og sovnet da han kom om bord. Da han våknet igjen, begynte han å lete etter hunden sin.

Stakkars mann, så lei seg. Og stakkars mamma, så oppskaket - men raus mot mannen med skammen. Og kvikk i replikken.

- Jeg har blitt tatt for å være mye rart gjennom et langt liv, men aldri førerhund!