Ros-Mari Lundberg ser alt. Blomsterbutikken hennes ligger perfekt til på et hjørne av torget, i en rundkjøring som alle må passere for å komme seg gjennom Vrigstad.

Alle kjenner Ros-Mari Lundberg. Om man trenger blomster er det henne man går til.

Og det er heller ikke så voldsomt mye annet å stoppe for i denne lille byen.

Jeg skal ikke kjøpe blomster. Jeg skal bare høre om Ros-Mari Lundberg har observert noe bråk i området fra sin sentrale plassering. Det gamle og lettere falmede Hotell Granbacken har nemlig fungert som asylmottak i de siste tre årene, og om det ikke var for et par trær som står i veien, hadde Ros-Mari Lundberg hatt fri sikt til hotellet.

- Jeg har ikke merket noe særlig til dem, svarer hun, med henvisning til asylsøkerne som har flyttet inn på hotellet.

- De har jo ikke behov for blomster, sier hun.

Ros-Mari Lundberg har også notert seg at lokalavisa har skrevet om at asylsøkerne har bygget sitt eget drivhus. Og mennesker som bygger drivhus kan ikke være dårlige mennesker, resonnerer hun.

- Det er altså ingen problemer med beboerne på Granbacken?

- Jo, ja, i begynnelsen var det en del sinte innbyggere her i Vrigstad, forteller hun. Det er jo alltid noen som er imot, konstaterer Ros-Mari Lundberg. Imot de fremmede.

- Men når vi først har sluppet dem inn, så må vi behandle dem ordentlig, påpeker hun.

Aldri mer Afghanistan

Vi er i Småland. Her finner man røde, smålandske hus og innsjøer som glimter i sola. Veiene her går gjennom barskog som ikke ser ut til å ta noen ende.

I de siste tre-fire årene har Sverige tatt imot flere flyktninger og migranter per innbygger enn de fleste andre land i Europa. Før riksdagsvalget i 2014 sa daværende statsminister Fredrik Reinfeldt:

- Jeg flyr ofte rundt over det svenske landskapet. Det vil jeg anbefale andre å gjøre. Det er uendelig mye mark og skog. Vi har all plass man kan tenke seg.

Bare i 2015 kom det 162 877 asylsøkere til Sverige. Samme år tok Norge imot 31 145 asylsøkere, Danmark rundt 21 000. Senere har stort sett alle europeiske land stengt sine grenser.

For mange av flyktningene står imidlertid Sverige fortsatt som målet for deres drømmer. Og Granbacken er som tatt ut av denne drømmen. Man ville ikke blitt overrasket om hotellet ble beskrevet i en av Astrid Lindgrens erkesvenske kulisser. Det to etasjer høye hovedbygget ligger i en bølgende park med tre lave annekser. Og hele området er omkranset av høye trær.

I et av anneksene, en lang trebygning helt bakerst i parken, bor tolv enslige menn. De fleste er fra Afghanistan, men vi finner også en irakisk kurder og en egypter.

En av afghanerne heter Ali Mohammadi.

Han er en tettbygd mann med et tungsindig smil om munnen. Han er 22 år gammel. Han byr umiddelbart på te og karameller i brakkas kombinerte kjøkken og oppholdsrom. På tv-en går det en fotballkamp. På veggen henger innrammede bilder av blomster.

Ali har fått avslag på sin asylsøknad. Han har også fått avslag på sin første anke. Og på sin andre anke. Tre negative svar. Det betyr i praksis game over, men i et siste forsøk på å få bli i Sverige angriper imidlertid Ali situasjonen fra et annet hold.

For en god stund siden konverterte nemlig Ali fra islam til kristendommen. Nå forsøker han å overbevise svenske myndigheter om at konverteringen ikke kun er et «triks» for å gi ham asyl i Sverige.

Stuet inn i bagasjerommet

Ali Mohammadi forklarer hvorfor han flyktet fra sitt hjemland.

Det var ikke bare de evige problemene med Taliban. Det var også striden med hans onkel, som forsøkte å ta over eierskapet av familiens jord. Alis far var i ferd med å bli gammel, og broren hans hadde allerede reist til Iran, og dermed var det kun Ali som kunne forsvare jorden.

- Men jeg var bare 16 år gammel, og ikke særlig store karen, sier Ali.

Til slutt måtte han flykte fra Taliban, den ondsinnede onkelen og landsbyen han vokste opp i, like i nærheten av hovedstaden Kabul. Han måtte finne et sted hvor han kunne være trygg. På grensa til Pakistan forsøkte Taliban å rekruttere ham. De lot ham forstå at han ikke hadde noe annet alternativ. Med hånden på Koranen skulle han sverge å bli en lojal og hellig kriger.

Han måtte gjøre som de sa for å berge livet, men så fort seansen var over stakk han av. Han klemte seg inn ved siden av drivstofftanken under en buss, og kom seg til Irans hovedstad, Teheran. For å komme seg til Tyrkia måtte han ligge stuet i bagasjerommet på en bil i ti timer. Fra Tyrkia seilte han i en fullstappet gummibåt til en av de greske øyene, uten å ha noen klar forestilling om hva og hvor Europa er.

Allerede som guttunge hadde han begynt å tenke over hvorfor Taliban alltid dukket opp i landsbyen og truet med å drepe hans familie.

- Muslimer forsøker å drepe hverandre hele tiden. Det er først i himmelen at man får et godt liv, bemerker Ali mens han viser meg sitt lille rom i brakka.

På den ene veggen henger det et fargerikt krybbebilde av 3D-sorten, hvor bildet ser annerledes ut alt etter hvilken vinkel man ser det fra. På den motsatte veggen har han limt opp et trekors over skrivebordet. I en av dørene til klesskapet ser jeg noen store hull. Ali forklarer at han ikke klarte å styre seg etter å ha fått et av avslagene på asylsøknaden, og at han derfor kastet en stol mot skapet.

Han var ikke særlig gammel første gang han opplevde nestekjærlighet.

Noen amerikanske soldater dukket opp i landsbyen, og en av soldatene ga ham en salve for å smøre på den sprukne leppa hans.

Soldaten lot ham beholde salven. Under flukten, i Iran, møtte han en annen mann med kristen bakgrunn som viste ham en film om Jesus.

- Da Jesus hang på korset sa han ikke «Slå alle i hjel!». Han sa «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør». Søndagen etter ble jeg med på gudstjeneste i kirka, sier Ali.

- Da jeg kom til Hellas var jeg veldig redd. Jeg trodde de ville skade meg fordi jeg var muslim. Jeg ba til Gud om hjelp.

Og hjelpen kom i form av frivillige grekere som ga ham mat. Og de var kristne, noterte Ali seg. Etter sin lange reise opp gjennom

Europa hadde han ankommet et asylmottak i Stockholm. Like ved asylmottaket lå det en kirke, og her var Ali ofte på besøk, selv om han ikke kunne et ord svensk. Muslimene på asylmottaket likte det ikke. Han var sjiamuslim, de andre sunnier. De var sinte på ham.

Det var alltid et eller annet hinder i veien for Ali.

Ali begynte å lære seg svensk. Hver dag leste han i Bibelen, og filmen om Jesus, som han hadde sett i Iran, ble sett om og om igjen. Etter to måneder bestemte han seg for å konvertere til kristendommen. 15. januar 2017 ble han døpt i en kirke i Stockholm.

Siden den gang har han ikke hatt noen kontakt med sin familie.

Granbacken legges ned

Vi ankommer det gamle hotellet på Granbacken fem dager før det lille asylmottaket skal legges ned. På grunn av det betydelige fallet i antallet asylsøkere stenger Migrationsverket alle privatdrevne asylmottak i Sverige. De kalles midlertidige. Beboerne flyttes enten til statlige asylmottak eller til andre former for boliger.

Det er 46 asylsøkere igjen på Granbacken. Noen av dem skal flytte til et bosted i Jönköping. Men de fleste skal flyttes til et statlig asylmottak i Flen, i nærheten av Stockholm. Og det er det ingen av dem som har lyst til, finner jeg ut. Alle sammen blir mørke i blikket når de forteller at de skal til Flen.

De har kun hørt dårlige ting om dette stedet. Man kan ikke lage mat selv, og enda verre: Det er ikke internettilgang der. Hva i all verden skal man da gjøre, når man blir avskåret fra sosiale medier og cricketkampene som sendes fra hjemlandet? Hvordan skal man kunne kommunisere med venner og familie? For de fleste er mobiltelefonen den eneste fritidssysselen.

De snakker om Flen som om det var et fengsel som om et øyeblikk skal lukke sine store, tunge porter bak dem.

I et lite hus midt på gressplenen bor en håndfull unge afghanske karer. En av dem er Yassin Samini. Han er 18 år gammel.

Han spiller fotball, og han er så god i spillet at han har blitt hentet inn på A-laget til fotballklubben Sävsjö FF, som spiller i svensk 5. divisjon. Han er midtbanespiller og bærer nummer 10 på ryggen.

- Jeg vil gjerne spille for Chelsea eller Bayern München. Om jeg først kommer meg til en av de klubbene, så forlater jeg den aldri, sier Yassin.

Inntil for kort tid siden virket det som om han måtte ta til takke med å reise til Flen.

- Men treneren min sa nei. Han sa han ville hjelpe meg. Nå betaler klubben for et hotellrom til meg inne i Sävsjö.

Sävsjö er kommunens administrasjonssted, og ligger tolv kilometer fra Vrigstad.

- Jeg skriver også dikt, sier Yassin, og går for å hente dem.

Noen omkom - andre klarte seg

Mens en svenske kjører langsomt frem og tilbake over plenen med en gressklipper, kommer unge Yassin tilbake til piknikbordet med en dagbok full av dikt.

Boken rommer også fortellingen om hans reise fra Afghanistan til Sverige. Han skriver om den vanskelige avskjeden med familien. Og han går særlig i detaljer om vandringen over fjellene på grensa mellom Iran og Tyrkia.

- Under vandringen så jeg mange døde mennesker som lå på bakken. Smugleren sa til oss at vi kunne være fremme i løpet av åtte timer. Men vi gikk i 18 timer, uten verken vann eller mat. Da vi nærmet oss grensa åpnet iranske soldater ild mot oss. Noen omkom, mens andre klarte seg. Vi kom oss til Tyrkia.

Yassin skriver videre om seilturen til den greske øya Lesbos. Han skriver om hvor mye han savner faren sin på reisen. Han skriver om den makedonske soldaten som slo til ham uten noen som helst forklaring på volden.

- Jeg lengter alltid etter min familie. Alle sier at de skjønner det, men jeg sukker alltid tilbake, for jeg tror ikke noen kan forstå hvordan det føles å være uten sin familie, skriver Yassin.

Yassin snakker strålende svensk. Og uten problemer skriver han på et språk som han fortsatt ikke vet om han vil kommunisere med i fremtiden.

Slik skriver han i et av sine mange dikt:

Jag är tydligen lugn/Egentligen mår jag dårligt/Jag har endast ett Liv/Som jag offrar för mina kära/Om jag dör kanskje de gråter/ Om de gråter är det tydligt att jag är död …

Det er omtrent syv måneder siden han sist hørte fra sin familie, som også flyktet fra Afghanistan. De kom seg imidlertid ikke lenger enn til Iran. Så vidt Yassin vet, i hvert fall. Telefonnumrene og adressene forsvant da Yassin mistet mobilen sin.

I kveld danser Sverige

- 3-0 til Sverige! Tyskland er ute!

En flokk med begeistrede svensker skyter opp fra stolene som om de var raketter, og reiser armene i været. Så var det gjort. Sverige er med videre i fotball-VM. Kommentatoren er i skyene.

- Et Sverige som kjempet hvert øyeblikk. Hvert eneste øyeblikk … I kveld danser Sverige!

Vi sitter i et festlokale på Granbacken - det eneste bygget som ikke huser asylsøkere.

En slank mann i sin beste alder griper mikrofonen og sier at det vil være mulig å bestille mat til den neste kampen. Mannen er Svante

Stenervik - Granbackens eier. Han eier også Best Western-hotellet et par hundre meter nedi gata. Svante er mannen som får ting til å skje i Vrigstad.

Opprinnelig fungerte Granbacken som et anneks til Best Western-hotellet, hvor man kunne få litt billigere losji enn hotellets suiter kunne tilby. Så veltet flyktningene inn i Sverige, og Migrationsverket etterlyste steder hvor de nyankomne kunne innkvarteres. Svante svarte på myndighetenes opprop.

Han får 199 svenske kroner dagen per beboer, og han legger ikke skjul på at asylmottaket har vært en fin forretning. Så fint har det gått at han har fått overskudd til å kjøpe nok et hotell - Hotel Tre Liljer i Värnamo.

- Jeg tjener penger, det er helt klart. Men for meg handler det ikke kun om å tjene penger, sier direktøren. Det handler også om å strekke ut en hjelpende hånd.

- Men jo, jeg er jo en forretningsmann.

Da det ble klart at Granbacken skulle fungere som asylmottak ble det en del bråk i byen.

Ryktene ville ha det til at 200 flyktningbarn skulle innkvarteres på hotellet, og man fryktet at Vrigstads egne barn ville forsvinne i mylderet på skolen.

Svante kalte inn til informasjonsmøte. Stemningen var anstrengt.

- Men etter at vi hadde forklart hva det hele gikk ut på, var det ikke en eneste person som tok ordet. Så det gikk bra, forklarer Svante Stenervik.

Og da asylsøkerne hadde ankommet samlet han dem i samme lokale og gjorde det klart at han ville gjøre alt i sin makt for å få dem kastet ut av landet om så mye som én av dem gikk rundt og stjal i Vrigstad. «Dere skal vise takknemlighet», var beskjeden.

- Og det har faktisk fungert. Vi har ikke hatt noe bråk, sier Svante Stenervik.

Søvnløse netter

- Det er et forferdelig press på dem. De vet aldri når de vil bli sendt hjem, sier Catharina Larsson, den daglige lederen ved Granbacken. Hun kaller seg Cathy.

- Jeg drømmer om det om nettene. Og når jeg våkner på morgenen tenker jeg «Hva skal jeg gjøre i dag?» Men de kan jo ikke bli her, alle sammen. Man må finne en løsning.

Det må man jo. Og løsningen for de fleste unge afghanske mennene har vært en enkeltbillett tilbake til hjemlandet. I Europa mener man nå at det er trygt å returnere til Afghanistan. Afghanerne selv er imidlertid av en annen oppfatning.

20 år gamle Mustafa Safayee har fått sitt første avslag. Han reiste til Sverige med en drøm om å bli kunstmaler, men har ikke vært i stand til å røre en pensel siden han ankom for tre år siden. Om nettene går han hvileløst opp og ned langs hovedgata i Vrigstad.

Vi sitter på senga på rommet hans. Han forteller hvordan smuglerne hele tiden presset dem til å gå raskere gjennom fjellterrenget på grensa til Tyrkia. Hurtigere, hurtigere, hurtigere. Så hurtig at flere falt om og døde. Særlig de eldste taklet ikke tempoet.

Det var tanken om å nå frem til «et godt sted» som gjorde at Mustafa var i stand til å takle det. Han drømte om å komme til Tyskland eller Sverige.

- Mange sa at Sverige er et godt land. At folk var flinke, og at de ga asyl til flyktninger, sier Mustafa.

- Svenskene er vennlige, men jeg forstår ikke hvorfor de sier ja til andre og ikke til meg. Jeg er forvirret. Da jeg kom til Sverige forestilte jeg meg ikke at jeg bare skulle sitte og vente. Jeg forestilte meg at jeg skulle gjøre en hel del. Men jeg kan verken studere eller arbeide. Jeg kan bare gå frem og tilbake, sier Mustafa.

- Jeg kan ikke konsentrere meg om noe som helst. Jeg tenker bare på de negative svarene fra Migrationsverket. Jeg kan bare vente, og vente, og vente. Dette er det motsatte av det jeg drømte om.

Bawer går amok

Ali skal til Jönköping, som ikke virker like nedslående som det internettløse asylmottaket i Flen, selv om han - som de fleste andre her - helst bare vil bli på Granbacken. Siden han kom til Sverige for to og et halvt år siden har han bodd på syv forskjellige steder.

Nå har imidlertid en eldre dame meldt seg, med tilbud om at Ali kan bo på et tidligere barnerom i hennes villa. Han kan dermed bli i Vrigstad, i hvert fall inntil hans sak blir endelig avgjort.

Alis gode venn Bawer Kurdi, den irakiske kurderen, er en av dem som skal sendes til Flen. Bawer er en rastløs figur som alltid er i bevegelse. Han er vill i blikket og hele tiden på vakt. Han vil så absolutt ikke sendes til Flen.

Ingen vil til Flen. Men særlig Bawer viser motstand.

Og når Ali nå skal bli igjen i Vrigstad er det vel en ledig plass på mottaket i Jönköping, tenker Ali. Han sier til Bawer at han kan ta hans plass når Migrationsverkets minibuss kommer for å hente de andre som skal til Jönköping.

Morgenen etter kommer minibussen med to svartkledde medarbeidere fra Migrationsverket. De ventende afghanerne begynner å lempe inn sakene sine.

Ali og Bawer presenterer planen. De står i det store kjøkkenet i hovedbygget. Cathy er også der. Den ene av de to medarbeiderne fra

Migrationsverket fører ordet. Stemningen er amper, som like før et tordenvær bryter ut.

Ali og Bawers plan går rett og slett ikke, sier kvinnen fra Migrationsverket. Man kan ikke bare bytte plass i siste øyeblikk. Reglene skal overholdes, og dessuten er Alis plass i Jönköping allerede besatt av noen andre.

Ali blir rasende. Bawer blir enda mer rasende.

Han sparker døra opp og løper ut av bygget mens han banner. Han løper over til brakka og inn på rommet sitt. Han åpner vinduet og

kaster ut det meste av sine eiendeler. Tepper, bokser, og et lite skap som går i oppløsning under landingen.

Cathy gir Ali skylden for bråket. Han skulle ikke blandet seg i Bawers sak.

- Ali kan ikke styre Migrationsverket. Det går ikke. Han har jo ikke engang oppholdstillatelse, sier Cathy til meg idet vi står og ser på raseriutbruddet sammen med et par tålmodige vakter fra Securitas som alltid tilkalles til potensielt anspente begivenheter.

- Man behøver jo heller ikke bli i Flen resten av livet, tilføyer Cathy, kanskje aller mest henvendt til seg selv.

Fire asylsøkere går stille om bord i minibussen til Jönköping.

«Lycka til!» «Hejdå».

- Jeg vil bare vekk. Jeg vil bare ut av Sverige, sier Bawer til meg litt senere.

Han er fortsatt opphisset.

- Jeg har en onkel i Jönköping som jeg reiser til først. Han har en restaurant. Så reiser jeg til Tyskland senere.

Kort etter forlater han Granbacken til fots. Han er fast bestemt på å gå under jorden. Han skal bli en papirløs flyktning.

Et par dager senere skal de siste asylsøkerne ved Granbacken fraktes videre. Denne gangen er det en stor buss, for å få plass til alle som skal til Flen. Men en liten flokk blir stående tilbake og vinke. I de siste dagene har nemlig frivillige klart å finne privat losji til rundt 20 av flyktningene i Vrigstad.

En av ildsjelene kjører Ali og hans få eiendeler til villaen til 76 år gamle Berith Sjölin.

- Jeg følte jeg ville gjøre nytte. Jeg ville gjerne hjelpe noen som har det vanskelig, sier Berith, som kjenner Ali fra menigheten i pinsekirken.

Ali inspiserer sitt nye rom i taushet. Boligen er en tungt møblert villa på ett plan.

Berith arbeidet tidligere med barn og handikappede, forteller hun. Hun har også passet på sin mann, som fikk en blodpropp for ti år siden og ble lam i venstre side. Det ble imidlertid for hardt for ryggen hennes til slutt, og nå bor mannen på sykehjem.

- Derfor er det blitt tomt i huset. Og her i Vrigstad hjelper vi hverandre. Vi vil gjerne at flyktningene blir her, sier Berith.

- Og om de er kristne, som Ali, så kan man jo ikke bare sende dem hjem til muslimene.

En annen tid

Flere av de frivillige som hjelper asylsøkerne er knyttet til pinsekirken.

Det er også en alminnelig svensk kirke i byen. Og en misjonskirke som Bengt Swerlander er tilknyttet. Han er tidligere generalsekretær i barnerettsorganisasjonen Erikshjälpen, og arbeider nå iherdig med å hjelpe flyktningene i Vrigstad sammen med sin kone Sylvia.

Bengt Swerlander sørger for at adskillige av de unge afghanske mennene kan bli i Vrigstad mens deres asylsøknader blir behandlet.

Akkurat nå svinger han inn bak hovedbygget med en stor tilhenger koblet på bilen. Han skal hjelpe noen av karene med å flytte til sine

nye hjem hos private i området. Til nok et midlertidig hjem.

Swerlander synes at det virker som det har gått en evighet siden landets sosialdemokratiske statsminister, Stefan Löfven, sa at «Mitt Europa bygger ikke murer. Vi hjelper hverandre når nøden er størst». Det var i september 2015.

- Siden den gang har Sverige svingt 180 grader mot høyre, konstaterer Bengt Swerlander, og henviser til en ny undersøkelse som viser at mer enn en tredjedel av de svenske velgerne synes at det innvandringsfiendtlige Sverigedemokraterna har den beste innvandringspolitikken.

- Og både Moderaterna og Socialdemokraterna tilpasser seg denne politikken. En stor del av LOs medlemmer sier at de vil stemme på Sverigedemokraterna. Alle trekker mot høyre, sier Bengt Swerlander.

Tok med barberblad på møte

Jeg spør Ali Mohammadi om han bare har konvertert til kristendommen fordi det kanskje vil gjøre det lettere for ham å få asyl i Sverige. Han reagerer med store følelser på spørsmålet.

- Nei, jeg ble ikke kristen for å forbedre mine sjanser i Sverige! Jeg ble kristen på grunn av alt jeg har opplevd, sier han.

- Om jeg reiste tilbake til Afghanistan ville jeg vært redd for Taliban og min onkel og min familie. Jeg er redd for at de vil slå meg i hjel fordi jeg har blitt kristen.

- Jeg liker Sverige veldig godt. Her er det ingen som spør «Hvem er du? Hvorfor har du kommet hit?» I Afghanistan kan jeg ikke engang reise til den nærmeste byen uten å møte Taliban. Og det første de spør om er om man er sunni eller sjia.

- Jeg vil bare leve et normalt liv og betale skatt og det hele. Jeg vil gjerne bli bonde eller gartner. Jeg vet alt om meloner og tomater.

Ali viser meg noen bed bakerst i parken, ved siden av det store, men etter hvert temmelig frynsete drivhuset. Han viser meg reddiker, squash, purreløk og poteter.

Så viser han meg et arr han har på sitt venstre håndledd.

Da han for et par måneder siden skulle ha sitt avgjørende møte med Migrationsöverdomstolen i Jönköping, hadde han med seg et barberblad. Bare i tilfelle han skulle få nok et avslag.

- Jeg hadde planlagt å kutte meg selv om jeg fikk et negativt svar, mumler Ali.

Og det fikk han.

- Jeg skar meg fordi jeg ikke ville leve mer. Jeg ville ikke tilbake til Afghanistan.

De andre som var til stede på møtet forsøkte å stanse blødningen mens de ventet på ambulanse. Ali nektet imidlertid å bli med ambulansen da den kom. Til slutt måtte de ringe politiet, som sørget for at Ali kom seg på sykehus med tvang.

ukeadressa@adresseavisen.no

Flyttedag: Afghanske Ali Mohammadi flyktet til Sverige for drøyt to og et halvt år siden og er i løpet av denne tiden flyttet syv ganger. Nå er han igjen i gang med å pakke, men flytter denne gang kun noen få hundre meter vekk. Fra det lille asyl senteret Granbacken i den smålandske lille byen Vrigstad til et ledig barneværelse hos en eldre dame i den andre enden av byen. Ali er en av de mange unge menn fra Afghanistan som kjemper for å få lov til å bli i Sverige. Det ser ikke lovende ut. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken
Snart uten nett: Basir (til venstre) og Ashkan er begge 18 år. De kom til Sverige i slutten av 2015 og har ikke gitt opp håpet om å få oppholdstillatelse. Basir vil gjerne bli fotograf eller noe annet som har med medier å gjøre. Ashkan vil bli kokk. Når de flyttes til asylsenteret i Flen, er det begrenset hvor mye tid de kan bruke på mobiltelefonene sine, for i Flen fins det ikke internett. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken
Rebellen: Den kurdiske irakeren Bawer (i svart T-skjorte) røyker vannpipe med Ali fra Afghanistan. Ali venter på bussen til Jönköping, mens Bawer, som har vært tre år i Sverige, skal til upopulære Flen. I siste øyeblikk gjør Bawer opprør mot den planen. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken
Fotball: 18 år gamle Yassin Samini har fått en nøkkelrolle på det lokale fotballaget, som spiller i 5. divisjon. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken
Sjøen: Obayd Amin kjøler seg ned i innsjøen. Han er 18 år og reservekeeper i Sävsjö FF. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken
Romslighet: En skare frivillige i Vrigstad har åpnet dørene for at asylsøkerne skal få bli i byen. Berith Sjölin (76) lar Ali Muhammadi flytte inn på det gamle barnerommet. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken
Mekanikeren: Mitzamar Alimi er 38 år og fra Afghanistan. Han har bodd ni måneder på Granbacken og har arbeidet på et bilverksted i byen. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken
Maten: Å lage sin egen mat, betyr mye for beboerne på Granbacken. 19 år gamle Hussein flyktet fra Afghanistan for tre år siden. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken
Vennene: Basir og Ashkan (til høyre) deler rom. Mobiltelefonene er deres eneste linje tilbake til familiene i landet de har forlatt. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken
Svensker: Jafar Yosefi og hans to barn, 11-årige Mobina og fem år gamle Matin, følger en av Sveriges kamper under fotball-VM. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken
Frisøren: 26-årige Saeed fra Afghanistan flyttet til Granbacken da han fikk oppholdstillatelse. Han er tømrer i en lokal bedrift. Første gang han skulle klippe seg i Sverige, betalte han 500 kroner. Etterpå kjøpte han seg en trimmer og klippet seg selv. Han klippet også beboerne på Granbacken, og det gjør han fortsatt. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken
Kjærester: Det kan skje gode ting på asylmottaket i Flen også. Jamila Bakshi (26) og Reza Yosefi (24) ble kjærester. Han har fått oppholdstillatelse, hun ikke. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken