- Gratulerer, sa kvinnestemmen i andre enden av røret.

- Du skal bli mor til en liten gutt på fire år.

Også den gang var Berit Rian en travel dame. Hun hadde allerede rukket å lede en bankfilial i Paris som trettiåring, overlevd en haiketur som endte på biltaket på motorveien i Frankrike og vært snakkisen på jobb da hun og sjefen fant tonen.

Da fasttelefonen ringte på kontorpulten denne septemberdagen i 1995, stilte hun bare ett spørsmål til adopsjonsbyrået.

- Hva heter han?

- Felipe, svarte kvinnen.

Filip.

En måned senere satt hun og mannen på flyet til Rio de Janeiro for å hente hjem sønnen. På barnehjemmet skulle hun møte en virkelighet hun ikke var forberedt på.

På bristepunktet

- Jeg var relativt satt ut i kundemøtet etter den telefonsamtalen.

Direktøren smiler over en kopp sort kaffe på Tulla Fischer i Trondheim. Ordene kommer lett akkompagnert av raslelyden fra armbåndene hver gang hendene skal understreke et poeng.

Vi har tatt heisen ned fra kontoret i femte etasje på Næringslivets hus i Midtbyen, ut i foajeen og forbi den nyåpnede Lokal Bar i førsteetasjen. Vi har tuslet opp Nordre gate, gått forbi de store, tomme lokalene etter Cornelias hus som stengte dørene i sommer. Denne sensommerdagen er Midtbyen fylt av turister, hjemvendte studenter og lunsjende byfolk.

- yrer det i hvert fall av liv her i Midtbyen?

Vil ha liv: - Jeg er ganske bekymret for utviklingen, når man ser på tallene, sier Berit Rian om trøndernes bruk av Midtbyen.

- Ja, det er kjempebra. Det som er viktig er å få enda flere til å dra til byen. De som kommer hit, er jo fornøyde, sier Rian, som har smakt seg gjennom Matfestivalen og fått med seg fem konserter under Olavsfestdagene den siste tiden.

- Når det skjer ting, kommer folk inn til byen. Og da drypper det også på handelsnæringen.

I september har hun tronet på topp i Næringsforeningen i Trondheimsregionen i ti år. I løpet av disse årene er medlemsmassen nærmest doblet. Foreningen er talerør for 1750 medlemsbedrifter med 50 000 ansatte. De har til enhver tid 70 til 80 store og små næringspolitiske saker på lista i Trondheim og fem omkringliggende kommuner, arrangerer rundt 140 frokostmøter, konferanser og debatter i året, har utallige fagråd med spisskompetanse innen ulike felt - og et kvinnenettverk med 650 medlemmer. Den siste tiden er det spesielt én sak som har fått direktørens oppmerksomhet: Den sviktende Midtbyhandelen.

I sommer har det kokt i toppen hos flere av hennes medlemmer i sentrum. Torvet vil være en gedigen byggeplass i to år til, Olav Tryggvassons gate har sett ut som en «krigssone», ifølge en av byens politikere. Ikke alle ser blidt på byggearbeidet kombinert med færre parkeringsplasser - og sviktende omsetning.

Nå er til og med Berit Rian, som sies å være nokså optimistisk av legning, smått urolig.

- Jeg er ganske bekymret for utviklingen, når man ser på tallene.

Midtbyens tilstand har vært heftig debattert i Adresseavisen denne våren og sommeren. Odd Reitan har snakket ut om sin bekymring for utviklingen i Midtbyen, og lansert sine fem forslag. Næringsforeningen har hostet opp ti strakstiltak for å snu utviklingen. Det handler om bedre parkeringsmuligheter og infrastruktur, de tar til orde for å gire opp arbeidet på Torvet og gjennomføre flere aktiviteter i Midtbyen for å trekke folk, for å nevne noe.

- Medlemmene deres er på bristepunktet?

- De som er i Midtbyen er på bristepunktet. Rett før sommeren måtte vi ha møter med formannskapet og rådmannen.

To dialogmøter ble det, mellom Næringsforeningen, handelsstandens talerør inn mot politikerne, og formannskapet. Berit Rian føler de er inne i et positivt samarbeidsspor.

- Men det kom litt sent, når folk var veldig fortvilet. Det er klart, hvis du ikke vet om du har penger til å betale lønninger i neste måned, blir det ganske tøft.

Hun vet hva det innebærer, etter å ha gått gjennom et par finanskriser og selv måttet ta de tøffe samtalene og si opp folk den gang hun jobbet i Fokus Bank.

- Det er noe man aldri blir vant til, sier Rian og tar en slurk kaffe.

Tidligere denne uken var hun på immatrikulering på NTNU, der hun er styreleder ved Fakultet for økonomi, og minglet med trønderske næringslivs- og politikertopper på «Kraftsamling Trøndelag» på Frosta. Det er langt fra den trønderske fiffen til den enkle oppveksten på Lademoen, der livet fikk en brå vending da hun var sju år gammel.

En typisk arbeiderfamilie

Jonsvatnet, 1956: Ett år gamle Berit på fanget til mamma Henny Brit.
Arbeiderfamilie: Lille Berit ble født inn i en arbeiderfamilie i Trondheim, der faren var maskinsjef og moren hjemmeværende. Hun begynte å jobbe da mannen døde under laksefiske da Berit var sju år.

Faren Rolf skulle endelig dra på en etterlengtet fisketur i Gaula. Berit var sju og lillebroren bare tre uker da han druknet under laksefisket den julidagen. Den tidligere krigsseileren hadde jobbet som maskinsjef om bord på Skoleskibet Tordenskiold, der han utdannet trønderske sjøfolk. Moren Henny Brit, Bitta blant venner, var 28 da hun plutselig fant seg selv som alenemor med to barn og en liten leilighet i Innherredsveien. Moren gikk fra å være hjemmeværende til å dele ut matprøver på butikker og vaske på skoler for å få endene til å møtes.

- Typisk arbeidsfolk, sier Rian om sin egen familiebakgrunn, og understreker at hun og broren hadde en veldig fin oppvekst til tross for tragedien som rammet den lille familien.

- Du var den første i familien som tok høyere utdanning?

Ville studere: Berit Rian var den første i familien som tok artium og høyere utdannelse.

Hun nikker.

- Det var ingen i vår familie som engang hadde tatt gymnas. Alle hadde ulike praktiske yrker.

Selv prøvde den snille, skoleflinke og allerede den gang så skikkelige Berit å gjøre minst mulig ut av seg gjennom skoleårene. Da var det godt å ha en streng mor å kunne skjule seg bak når de andre ville finne på sprell, og hun selv egentlig var fornøyd med å bruke tiden på skolearbeid, turn og ballett.

- Det var ikke særlig kult å gjøre det bra på skolen når du gikk på Lademoen. Jeg likte flere fag, både matte og språk. Hjemme syntes de det var snedig at jeg skulle begynne på gymnas. «Å ja, vil du det, ja». Alle andre i klassen begynte å jobbe i stedet, de skulle bli frisør eller elektriker.

Haiketur på hodet

At studietiden skulle ta ni og et halvt år, var vel heller ikke med i beregningen. Spansk, engelsk og fransk ved universitetene i Trondheim og Oslo. Under hovedfaget i fransk satte hun og venninnen Hilde Skeie kursen mot Montpellier i Frankrike. I den perioden var det ikke sjelden at de kom seg fra A til Å ved å strekke ut tommelen langs veien. Billig, sosialt - og potensielt livsfarlig.

Én gang holdt det på å gå galt:

I over 100 kilometer i timen suste de bortover motorveien, i en stor personbil lesset med møbler og utstyr på taket. Slakteren de hadde fått skyss med skulle til Nice. Berit satt mellom stabler med kofferter i baksetet, uten sikkerhetsbelte. Hilde foran. Bilen skranglet faretruende fra før, men plutselig hørte de et pang idet et dekk eksploderte.

- Så begynte runddansen på motorveien.

Hun tegner sirkler i lufta med pekefingeren, illustrerer bilens bevegelser.

Bilen gikk rundt, slo salto og landet på taket utenfor motorveien. Glasskår. Blålys. Hun husker sjåføren sa: «Les filles!» Jentene, hvordan gikk det med dem? «Jentene» slapp fra det hele med skrekken og noen blåmerker. De ble kjørt til togstasjonen, og kom seg til Nice senere samme dag.

Sa ikke et ord hjemme før det hadde gått minst ti år.

Forelska i sjefen

Paris 1986: Totalt ukjent med kredit og debet, ble Berit Rian Forretningsbankens kvinne i Paris. Kan erfaringene hjelpe Næringsforeningens direktør til å få liv i Midtbyen?

Hun sikret seg hovedfag i fransk «uten å tenke en dag på hva jeg skulle bruke det til, for lærer hadde jeg ikke lyst til å bli». Hovedfaget på 300 sider var intet mindre enn en sammenlignende studie mellom fransk 1700-talls-litteratur og spansk 1500-talls-litteratur», om den pikareske roman. En dag snublet franskfilologen over en annonse fra daværende Forretningsbanken i Adresseavisen. Hun kunne ingenting om bank, men troppet opp til intervju.

- Har du hørt om kredit og debet, spurte banksjefen, en herre av den gamle typen.

Hun svarte som sant var, og banksjefen fant frem blyant og papir og tegnet og forklarte. Men språkkunnskapene hadde de behov for, og jobben som korrespondent i Utlandsavdelingen var hennes. Halvannet år senere fikk 30 år gamle Berit Rian i oppdrag å lede Forretningsbankens nystartede utenlandskontor i Paris. Kontoret skulle være en døråpner for norske bedrifter som ville prøve seg på det franske markedet, kunne bankens daværende administrerende direktør, og han som skulle bli hennes ektemann, Christian Kjølaas, meddele Adresseavisen 24. mai 1986.

Ung leder: Berit fotografert i bankens brosjyre som på fransk reklamerte for «Den første norske bank i Frankrike».
Frankofil: Bladet «Alle kvinner» reiste til Paris for å lage reportasje på 31-åringen fra Trondheim som ledet Forretningsbankens nye Paris-kontor, der hun skulle være næringslivets døråpner.

De var begge gift på annet hold, men det var aldri noe spørsmål. De valgte hverandre - og åpenhet på jobben.

- Vi var «the talk of the town», sier hun selv om snakket som fulgte på jobben.

Hun valgte å si opp stillingen i banken, og ringte rett til direktørene i Autronica og det børsnoterte teknologiselskapet Stentofon, og sa hun var ute etter jobb. Stentofon huket henne raskt inn som økonomidirektør de neste seks årene, før hun returnerte til Fokus Bank (nåværende Danske Bank).

Hun skulle gjerne hatt flere kvinner rundt seg da hun var ung og fersk leder i banken. Etter mer enn 30 år i næringslivet er hun vant til å skille seg ut i flokken av dresskledde menn.

- Jeg følte meg veldig alene. Jeg var eneste kvinne i konsernledelsen i banken.

Hun har jobbet for å løfte kvinnene rundt seg, men har opp gjennom årene måttet jobbe ekstra med å overtale noen av dem. Det passer ikke, kunne noen si, hvorpå hun svarte:

- Kan du ikke bare prøve da?

Ut av skapet

«Har vi behov for dette nå, i 2008», spurte hun seg da hun som fersk leder i Næringsforeningen vurderte deres kvinnenettverk Gronett, som hun kun omtaler som et forretningsnettverk for kvinner.

Jo, behovet var der, skjønte hun fort. Målet er å få flere kvinnelige ledere og styremedlemmer i trøndersk næringsliv og på arenaer der beslutninger tas.

- Hvis du ser på tallenes tale, er det nedslående, sier hun raskt, og lister opp en dyster statistikk.

Endelig hjemme: Arbeidsdagene kan strekke seg til langt utpå kvelden, men her er Berit hjemme i Duelunden. - Akkurat det med arbeidstid - der er jeg en dårlig rollemodell!

13,2 prosent av styrelederne i trønderske aksjeselskaper (AS og ASA) er kvinner. Blant daglig ledere er tallet 16,6 prosent. Kvinnelige styremedlemmer: 24 prosent. Ifølge SSBs nasjonale tall (2016) er en fjerdedel av landets toppledere kvinner. Åtte av ti styrerepresentanter i aksjeselskap er fortsatt menn.

- Hvorfor er det fortsatt slik?

- For det første er mange bedrifter startet av menn, fordi de oftere har tilgang på kapital. For det andre får jeg mange spørsmål fra menn som vil ha tips til kvinner de kan få inn i styrene sine. De sier de ikke kjenner noen, men vil ha mangfold i styrene sine. For det tredje må også damer være synlige og vise at de vil.

Gronett er et nettverk for alle kvinner som er ledere eller nøkkelpersoner i nærings- og arbeidslivet i regionen. Også menn får innpass på noen av møtene.

- Du driver med likestillingsfremmende arbeid, men ordet feminist vil du ikke ta i din munn?

- Mja. Det der er egentlig litt rart. Vi har en professor i kjønnsforskning i fagrådet for Gronett som utfordrer oss næringslivsdamer på hvorfor vi ikke vil bruke ordet. Så jeg har tenkt litt på det, og hun har rett. Egentlig så er jeg feminist, men …

- Hva forbinder du med ordet?

- Med rødstrømpebevegelsen fra da jeg var yngre: «Ta makta, ta mannfolka …» Vi må få bort det negative med ordet slik at man kan si at man faktisk er feminist. Vi skal liksom fremstå som at det ikke er noe problem og at vi har like muligheter, men det er jo ikke sånn. Vi tar ikke i bruk 50 prosent av det vettet som er fordelt i befolkningen. Iq-en er jo ganske likt fordelt mellom kjønnene, sier Rian, som også er fransk konsul i Trondheim.

- Så jeg må vel egentlig bare tøffe meg opp og si at jeg er feminist.

- Nå kommer du ut av skapet?

- Ja.

Et barnehjem i Brasil

Hun husker alt krystallklart fra førjulsdagene for 23 år siden.

Det var et godt barnehjem i lokal forstand, men for paret fra Trondheim ble det et heftig møte.

- Vi bestemte oss for å adoptere da vi ikke fikk barn.

På grunn av regelverket bodde de ti uker i Rio, de hadde leid seg en leilighet ved Ipanema. Dagen etter at de landet, møtte de Filip på barnehjemmet, som var drevet av nonner. Hun husker det så godt: De små hendene som strakte seg mot henne og Christian, barnestemmene som spurte om ikke hun ville være akkurat deres mamma.

- Helt fryktelig.

De gikk oppover etasjene, syntes de ikke så noen voksne, kun små barn som ble passet av litt større barn, barn som var sultne på voksenkontakt. På taket av bygget lekte de største barna. Ingen leker var å se, bare barn som løp rundt, beskyttet av et piggtrådgjerde rundt taket som sørget for sikkerheten.

Alle dro i ekteparet fra Norge. Bortsett fra han som visste at han var den heldige. Filip på fire år og tre måneder holdt seg i bakgrunnen. Da de endelig fikk ta ham med seg, fikk de et nakent barn i hendene. Alt måtte de ha med, alle klær. På utsiden skjønte de at gutten ikke hadde vært eksponert for stort annet enn barnehjemmet han hadde vokst opp på.

- Han hadde ikke sett en buss, ikke en bil, ingenting. Han var redd for alt. Han hadde levd i en lukket verden, og trengte hjelp til å bli trygg på det meste.

Første møte med Filip: Her møter Berit og Christian sønnen Filip på barnehjemmet i Rio de Janeiro for første gang, i oktober 1995. Like før jul det året fikk de ta ham med hjem til Norge.

Tok de ham på fanget, satt han og vaklet litt ytterst på knærne. Han måtte lære seg å sitte på fanget. De satte ham på ei huske og ga fart, og han ramlet av etter sekunder. Han hadde aldri gjort det før.

Like før jul fikk de ta med seg sønnen hjem til Norge. Berit var innvilget svangerskapspermisjon, men syntes hun hadde vært hjemme lenge nok etter to-tre måneder, og gikk tilbake til ny lederjobb i banken. Filip begynte i bankens egen barnehage på Rosten.

- Det var en stor overgang å bli mor som 40-åring. Han har lært meg at det finnes andre ting enn å jobbe. Han har gitt meg utrolig mye glede, smiler hun.

I regnskogen: Berit og Filip på ferie i Costa Rica i Mellom-Amerika i juli i fjor.

Filip er blitt 27 år, en ivrig skater, jobber på aldershjem og bor hjemme i villaen i Duelunden, et hus han praktisk talt har for seg selv, siden mor stort sett er på jobb.

For selv om hun alltid har jobbet mye, trappet hun opp jobbingen for fire år siden, da mannen Christian døde brått og uventet.

Flyktet inn i jobben

Det skjedde om sommeren. Han hadde reist i forveien til Menton i Frankrike, der de hadde feriert de siste årene. Berit og Filip skulle reise etter dagen etter at det skjedde. De ringtes alltid halv sju om morgenen, uansett hvor de befant seg. Da klokken var halv ti og Berit ennå ikke hadde fått tak i ham, sa hun til seg selv: Det har sikkert ikke skjedd noe. Samtidig visste hun med hele seg at noe hadde skjedd. Hun ringte resepsjonen på leilighetshotellet.

- De fant ham død på rommet.

Hun rensker stemmen fort, flytter på kaffekoppen foran seg og stryker en hånd over det smulefrie bordet.

- Og da var det selvfølgelig et sjokk. Reise, ordne masse praktisk, begravelse midt på sommeren, sorgen …

I to uker hadde hun ferie og var sammen med venner. Så begynte hun å jobbe.

- Da var det rett inn i bare jobb. Mer enn før, jeg har ikke stoppet opp. Det har bare vedvart.

Festdag: Filips konfirmasjon i hagen hjemme i Duelunden i mai 2006.

Klokka kan bli både ti og elleve og strekke seg mot midnatt før hun sier seg fornøyd og setter kursen hjem til Duelunden. Et kveldsarrangement her, en mottagelse, en konsert eller en stabel med oppgaver på kontoret.

- Jeg jobber veldig mye. Men det er kanskje ikke smart å skrive at jeg enkelte ganger jobber til midnatt, det er vel kanskje ikke lov heller, det, ler hun.

- Så lenge du ikke forventer det av dine ansatte?

- Nei, det gjør jeg ikke. Og det prøver jeg å si til dem, at akkurat det med arbeidstid - der er jeg en dårlig rollemodell!

Tempo og tålmodighet

I ti år har hun kjempet for næringslivets interesser i Trondheimsregionen. Da gjelder det å kunne smøre seg med tålmodighet, en egenskap hun har måttet øve på. Arkeologer, politiske prosesser, miljøhensyn. Ting tar tid. Rian sier hun har forståelse for at det er mange hensyn å ta. Men, det er ikke fritt for at det rykker litt når man har diskutert en godsterminal eller en vei i årevis.

- Hvordan blir du når du føler dere ikke når frem?

- Neei.

Hun drar litt på det.

- I starten var det veldig uvant å jobbe sånn. Jeg kom fra næringslivet og trodde at ting ville løse seg fortere enn de gjorde. Jeg tenkte at nå har vi jobbet med den veien der så lenge, at det må kunne fattes en beslutning, men så enkelt var det ikke. Da ble jeg irritert og oppgitt og tenkte: Herregud, hvor lang tid skal ting ta!

Det kan hjelpe litt å være god på å leve i nuet.

- Gårsdagen vart som den vart. I morgen får bli som den blir. Det er nå som gjelder!

Kollegene kan nesten ikke fatte at hun ikke kreperer av stress når de får innblikk i det berget av arbeidsoppgaver hun skal gjennom før neste dag. Selv tar hun én dag av gangen, noe som har gjort at både ett og to foredrag er blitt skrevet ned i stikkordsform på gule post-it-lapper, da hun i siste liten husket på dem. («Å, jeg skal jo holde foredrag!»).

- Noen morgener ser jeg at dagen min er så grusom … der jeg skulle vært tre plasser samtidig. Da kan jeg bli litt stressa, sier hun og dunker seg lett på brystet.

- Men da har jeg en teknikk: Jeg sier til meg selv at du har gjort dette før, det ordner seg. Det går bra. Så går jeg i det første møtet, og tar det derfra.

Brenner jevnt: - Jeg liker i det hele tatt å jobbe for å få til noe på vegne av fellesskapet, sier Berit Rian.

Rastløs på hytta

Ingen hobbyer. Jobben er altoppslukende. Hjertesaker? Egentlig ingen, sier hun, utover å brenne for økt verdiskaping.

- Jeg er en lettantennelig person, er engasjert i det meste. Jeg liker i det hele tatt å jobbe for å få til noe på vegne av fellesskapet. Enten det handler om en vei, luftfart eller å få til kortere saksbehandlingstid, sier hun og avbryter seg selv idet det blåser opp rundt oss på kafeen.

- Å, nå blir det uvær! Nå blir det trøndervær.

Klokken nærmer seg 15.30. Mens andre gjør seg klare til å sette kursen hjemover, har Rian tenkt seg tilbake på kontoret for å jobbe utover ettermiddagen.

Der andre lader batteriene på hytta eller forsvinner inn i en hobby, dukker hun ned i mer jobb. Hyttene, én på fjellet i Hessdalen og én i fjæresteinene på Stadsbygd på Fosen, blir ikke altfor mye brukt. Når hun en sjelden gang planter beina i fjæra på Fosen, tar det ikke lang tid før hun skuer over fjorden, zoomer inn Trondheim med blikket og kjenner rastløsheten komme krypende mens hun tenker:

- Ja, ja, det er jo fint i byen, og.