«Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk?»

Markusevangeliet 11,7, i Bibelutgaver tidlig 1900-tallet.

Bolighus, restauranter, lager, skatehall, galleri og bygdehus.

Flere har stått tomme i tiår, mange er revet.

Kjellbotn bedehus: Vestnes, Møre og Romsdal. To ganger i året er det basar til inntekt for Sjømannsmisjonen på Kjellbotn bedehus i Møre og Romsdal. Byggeår 1905.

En levende kulturhistorie er i ferd med å bli borte. Bedehusfolket samles ikke lenger så mange og så ofte til bønn, basar eller søndagsskole. Bygningene i flere små lokalsamfunn står avstengt og i råtnende forfall.

Selvportrett på Mølstre bedehus: Sveio, Hordaland. Erlend Berge har fotografert bedehus i hele Norge - før mange av dem forsvinner.

Fotograf Erlend Berge lånte foreldrenes bobil og reiste Norge på kryss og tvers i flere måneder for å dokumentere bedehusenes vekst og fall. Riktignok lever bedehuskulturen fremdeles mange steder, men hvert år stenger flere titalls hus dørene for godt, eller de blir solgt eller jevnet med jorden.

Berge ville ta bildene - før det var for sent.

Ramfjord bedehus: Nærøy, Nord-Trøndelag. Det var aktivitet på Ramfjord bedehus til begynnelsen av 1980-tallet. Da var det ingen lenger til å ta seg av huset. Indremisjonen var eier, hadde utgifter og ønsket å selge. Huset gikk tilbake til gården som en gang ga tomta. Byggeår 1950-tallet.

Portretter

Mandag presenterer han dokumentarboken «Sjå, eg kjem snart», et følsomt portrett av 114 bedehus. Ikke ett menneske er med, fotografen vil at den som ser skal tre inn i et rom og åpne opp for følelsene og tolkningene som bildene skaper.

Forfatter Gaute Heivoll har skrevet en novelle som utspiller seg i og rundt et bedehus.

Hvorfor ble så mange bedehus reist i Norge fra 1840 og langt opp på 1900-tallet? Lekmannsbevegelsens vekkelser og påfølgende vekst gjorde at stuene i de små husene var for små. Bedehus ble bygget for å gi rom for flere som ville høre Guds ord. De ble gitt navn som Zion, Bethania og Betel. Presten Lars Oftedal bygde et bedehus i Stavanger som rommet over 3000 mennesker.

I 1974 var det 2621 bedehus i Norge. Mange av dem er nå borte.

Vassbygdens bedehus: Agdenes, Sør-Trøndelag. Maleriet over talerstolen er tydelig inspirert av landskapet i Vassbygden. Det var ofte omreisende predikanter som malte og ga bort bilder til bedehusene. Byggeår 1896.

Kom for sent

- Flere av bedehusene jeg ville fotografere, var enten revet, solgt eller sto tomme før jeg rakk å dra til dem. Men over alt jeg kom, ble jeg møtt med takknemlighet for at jeg ville dokumentere disse husene som har vært så viktige for mange mennesker og samfunn.

Jeg husker særlig da jeg kom til et tidligere industristed, som var herjet av fraflytting og tap av mange arbeidsplasser. En kvinne skulle låse opp døren til bedehuskapellet hvor hun selv og barna var blitt døpt. Nå var strømmen slått av, vannet stengt og bygget preget av forfall. Da døren gled opp og hun kikket inn, begynte hun å gråte.

Utvorda bedehus: Flatanger, Nord-Trøndelag. En gang i året er det basar og sangmøte til inntekt for bedehuset. Byggeår 1927.

Bedehuset var ikke en ukjent verden for Berge. Derfor kunne han gå inn i rommene med kunnskap og respekt for historien og den betydningen de har hatt: Som barn gikk han på søndagsskolen på Heia bedehus på Tau i Ryfylke. Han var med i guttelaget, som saget, hamret og pusset stabbur som senere ble loddet ut på basarene.

Historie om fraflytting

- Mange tror at bedehus er helt spesielt for Vestlandet, men de finnes over alt. Lekmannsbevegelsen var aktiv i hele landet. Bedehusene speiler ofte samfunnet de var en del av, lokale kunstnere sto ofte for utsmykningen innvendig. De hentet inspirasjon fra landskapet rundt seg. Når du står i et bedehus i Lofoten og ser på maleriet på veggen, kan du flytte blikket ut av vinduet - og du ser det samme motivet: Fjell, fiskeskøyter, havet.

Søskenheimen. Skutvik. Hamarøy, Nordland.

Boken er også en historie om hvorfor så mange bedehus er forsvunnet:

Religiøse møter har ikke lenger så stor betydning. Folketallet har gått kraftig ned i mange små bygder. Før hadde mange ikke bil, og måtte gå til møtene. Derfor måtte bedehuset ikke ligge så langt borte. Nå er avstand ikke lenger det samme hinderet.

- Jeg ønsker å vise frem en side av Norges kulturhistorie som har blitt latterliggjort og oversett. Bedehusene var ikke bare et samlingssted for troende, men et viktig møtested i mange norske bygder.

Tromvik bedehus. Tromsø, Troms.

Dette er et kulturhistorisk fotoprosjekt, men bildene har også et subjektivt blikk. Dette er min reise i bedehusland og det jeg som fotograf har latt meg fascinere av. Det er ingen andre gudshus i verden som ser ut som norske bedehus. Mens mange kirker satset på det storslåtte, gikk bedehusfolket for det hjemmekjære: Det er bibelske motiv, flanellografer og rørstoler, hekla duker og vegger i pastell.

Å få være i bedehusland som fotograf har vært en oppdagelsesreise. Jeg tror bildene mine er nostalgiske for dem som kjenner miljøet og eksotiske for dem som ser dette utenfra. Med bildene ønsker jeg å invitere til basar og juletrefest før pastellfargene er dekket av hvitmaling, flanellografen er erstattet av projektor og bedehuset er blitt kafé.

Fauske bedehus. Salten, Nordland.

Stjerner, fisker og han Jesus - Minner fra et bedehus

Fiskeren Leonard strekte ut de veldige hendene, store som øsekaret han hadde liggende i den gamle robåten. Det var som om han ville omfavne alle oss som satt på de harde trebenkene foran ham, legge armene rundt oss og trykke oss inntil den nystrøkne, hvite skjorten og bære oss hele veien til et land som fløt av melk og honning. Til Guds land, der vi ville bli kjent med hans store helt, kameraten Jesus.

Det nærmeste fiskeren Leonard holdt seg med helter i livet, var Jesus. For, som han selv mange ganger understreket, med blanke øyne: - Du kan ikke annet enn å se opp til en mann som med to små fisker mettet flere tusen mennesker i en ørken.

En annen av fortellingene han aldri ble lei av, var om da en rasende storm holdt på å senke båten som Jesus og hans trofaste følgesvenner var i. - De var i livsfare. Hvert sekund kunne de synke ned i havets mørke dyp. Så reiste Jesus seg, han truet vinden og havet, så det ble blikkstille, sa fiskeren med ærefrykt i stemmen.

Og la til: - Tenk å kunne fått være med på sjøen med Jesus. Da ville vi vært trygge, dere.

Han hadde ikke så mye til overs for de bibelske fortellingene som skjedde på land. Han mente de var kjedelige, og manglet den dramatiske kraften og nervepirrende spenningen som sjøens folk ville kjenne seg igjen i. Selv om vi var barn, visste vi hvor lunefullt havet kunne være. Og ingen av oss hadde noen gang før hørt om en mann som kunne få stormen til å holde igjen sin veldige pust.

Leonard elsket havet. Han hadde levd av og med havet helt siden han var stor nok til å ta seige åretak over solblanke dønninger, utforske små viker på jakt etter en god fiskeplass, eller et dyp han kunne ro ut nota og stenge inne sei, makrell eller noen sjøørreter.

Han var overbevist om at Gud også elsket havet. Hvorfor skulle han ellers ha skapt så mye av det? Derfor fryktet han ikke døden, han var helt sikker på at det ville være hav i himmelen, som han med dryppende åretak kunne ro over.

Dersom blikket hans så ord som «hav», «sjø», «bølger» i jakten etter vers han kunne lese høyt, stoppet fingrene alltid opp da de bladde seg gjennom de frynsete sidene i bibelen.

Sørvågen bedehus og fiskarheim. Moskenes, Nordland.

Seks dager i uken var han fisker. Søndagen stod han tidlig opp, vasket og barberte seg, spiste ett egg og to brødskiver til frokost, tok på seg den fineste genseren som kona Klara hadde brukt lange vinterkvelder på å strikke, stakk føttene i velbrukte, men nypussede sko og gikk tre kilometer på en svingete grusvei, stoppet ved et hvitt hus nede i en bakke, stakk hånden ned i lommen, fisket opp en nøkkel, stakk den i låsen og vred om, trampet hardt på trappen for å få grusen av skoene og gikk inn.

Han likte de stille minuttene alene oppe i 2. etasjen på det lille bedehuset, før vi barna kom til søndagsskolen. Det ble alltid litt bråk når vi klatret opp trappen og kom inn i rommet, før vi fikk satt oss på benkene. De som måtte sitte nærmest veggen, måtte bøye nakken for skråtaket.

– Gud ser dere, sa Leonard. Nå var det ikke fiskeren som snakket, men søndagsskolelæreren Leonard. Og vi satt stille og lyttet.

Og vinterkalde søndager, sittende på harde trebenker, trodde vi på ham. Vi kjente ham jo, vi hørte ham tøffe ut med båten for å trekke garn, vi så ham traske ned til støa, løsne fortøyningene, alltid den bak først, så den foran, sette høyrefoten på båtripa, svinge seg om bord, skyve ut årene og ro ut sundet for å se etter makrellen kvelder da sola sank ned i vest. Han var den voksne som alltid sjekket om isen var trygg før vi barn fikk lov til å ta på oss skøytene. Vi visste han ikke fortalte løgner. Han var en snill kjempe av en mann.

Leiknes bedehus. Lenvik, Troms.

– Gud ser dere, gjentok han.

Et lite øysamfunn med 150 sjeler, noen favner sør for Haugesund: De fleste fiskere og sjøfolk, noen bønder. Kvinnene styrte hjemmene og passet oss som vokste opp på 1960-tallet. Mennene lengtet til havs når de var hjemme - og kanskje lengtet de hjem når de var på sjøen. De snakket ikke om følelser, kanskje med unntak om sin kjærlighet til sjøen. De lyttet til alle værmeldinger, de så etter tegn i naturen som kunne avsløre om uvær var på vei, de drev rastløst langs kaiene. Livet fulgte havets puls, når bølgene slo oppover sjøhusveggene, trakk de inn og satte seg til å bøte garn eller not, mens de ventet på neste værmelding. Var havet ikke for ruskete, klatret de fornøyd om bord i skøyter og robåter, på vei ut til det store lotteriet som fiske alltid har vært.

Vi kom fra mange steder, men mest kom vi hjemmefra: Ungkaren John fra et lite småbruk, ruslende på en snarvei gjennom marka; Mari som bodde i huset som lå ensomt ved et vann, og som la håret hver fredag før basaren på bedehuset, Bijo med sitt sarte, poetiske sinn, alpeluen, den tynne kroppen og den enda tynnere sigaretten.

Vi kom fra trauste hjem, uten prangende rikdom. De voksne kom med skakke liv, forliste drømmer, blankskurte håp, fordømmelse og tilgivelse. Barna med nysgjerrige øyne og lettpåvirkelige sinn. Vi som var oppvokst på en øy der menneskene var så få, visste at vi måtte forholde oss til hverandre om en ikke skulle bli en eremitt.

Lauga bedehus: Nærøy, Nord-Trøndelag. Byggeår 1916. Lauga bedehus er egentlig et gammelt meieri. Nå er det 100 år siden huset ble flyttet fra andre siden av veien og innviet til bedehus.

Bedehuset, som ble reist på dugnad i 1904, ble det lille bygdesamfunnets samlingssted: Juletrefester med hender som dannet flere ringer rundt «du grønne glitrende tre»; basarer til inntekt for sanitetskvinnenes frivillige arbeid til samfunnets beste, predikanter som fra talerstolen lovet evig frelse, truet med helvetes pinsler og viste lysbilder fra sine reiser blant «hedninger i Afrika», slik at Mari på første benk sperret øynene opp da hun for første gang så fotografi av ett av Guds barn med mørkere hud enn henne; på kjøkkenet i 2. etasje, der kvinner med svette panner, blomstrete forklær, frodige barmer og høye stemmer passet på at den store, blanke kaffikjelen aldri ble tom, ble fat med julebrød, kringle, rundstykker, lapper, pannekaker og potetkaker gjort klare til servering.

Men først måtte alle ta lodd, som alltid gikk til et godt formål. Premiene var et par sokker som Johanna i Jektevik hadde strikket, en dukke som Klara hadde gitt, eller en rosa, lys grønn og lilla brikke til å ha under kaffikjelen på salongbordet, den som Hjørdis hadde strikket før hun gikk ut i fjøset for å melke kyrne tidlige morgener.

Noen kom for å høre om Gud og Jesus. De satt med hender hardt foldet under talerstolen til predikanten, lyttende til håp om frelse og dommedagens mørke, gråt og tenners gnissel.

Noen fortalte at spøkefuglen Lauritz, som visstnok en eneste gang hadde gått inn for å høre predikantens tale, hadde trukket på skuldrene og tuslet ut igjen mens han mumlet: - Tenners gnissel! Pøh! Jeg som bare har gebiss oppe, hvordan skal jeg kunne lage gnissel?

De fleste kom for å høre siste nytt og drøse med andre øyboere. Mange menn kom aldri lenger enn til den smale gangen: Der ble de stående og prate om fiske hele kvelden. Bare avbrutt av en halvtime opp i andre etasje der de benket seg og langet innpå lapper og pannekaker med tykke lag med sukker på. Etterpå gikk de ned og pratet videre.

Øystein, som hele livet var ungkar med urokkelig tro på at en dag ville den rette komme, gikk flere ganger om kvelden bak hjørnet på bedehuset og tok noen grådige slurker av drammeflasken for å få mot til å snakke til kvinnene innenfor, men kom aldri lenger enn til mannfolkene inne i gangen. Om det var drikkingen eller mangel på handlekraft som irriterte hans strengt religiøse mor, ble vi aldri klok på, men blikket hun sendte ham da de ruslet hjemover, var ikke en mors umiddelbare tilgivelse.

Gikk man rundt som liten gutt og stirret opp på ansiktene i bedehuset, avslørte ikke noen av dem sine hemmeligheter, hverken ambisjoner eller skuffelser, når livet hadde gjort vondt eller når jubelen runget.

Livet i bedehusland ble et rituale: Vi hadde alle, voksne som barn, våre roller når fredagskvelden kom og det ble kastet så mye koks inn i kaminovnen at den glødet og freste. Det var som om vi var statister i et skuespill der alle visste hva som skulle skje.

På søndagsskolen fikk vi fisker eller stjerner i et lite hefte for hver gang vi hadde kommet for å lytte til fiskeren Leonard. Han var en livsfilosof, uten selv å vite det. Han brukte i de årene jeg satt på benken i det iskalde rommet alltid sitt kjære hav som utgangspunkt for sine tolkninger av Bibelens budskap:

– Du har sikkert vært ute på sjøen i storm. Og da ble du redd. Men skjer det igjen, sitt bare rolig på tofta, ikke få panikk! Gud vil passe på deg, så du kommer trygt i land.

Han holdt frem hendene, formet dem som en båt, vugget dem fra side til side og så sang han med sterk stemme:

Min båt er så liten og havet så stort

Men Jesus har grepet min hånd

Når han styrer båten så går det så bra

På veien til himmelens land

Når han styrer båten så går det så bra

På veien til himmelens land.

Da han kom til den siste setningen i sangen, løftet han høyre pekefinger over hodet og pekte opp i taket, som om himmelens land lå like over bedehuset på en liten øy på Vestlandet.

Fiskeren hadde mange ganger vært ute i så kraftig uvær at bølgene holdt på å presse båten ned i det kalde dypet. Men han hadde ikke vært redd, ikke ett eneste sekund, fortalte han oss barna, for Jesus passet på han.

Søreide bedehus. Bergen, Hordaland.

Den store, sjenerte og milde fiskeren, med muskler som tykke taukveiler under den hvite søndagsskjorten, ba sjelden kapteinen på brua, han Gud, om noe til seg selv. Han ba ikke om at garnene skulle være tunge av fisk, eller teinene fulle av krabber. Eller om ny båt, mer penger eller flottere hus. Han hadde lite jordisk gods, men mente han hadde mer enn nok: Kone, tre friske barn, en potetåker, noen kyr, to båter - og havet. Hva mer kan et menneske trenge for å bli lykkelig, spurte han. Og gav selv svaret: Ingenting!

Deilig var jorden en søndag formiddag i 1967. Så lenge siden, så mange mennesker som nå bare er et ansikt på et falmet fotografi, eller en flyktig skikkelse som jeg noen gang treffer på nostalgiske vandringer i minnenes kaotiske korridorer.

Søndagsskolen er historie. Fiskeren Leonard er død.

Fremdeles har jeg, i et skap, i en konvolutt, et lite hefte der Leonard limte inn en fisk eller stjerne før jeg gikk hjem fra søndagsskolen.

Jeg ble aldri en troende. Men respekten for og takknemligheten til de menneskene jeg møtte på bedehuset - for den lavmælte kraften i deres nestekjærlighet, det sterke budskapet om at du alltid skal stå oppreist, for andre - den har jeg forsøkt å navigere etter i livet.

Den dag i dag, når jeg minnes barndommens søndager, kan jeg høre Leonard kremte, jeg kan se han folde de store hendene, lukke øynene og be om et bedre liv for andre. Og jeg kan høre han gjenta og gjenta det samme budskapet hver søndag:

– Husk, barn, vær god mot andre, så blir Jesus glad i dere. Livet er en reise over et stort, skummelt, dypt og farlig hav. Er du forsiktig og snill, ja, da forliser du aldri.

Og så la han til en setning, som jeg ofte har tenkt på i voksen alder, når livets uberegnelige brottsjøer har veltet over meg, som en påminnelse om å ikke miste håpet:

– Husk, båten bærer. Som oftest.

Tekst: Finn Våga