Yasuo Hayashi ba selv om å få den ekstra posen med sarin. Sammen med fire andre yngre menn fra sekten Aum Shinrikyo hadde den 37-årige elektroteknikeren tidligere fått vite at guruen hans, Shoko Asahara, hadde en spesiell oppgave til dem. De fem skulle ta med seg poser av den ekstremt giftige nervegassen på hvert sitt tog i morgenrushet i den stappfulle undergrunnsbanen i Tokyo. På et bestemt tidspunkt skulle de punktere posene med spissede paraplyer og etter planen drepe tusenvis.
Mandag 20. mars 1995, klokka 07.43 steg Yasuo Hayashi om bord på den sørvestgående Hibiya-linjen. To stasjoner senere stakk han hull på posene sine slik at gassen begynte å sive inn i metrovognen.
30 år gamle Kenichi Hirose hadde fått beskjed om å punktere sine to poser i den andre vognen på Marunouchi-linjen på vei vestover. Klokka 07.59 sto han i en tettpakket vogn og begynte å merke panikken. Han gikk av toget. Ifølge hans senere forklaring var han overveldet av redselen han var i ferd med å forårsake. Han var misunnelig på folk rundt seg, som bare kunne gå sin vei. Så tenkte han på frelsen, på viktigheten av handlingen og på de andre. Han steg om bord i en annen tettpakket vogn. Han lyktes med å lirke posene ned på gulvet og punktere dem.
En usynlig damp med en søtlig kjemisk duft spredde seg i toget. Passasjerene begynte å få rennende neser. De begynte å hoste. Det begynte å mørkne for dem da pupillene deres trakk seg sammen.
Pliktoppfyllende togpersonell sopte uvitende opp den giftige væsken med aviser. Ingen visste ennå at Tokyo var rammet av et vanvittig giftgassangrep, som ifølge planen skulle distrahere politiet og Japans sentrale myndigheter. De angrepne togene i Tokyos punktlige undergrunnsbane var utvalgt fordi de alle ankom stasjonen Kasumigaseki, som befant seg rett under viktige statlige institusjoner, mellom klokka 08.09 og 08.13.
Det som skjedde var alt annet enn målrettet. 12 tilfeldige passasjerer og togansatte døde raskt, og flere enn 5500 mennesker ble i større eller mindre grad utsatt for dampen. Det var et vilkårlig massemord. Japanerne var i sjokk, og straks meldte det seg noen vanskelige spørsmål. Hvorfor hadde vitenskapelig utdannede og i noen tilfeller tydeligvis idealistiske yngre menn valgt å bli med i en overtroisk, morderisk kult? Hvorfor hadde ikke politiet forhindret angrepet? Hvordan straffer man den slags umenneskelighet?
I juli i år forsøkte den japanske regjeringen å sette punktum for 23 års nasjonaltraume, da Shoko Asahara og 12 av kultens ledende figurer ble henrettet.
Bølla fra Kyushu
I Japan var 1970- og 80-årene en storhetstid for åndelige og religiøse bevegelser. Økonomien blomstret, men midt i det materielle Japan oppsto et tomrom, som hundrevis av nye religioner og religiøse bevegelser prøvde å fylle.
Chizuo Matsumotos første ambisjon var ikke å bli en hellig mann, skriver forfatterne David Kaplan og Andrew Marshalli i boka «Dommedagssekten». Den intelligente gutten, som senere skulle kalle seg Shoko Asahara, ville bli rik. Han vokste opp på den sørlige øya Kyushu som fjerde sønn av en fattig vever.
Fra han var liten, var Chizuo Matsumoto nesten blind og et opplagt mobbeoffer. På en kostskole for synshemmede utviklet han seg til å bli en bølle. Han stjal og snyltet og skrapte angivelig sammen en mindre formue på skolen, skriver de to forfatterne. Hans brennende ambisjon om å dra til Tokyo ble til virkelighet da han møtte og giftet seg med ei jente ved navn Tomoko, hvis foreldre finansierte en akupunkturklinikk.
Det gikk strålende. Iført legefrakk og stetoskop undersøkte han syke mennesker og solgte en drikk med mandarin som «den allmektige medisin». Etter eget utsagn følte han likevel en tomhet og ble opptatt av det spirituelle. I 1984 stiftet han sekten Aum og tok navnet Shoko Asahara. I begynnelsen var det kun noen få medlemmer, men i 1986 fikk han et gjennombrudd.
Under en vandring i Buddhas fotspor i Himalaya-fjellene i India, hvor han fastet og mediterte, eksploderte plutselig et blendende lys i hodet hans, påsto han. Det var toppen av lykke. Han hevdet å ha fått visjonære evner og trådte nå fram som en slags Messias.
Shoko Asahara påsto at han kunne sveve i tre sekunder og på sikt ville kunne fly. I virkeligheten brukte han sine yogatrente lårmuskler til å hoppe opp fra skredderstilling. Bevegelsen ble en kult. Læren hans utviklet seg, ifølge Kaplan og Marshall, som en «handletur» gjennom religioner og overnaturlige teorier. Buddhisme ble supplert med utopi, teknologifascinasjon, profetiene fra den franske astrologen Nostradamus og det jødisk-kristne dommedagsbegrepet armageddon. I 1987 skapte han en formel for tidens frykt da han spådde at en atomkrig ville bryte ut mellom 1999 og 2003 og ende med dommedag. Japanerne hadde enda mindre tid. I 1996 ville Japan gå under. Ut av tilintetgjørelsen ville en rase av supermennesker vokse fram.
Shoko Asahara traff noe i en generasjon oppfostret på økonomisk vekst, krevende utdannelser, kald krig og magiske tegneserier. Tilhengerskaren vokste både i Japan og Russland. Han rekrutterte særlig menn med naturvitenskapelig utdannelse fra Japans toppuniversiteter, og overraskende mange av dem var tiltrukket av ham.
Til sin bok «Underground: The Tokyo Gas Attack and the Japanese Psyche» intervjuet forfatteren Haruki Murakami det tidligere medlemmet Hidetoshi Takahashi, som fortalte ham at sektens psykologiske tiltrekning ikke handlet så mye om far og mor og hverdagspsykologi som en utbredt apokalyptisk følelse av «klodens endelikt».
- Inne i alle japanere er det en usynlig, ubevisst følelse av frykt, sier Hidetoshi Takahashi ifølge boka, som ble utgitt i slutten av 1990-årene. Han forklarte at samfunnet er hjørnesteinen for japanere, og de vet ikke hva som vil skje med det i framtiden. Denne følelsen vokser seg sterkere og sterkere som en svart skygge, jo mer velstående et samfunn blir, mente han.
Forfatteren bemerket hvordan Hidetoshi Takahashi, som mange følgere av Aum, formulerte seg klart og logisk. Takahashi fortalte at han som student ble oppsøkt av mange religiøse bevegelser, men at Aum skilte seg klart ut. De andre var oppgitte og selvtilfredse. Aums religiøse prinsipp om at man selv må transformere seg før man kan transformere verden, var bygd på en «hardtslående realisme», sa han og ga et eksempel: Aums følgere spiser mindre. Hvis alle gjorde det, ville verdens matvareproblem bli løst. Hvis menneskeheten skal leve i harmoni med jordkloden, har vi nådd et punkt hvor vi er nødt til å tenke på den måten, sa han til forfatteren og hoppet til nåtid. Det mente han fortsatt. Da han avga sitt løfte til sekten, satt han med følelsen av å ha snudd ryggen til verden, sa han. Gassangrepet i Tokyo, som han ikke var involvert i, rev ham ut av denne villfarelsen og fikk ham til å forlate bevegelsen, forklarte han.
I de tiår lange rettssakene mot Aum-ledelsen angret mange av kultlederne på angrepet i Tokyo og hadde tydeligvis mistet tilliten til Shoko Asahara som deres guru, men Haruki Murakami la merke til at mange under selvransakelsen fortsatt forsvarte læresetningene. Holdningen deres er at de ble manipulert og i virkeligheten ikke hadde noe valg, men de føler fortsatt at de er på et høyere åndelig plan enn «vanlige» mennesker, skrev han i boka «Underground».
Drapsmannen Kenichi Hirose, som overvant et øyeblikks panikk på togstasjonen 20. mars, hadde blitt uteksaminert som kullets beste i anvendt fysikk. Han avslo et tilbud om en jobb i et stort elektronikkonsern for å følge Aum. Hans gamle professor påpekte, ifølge boka «Dommedagssekten», at det strider imot tyngdeloven å sveve i luften. Hvordan kan en fysikkstudent tro på noe så hårreisende tåpelig? «Fordi jeg har sett det», skal Hirose ha svart.
En annen av drapsmennene, Masato Yokoyama, hevdet under rettssaken at han ikke hadde til hensikt å drepe noen. Da han i 1988 sa opp jobben og meldte seg inn i kulten, forklarte han at han gjorde det for å redde menneskeheten.
Verdens største helikopter
I årene rundt 1990 ble Aum Shinrikyo stadig mer voldelig. I 1989 bortførte og drepte sektmedlemmer advokaten Tsutsumi Sakamoto og familien hans. Selv om det ble funnet et Aum Shinrikyo-emblem på stedet, oppklarte politiet forbrytelsen først mange år senere.
Året etter meldte farmasøyten Kotaro Ochida seg inn. Guruens kjærlighet betød alt for ham, men han skulle snart oppleve hans ekstreme grusomhet. Kotaro Ochida oppdaget at sektens pasienter ikke ble bedre av kombinasjonen av glohete bad, mantraer og tvilsomme piller. Tvert imot. Til slutt forlot han sekten. En av hans tidligere pasienter var en eldre kvinne med Parkinsons, hvis sønn, Hideaki Yasuda, også hadde forlatt sekten. Sammen bestemte de seg for å hente henne hjem. De ble tatt til fange av vakter og bakbundet brakt foran Shoko Asahara og hans kone, Tomoko. Med følelsesløs stemme ga Shoko Asahara Yasuda to muligheter: Kvel Ochida eller bli drept selv. Han kvalte ham.
Samtidig utvidet Aum Shinrikyo i Russland. Bevegelsen etablerte et selvforsynt samfunn med skoler, sykehus, sovesaler og fabrikker. Det var ikke minst russisk militærkunnskap som interesserte Shoko Asahara, som forberedte seg på dommedag.
Aum Shinrikyo hadde begynt å forske på framstillingen av giftgassen sarin, som Nazi-Tyskland oppfant før andre verdenskrig. Sekten hadde bygget et kjempetårn på hovedbasen i Japan ved fjellet Fuji kalt Satian 7, hvor «den høyeste sannhets tekniske og naturvitenskapelige institutt» hadde satt flere enn 100 forskere og teknikere på oppgaven. Metoden var russisk. Målet var 70 tonn. I februar 1994 hadde man framstilt 30 kilo, skriver Kaplan og Marshall. Det ble testet på 29 sauer. Gassen virket, alle dyrene døde.
Én plan var å spre gassen med helikopter. I løpet av vinteren 1993 ble det russiske forsvarsdepartementet kontaktet av en russer, på vegne av Aum Shinrikyos selskap Mahaposya, med forespørsel om å chartre et Mil Mi-26-helikopter. Med sine 28 tonn er det verdens største helikopter. Departementet sa nei. Man lyktes likevel med å kjøpe et mindre Mil Mi-17-helikopter, som ble fraktet til basen ved Fuji-fjellet. Kaplan og Marshall siterer en tidligere KGB-agent på å ha sagt at Russlands sikkerhetstjeneste lukket øynene for kultens planer.
Heller ikke i Japan stoppet myndighetene Aum Shinrikyo, hvor sektens lukkede samfunn hadde utviklet seg til et politisamfunn med vold og tankekontroll. Regelbrytere ble sperret inne og psykisk nedbrutt. Aum Shinrikyos tekniske disipler var fascinert av hjernen og måter å ødelegge og manipulere den på. Det ble senere funnet 50 innesperrede medlemmer, hvorav mange hadde fått hukommelsen ødelagt.
Bloddrikk virket ikke
Shoko Asahara intensiverte personkultens vanvidd. Han solgte sitt eget blod til disiplene. Det var vitenskapelig bevist at det hadde magiske egenskaper, påsto han. Én betalte 7000 dollar for et glass, med forventning om å bli superintelligent, og ble svært skuffet, skriver Kaplan og Marshall. Det var rundt 20 av den slags «innvielser». En annen gikk ut på å drikke te brygget på guruens hår. Man kunne også kjøpe skjeggstubbene hans, og det skitne badevannet hans ble solgt for nesten 800 dollar literen.
Samtidig fortsatte jakten på et dommedagsvåpen. Vitenskapsfolkene forsket på biologiske og kjemiske stoffer. Et batteriselskap avviste en ordre på 2000 liter svovelsyre. Guruen drømte om en kjempelaser som kunne sende ut en dødsstråle. Shoko Asaharas «konstruksjonsminister», Kiyohide Hayakawa, skrev i dagboka si: «Atomstridshode. Hvor mye?»
Samtidig stimulerte Shoko Asahara sine tilhengeres grunnangst ved å late som om han og sekten var under angrep utenfra. Han opptrådte hostende som etter et sarinangrep. Foruten den japanske stat ble USA, frimurere og jøder etablert som fiendebilder. USA ble beskyldt for å ville ødelegge det japanske samfunn med Hollywood-filmer, rockemusikk, ferdigmat og verdenskrig, skriver Kaplan og Marshall. Kulten hadde planer om et giftgassangrep med et innleid helikopter i New Yorks finanssentrum, «hvor alle jødene var», har en etterforsker anonymt fortalt det amerikanske nyhetsmediet The Daily Beast. Guruen kokte sammen en rekke klassiske konspirasjonsteorier og lånte flittig fra sitt forbilde, Adolf Hitler. Han påsto at sterke krefter konspirerte om å utslette bevegelsen, som derfor måtte slå til først. Shoko Asahara nedsatte en skyggeregjering og la planer om verdensherredømme.
Det første store årstallet i profetiene hans nærmet seg, nemlig Japans undergang i 1996, og kanskje også for å unngå ydmykelsen når ingenting skjedde, planla Asahara å angripe. I 1994 gikk han etter tre dommere som var farlige for ham, men rammet først og fremst en masse uskyldige.
Politiet mistenkte offer
Om kvelden 27. juni 1994 rullet en kjølebil inn i sentrum av byen Matsumoto. Om bord var seks religiøse fanatikere med gassmasker, 20 kilo sarin, 30 batterier og en forstøver. I Matsumoto var tre dommere i gang med en rettssak som kunne skade Aum Shinrikyo i en eiendomsstrid. Klokka 22.40 begynte angrepet. En giftsky innhyllet kjølebilen, men det var noe som ikke fungerte. En skoleelev hørte stemmer inne fra bilen og så den øke farten og kjøre av gårde. Sju mennesker inne i byen døde. 150 ble rammet, deriblant Yoshiyuki Kono, som slo alarm. De tre dommerne ble syke, men overlevde.
Politiet mistenkte ikke Aym Shinrikyo, men en lokal mann, Yoshiyuki Kono, som hadde ugressmidler på eiendommen sin. De lekket mistanken sin til mediene, som døpte ham «Giftgassmannen». Et tv-helikopter filmet en bar plett på jorda hans, som ble omtalt som kjemiske brennmerker. Yoshiyuki Kono fastholdt sin uskyld, og påpekte at hans kone lå i koma etter angrepet.
Politiet mottok et mystisk brev fra en ukjent avsender, som forsøkte å lede dem på rett spor. Et nytt brev omtalte angrepet i Matsumoto som et slags eksperiment og konkluderte at når sju omkom på en åpen plass, bare tenk hvor mye skade et angrep i et lukket system som Tokyos undergrunn ville kunne forårsake.
Om morgenen 17. januar 1995 skjedde det noe som passet inn i Shoko Asaharas plan. Et jordskjelv i byen Kobe drepte flere enn 6000 mennesker. Det påfølgende kaoset og massive ødeleggelser bekreftet for tilhengerne at enden var nær, akkurat som guruen hadde spådd.
Myndighetene var ikke forberedt på naturkatastrofen, men det japanske politiet hadde endelig begynt å få ferten av Aum Shinrikyo. I løpet av våren fikk Shoko Asahara nyss om at en stor politirazzia var under oppseiling. Han bestemte seg for å avlede oppmerksomheten. En lang rekke våpen ble vurdert. Aum hadde kjøpt et Mil Mi-17-helikopter, men klarte ikke å få det til å fungere. Man hadde utviklet et mindre, mobilt laservåpen som kunne brukes til å blende politiet i Tokyo, men heller ikke det fungerte.
15. mars slo Aum til mot undergrunnsbanen under politiets hovedkvarter. Planen var å plante tre kofferter med det ultragiftige botulismetoksinet, som gir såkalt pølseforgiftning. De ble fraktet til undergrunnen, men katastrofen uteble. Personalet oppdaget de eierløse koffertene, og da de ble åpnet, ble det klart at de ikke var armert. Det ansvarlige kultmedlemmet hadde tilsynelatende fått kalde føtter.
Nå hadde Shoko Asahara dårlig tid. Politiet trente til en storstilt razzia. Han ga opp de biologiske våpnene og vendte seg mot det eneste som hadde vist seg å være driftssikkert: sarin. I vanlige poser, som skulle punkteres manuelt med paraplyer. Lavteknologisk. Det skulle skje mandag 20. mars. Samme dag hadde politiet planlagt sin storrazzia. Søndag kveld brøt imidlertid politiet i Osaka seg inn i Aums lokalavdeling og arresterte fire medlemmer, mistenkt for kidnapping. Overraskelsesmomentet var ødelagt, mente politiet i Tokyo og utsatte de landsomfattende razziaene.
Mandag morgen steg Yasuo Hayashi, Kenichi Hirose, Toru Toyada, Masato Yokoyama og Ikuo Hayashi på hvert sitt tog og punkterte giftposene sine. Det gikk ikke som forventet. De 12 som døde raskt, var langt færre enn forventet. Man hadde ikke hatt tilstrekkelig tid til å framstille en spesielt ren sarin. Gruppens produksjonsansvarlige hadde bedt om en ekstra dag, men forespørselen hadde blitt avvist på grunn av razziafrykten.
Etterpå kjørte de og sjåførene deres trette tilbake til sektens hovedkvarter ved fjellet Fuji. De hadde fått sprøyter og piller mot sarinpåvirkningen. Shoko Asahara hadde pålagt dem ikke å sørge over ofrene, skriver David Kaplan og Andrew Marshall.
To dager senere innledet politiet omfattende razziaer mot Aum-komplekser rundt om i Japan og fant blant annet kjemikalier nok til å drepe fire millioner mennesker. De fant også laboratorier til produksjon av LSD og et slags sannhetsserum. Ti dager etter angrepet ble den nasjonale politidirektøren skutt fire ganger foran huset sitt. Saken ble ikke oppklart. 5. mai ble en brennende papirpose funnet på et undergrunnstoalett. Den inneholdt blåsyre. 16. mai ble Shoko Asahara arrestert. Først i 2012 - 17 år etter angrepet - ble de siste ettersøkte tatt til fange.
Ofrene snakker ut
20. mars 1995 var selvfølgelig ikke dommedag, men for Japan var det et systemsjokk, og for tusenvis av ofre var det begynnelsen på helseproblemer og for noen ødelagte eller avsporede liv.
Politiet i Japan hadde rykte på seg for å være effektive og skandalefrie, men ble nå kritisert for å ha oversett alle varsellampene. Og som med naturkatastrofen i Kobe var japanske myndigheter dårlig forberedt på å håndtere den menneskeskapte katastrofen i undergrunnen. Forfatteren Haruki Murakami intervjuet et par år senere rundt 60 ofre til boka «Underground». Flere fortalte om vanskeligheter med å tilkalle ambulanser og avvisninger på sykehuset de første timene.
De overlevendes detaljerte beretninger gir et slående nøkternt innblikk i hvor psykologisk komplekst det i virkeligheten er, når hverdagen plutselig møter ødeleggelsen. I beretningene møter man en blanding av sjokk, pliktfølelse, heltemot, og på den andre siden sinne, som ikke alltid er rettet mot gjerningsmennene, og en følelse av mistenkeliggjøring. Mange ønsker både avklaring og å legge det hele bak seg.
Flere av ofrene gjør et nummer ut av at de aldri før hadde vært syke. Mange fortsatte på jobb, før de ble tvunget til å dra til sykehus med smerter. En forteller at han som vanlig kjøpte melk etterpå. Den da 26-årige Kiyoka Izumi beskriver scenen utenfor stasjonen som et helvete. På bakken lå folk med fråde rundt munnen og ved siden av gikk fotgjengere forbi som om ingenting hadde hendt. Det kom ingen ambulanser. Hun overtalte et tv-team til å kjøre hardt skadde til sykehuset. Vaktene til et av departementene så på, men gjorde ikke så mye som å ringe etter en taxi, sier hun. Overfor gjerningsmennene kan hun ikke føle mye sinne eller hat, sier hun. Hun klarer ikke å finne de følelsene. Kun medfølelse med de rammede og familiene deres.
Mitsuo Arima, som var 41 år gammel, følte det som om han så de andres problemer på tv.
- Jeg burde ha vært rasende, sier han til Murakami.
Han ser angrepet som en følge av veksten og den økende materialismen siden andre verdenskrig, mens oppfatningen av at man ikke må skade andre er forsvunnet, mener han.
Mitsuteru Izutsu, som var 38 år gammel, sto og så på personalet som tørket opp giften. Passasjerene hostet, men ikke en eneste reiste seg og forlot vognen, sier han.
- Man kan selvfølgelig være sint på gjerningsmennene, men jeg føler mer et objektivt sinne, forklarer han.
Det er ikke slik at han slett ikke forstår all den religiøse fanatismen, sier han. Hvis han hadde dødd, kunne han sikkert ha akseptert det som en ulykke. Dagen etter angrepet fortalte han kona at han ville skilles.
Koichi Sakata, som var 50 år gammel, satt nær stedet hvor Kenichi Hirose punkterte sin pose. Han satt og leste og la ikke merke til noe. Det hadde politiet svært vanskelig for å tro på, og Koichi Sakata følte seg mistenkt.
En kvinne i 30-årene opptrer anonymt, fordi det på intervjutidspunktet fortsatt lå et Aum-senter ved siden av hvor hun bodde. I dag lever elementer av sekten videre under navnet Aleph og er ikke forbudt i Japan, som har stor toleranse overfor religiøse minoriteter. Aleph overvåkes som farlig. Kvinnen overrasket seg selv med sin egen ro i undergrunnen. Senere ble hun fylt av raseri og ville vite alt om saken. Etter en stund fikk hun nok og unngikk den. Hvis hun så et bilde, snørte brystet hennes seg sammen. Jo mer hun hørte om Aum, jo mer gikk det opp for henne at disse menneskene har en totalt annerledes tenkemåte og etikk enn oss andre, sa hun til Murakami. Det etterlater ingen plass til toleranse. Spørsmålet hun nå hater å få, er om hun har ettervirkninger.
Haruki Murakami skrev i sin bok at flere av ofrene fortalte ham at de basert på sine erfaringer fra arbeidslivet i store selskaper kanskje også selv hadde fulgt en ordre.
Han ble inspirert til å fortelle ofrenes historie da han leste et leserbrev i et magasin, hvor en kvinne beskrev hvordan mannen hennes hadde vært om bord på et av togene og nå hadde mistet jobben sin.
I begynnelsen var kollegene fulle av sympati, men etter en stund ble de irritert over pustebesværet hans og frøs ham ut. Til slutt sa han opp. Det ble «dem og oss», med ofrene som «dem», skriver forfatteren.
Hvorfor nå?
I løpet av de lange rettssakene har domstolene som noe nytt gitt ofre og pårørende mulighet til å spørre ut gjerningsmennene. I mars 2015 fikk den 70-årige enken Shizue Takahashi muligheten til å stille spørsmål til Katsuya Takahashi som var sjåfør for Toru Toyoda under angrepet i Tokyo og ble arrestert i 2012.
Ifølge avisen Japan Times spurte hun ham om det var noe han angret på. Han svarte kort at angeren kom og gikk i sinnet hans. Enken sa i etterkant at hun skulle ønske at han hadde angret.
I Japan er det sjeldent at dødsdømte venter så lenge som de 13 fra Aum. Shoko Asaharas anke ble avvist i 2006. Interessegrupper har i årevis spurt hvorfor han ikke var henrettet ennå. Det er aldri klart hvorfor den ansvarlige ministeren beordrer bestemte henrettelser. Offentligheten får bare beskjed etter at det har skjedd.
At det skjer nå, skyldes sannsynligvis at keiser Akihito trer tilbake 30. april 2019, og den nye keiseren overtar 1. mai, vurderer forskerne Erica Baffelli og Ian Reader fra University of Manchester. Den offisielle japanske kalenderen er basert på keiserepoker. Neste år begynner en ny. Japans regjering vil gjerne sette punktum og få en ny start, vurderer de to. Japan er imidlertid ikke ferdig med å lære av gassangrepet, mener forfatteren Haruki Murakami.
I et nytt essay om saken, husker forfatteren tilbake på rettssaken mot Yasuo Hayashi, som han fulgte med særlig interesse, fordi Hayashi ba om å få utlevert den ekstra posen med sarin. Han minnes den tunge følelsen i brystet da han for første gang hørte en mann bli dømt til døden. Han husker Hayashis mor i rettssalen og tenker på hva hun føler.
Yasuo Hayashis tidligere venner og bekjente hadde vitnet om at mannen, med kallenavnet «drapsmaskinen», tidligere var en framtidsrettet, åpenhjertig og mild ung mann. Han ble hengt torsdag 26. juli i år.
Haruki Murakami skriver at det er vanskelig for ham å argumentere klart imot dødsstraff i denne saken, men han roser samtidig rettsformannens avdempede empati og siterer hans ord fra rettssaken:
- Ingenting er mer ulykksalig enn å velge gal læremester, og i den forstand er den siktede, Hayashi, både ulykksalig og uheldig.
Det får forfatteren til å konkludere:
- Vår oppgave er å se deres død i øynene, forholde oss til vekten av deres nå slukkede liv og nok en gang grundig overveie hva ulykksalig og uheldig i virkeligheten betyr.
ukeadressa@adresseavisen.no
