Det var Simon Strangers forslag, etter at vi hadde sett lenge og vel på brosteinen av messing, nedfelt i fortauet utenfor bygården på Øya der Hirsch Komissar hadde bodd.

- Enn om jeg legger meg ned ved siden av snublesteinen, hva tror du om det? undret han.

Det var tidlig ettermiddag, men en jevn strøm av mennesker, for det meste studenter, virket det som, skled allerede inn og ut av døra til nummer 35. Alle gjorde hva de kunne for å late som ingen ting, som om det var den mest naturlige sak i verden å finne en sortkledd mann med tårevåte kinn liggende rett utenfor inngangsdøra i duskregnet.

Om noen timer skulle Simon Stranger møte et fullsatt litteraturhus, utsolgt i snart to uker, og fortelle om romanprosjektet sitt, «Leksikon om lys og mørke». Om Komissar-familien, som Simon hadde giftet seg inn i omtrent på dagen for 21 år siden, og som drev den prangende motebutikken «Paris-Wien» på Nordre før krigen, før jødeforfølgelsene. Om Hirsch som var blitt arrestert allerede i januar 1942 og som ble henrettet på Falstad som ett av ti sonofre på morgenkvisten 7. oktober. Før Marie og barna, via forskjellige fluktruter, kom seg i sikkerhet til Sverige (for andre gang, faktisk, hele familien hadde dratt over grensen i april 1940, men returnerte til Trondheim utpå sommeren fordi de følte det var trygt nok å vende hjem, en fatal beslutning sett i ettertid, naturligvis). Og ikke minst ville Simon komme til å snakke om den andre hovedpersonen i boka, angiveren og torturisten Henry Oliver Rinnan, han som hadde fått frie tøyler av de tyske okkupantene til å gjøre det som krevdes for å knekke motstandsfolk i Jonsvannsveien 46, hovedkvarteret til banden, og der det antas at minst 80 mennesker ble drept, noen av dem attpåtil partert. Og det var dit - til «Bandeklosteret», av alle steder i Trondheim by – at sønnen til Hirsch, Gerson Komissar, flyttet da han og kona Ellen, noe motvillig, kom opp fra Oslo tidlig på 1950-tallet for å hjelpe Marie med den fortsatt like eksklusive klesbutikken. Det var også Marie som hadde ordnet det rent praktiske med husværet i Jonsvannsveien. Der ble Grete Komissar født, hun som skulle bli direktør i Olavshallen gjennom tjue år, men – langt viktigere for Simon - mor til Rikke, hans store kjærlighet.

Bandeklosteret: Gerson Komissar og kona Ellen bodde i Trondheims mest beryktede hus i Jonsvannsveien 46 utover på 50-tallet.

En sommerdag for fire år siden, på kjøkkenet til Grete ute på Nesodden - mens alle svirret rundt og trodde at de bidro med sitt for å få middagen på bordet i en fei, mens det de egentlig gjorde var å gå i veien for hverandre, slik flere kokker alltid søler mer enn én - hadde mannen hennes, Steinar, plutselig spurt Simon:

- Vet du at Grete vokste opp i «Bandeklosteret»?

Hvorfor, pappa?

Etterpå hadde Grete fortalt hvordan storesøsteren og andre unger i nabolaget pleide å spille teater i torturkjelleren, men at hun, som var for liten til å ta del i det kunstneriske, fikk oppgaven med å lage billettene.

- Jeg så for meg dette bildet av den lille jenta i kjole som sto i toppen av trappen og delte ut håndtegnede billetter, og visste at her lå det materiale til en roman, forteller Simon Stranger idet vi passerer synagogen og det jødiske museet, på vei over Elgeseter bru og til Hirsch Komissars bygård.

Noen minutter senere legger han seg altså flat langs fortauet utenfor nummer 35, leken og alvorstung i én og samme bevegelse, slik latteren og tårene sitter like løst, som vi skal vi lære i løpet av denne dagen.

Alltid huske:- Hvis vi fortsetter å si navnene på de som er borte, vil de aldri dø.

Det originale og leksikale grepet, der hvert kapittel har sin bokstav, fra a til å, har bidratt til å å gjøre «Leksikon om lys og mørke» til en av tidlighøstens store litterære snakkiser, og Stranger til noe mer enn en fremmed.

- Jeg har hatt mitt trofaste publikum i flere år, men har vært en av disse mellom-forfatterne og levd helt fint med det. Med denne boken har jeg fått et mye bredere nedslagsfelt enn jeg kunne ha drømt om, og entusiasmen for det litterære prosjektet, det estetiske, gjør meg utrolig glad. Det å skrive er jo en ensom prosess, noe man holder på med helt for seg selv. Jeg liker det, så klart, men den følelsen du kjenner når du vet og ser at alt treffer, er fullstendig overstrømmende.

Les også: Mesterlig og grufullt om jødefamilien og bøddelen fra Levanger

- Dette ser antagelig passe sprøtt ut, ikke sant? undrer Simon Stranger mens han ligger og stryker kjærlig over snublesteinen til Hirsch Komissar, som han henvender seg til i du-form gjennom hele romanen. Første gang han så denne snublesteinen, sto han her med kona Rikke, oldebarnet til Hirsch, og Olivia og Lukas, de to tippoldebarna.

- «Hvorfor ble han drept, pappa?» spurte Lukas, og et kort øyeblikk ble jeg svar skyldig. Men for 75 år siden ville Rikke vært mer enn jødisk nok for tyskerne, og Lukas og Olivia også, slik nazistene opererte med begreper som «halvjøder».

Snublesteinen til Hirsch Komissar er én av 539 tilsvarende støpte brosteiner som er lagt ned i norske byer, og én av 67 000 i hele Europa.

- Det er en vakker tanke dette, at de i den jødiske tradisjonen sier at et menneske dør to ganger, den første gangen når hjertet slutter å banke, den andre gangen når navnet til den døde blir sagt, lest eller tenkt for aller siste gang, om det så er femti, hundre eller fire hundre år senere. Først da er vedkommende virkelig borte. Snublesteinene utsetter denne andre døden.

Mens han lå i Klostergata, ved siden av Hirsch, så å si, reflekterte Simon Stranger høyt over antallet snublesteiner.

- 67 000. Det er jo ufattelig mange. Men samtidig mangler det nesten seks millioner snublesteiner om prosjektet skal fullbyrdes. Hvis alle Holocaust-ofrene hadde hatt en snublestein, ville gatene vært dekket av messing. Tanken er så svimlende at den nesten ikke er til å holde ut.

Så reiste han seg opp, børstet vekk grus og sand og rettet på klærne, før vi bega oss nedover Klostergata, forbi enda en snublestein i nummer 68 (Mortiz Nevezetsky Abrahamsen). Vi krysset elva over gangbrua til Kalvskinnet, der Hirsch Komissar hadde bodd i noen lykkelige år, lenge, lenge før krigen, mens han og Marie tilførte Trondheim et kontinentalt preg som byen ikke hadde hatt før med etableringen av «Paris-Wien», midt i Nordre gate.

Kontinentalt: Det var hit, til Komissar-familiens motebutikk i Nordre gate 18, borgerskapet i Trondheim dro for å kle seg opp.

En lidende ung mann

«Simon Stranger. Jeg er den nye Gandhi», sto det på russekortet. Men Simon Stranger hadde mest lyst til å slå ned folk for fote der han sto i skolegården på Hartvig Nissen i Oslo og slang kortene i bakken.

- Russekortene var trykket opp mot min vilje, for jeg hadde selvsagt meldt meg ut av det jeg så på som en hedonistisk og fjasende feiring, men én av klassekameratene bestemte seg for å spille meg et puss og bestilte en tykk bunke.

Det var våren 1994, og det siste året på videregående hadde tross alt ikke vært så ille. Simon Stranger var i ferd med å ta grep.

- Jeg var en bekymret ung mann, som hadde slukt og veltet seg i Bestialitetens historie av Jens Bjørneboe, og som bedrev lesing som en form for indre selvskading. Jeg ble han som leste på bussen, på sengen, ved frokostbordet, jeg slukte bok etter bok, uansett om jeg forsto innholdet eller ikke, og gradvis tok de imaginære vennskapene over for de virkelige.

Dialogene med folk som var døde, eller som aldri hadde eksistert i det hele tatt, tok over for samtalene med jevnaldrende, har Simon Stranger forklart i en av sine tidligere bøker.

På loftet i villaen på Lysaker, i huset som bestefaren hadde kjøpt og der Simon bodde sammen med foreldrene og storebroren Ruben, hadde han funnet en gammel hatt og en frakk som leieboeren hadde lagt fra seg før han flyttet.

- Jeg var 15 år og gikk lidende gjennom vestkantgatene i hatt og frakk mens jeg røkte sigaretter, nedslått over at ingen andre enn jeg forsto noe av verdens smerte og elendighet.

Frykten for atomkrig hadde avtatt noe helt mot slutten av 80-tallet, men naturkatastrofer var heller ingen spøk. Simon var spesielt redd for sultkatastrofer.

- Jeg følte ubehag ved å bo i et av de rikeste landene i verden, og jeg kunne sitte og spise middag mens jeg så for meg døende og utsultede mennesker. Enden på denne visa var at jeg gikk opp trappene på Hartvig Nissen i et friminutt i andreklasse, og over alt lå det døde mennesker, slik at jeg måtte klamre meg fast til rekkverket. De lå jo ikke der på ordentlig, men hallusinasjonen – for jeg visste hva det var, en hallusinasjon – var så virkelig. Det ble liksom vekkeren. Nå, Simon, sa jeg til meg selv, dette går virkelig ikke særlig bra, om jeg fortsetter slik, ender jeg på galehus, og ikke en kjeft får det bedre.

I ettertid ser han at han ville hatt godt av å melde seg inn et sted, i et politisk parti eller organisasjon, og fått utløp for engasjementet der.

- Men der og da bestemte jeg meg for å slutte å lese nyheter en stund, kutte ut den typen bøker jeg hadde hentet næring fra i noen år, og se etter skjønnheten og godheten som en kontrast til det negative og egoistiske jeg hadde fordypet meg i. Det høres ut som oppskriften i en selvhjelpsbok på latterlig billigsalg på Rema 1000, men det hjalp. Jeg fikk justert kursen, og tredjegym ble mye bedre.

Hard ungdomstid: - Jeg bedrev lesing som en form for indre selvskading.

Farens siste ord

Sammen med bestekompisen Dag (Scheve) og faren hans, seilte han et år i en 32 fots seilbåt etter videregående, fra Frankrike til Gibraltar, Kanariøyene, Karibien, Azorene og tilbake.

- Du får god tid til å tenke når du er på havet.

I Simon Strangers første bok i den populære ungdomsboktriologien om tenåringen Emilie, «Barsakh» (2009), bruker han erfaringene fra seilturen.

- Girkassa røk ute i Atlanterhavet, og vi måtte seile på gammelmåten, uten en motor til hjelp. Riggen holdt på å ryke, og vi ble liggende å drive ute på havet uten å ane hvor langt tid det ville ta før vi fikk hjelp. «Barsakh» handler om båtflyktninger, som har en grunnleggende annen reise enn den vi var på, men det å ha vært der ute og ha kjent bølgene og følt vinden, hjalp meg under utskrivingen.

Han avbrøt seilturen etter noen måneder, for å ta en snartur hjem til faren, som hadde kollapset og lå i koma på sykehuset. I «Fremmed i verden» skriver Simon Stranger om nærheten til faren.

- Han studerte teologi, men hoppet av og begynte å jobbe på en bensinstasjon i stedet. Det var en av de få nattåpne stedene på vår kant av byen, og av og til fikk jeg være med ham på jobb og slå inn på kassa og servere pølser i brød til kundene. Plutselig en natt hadde han fått et voldsomt angstanfall, som han aldri kom seg over. Han gikk ut og inn i forskjellige jobber i noen år, avhengig av hva han maktet, men i lange perioder våget han så vidt å gå til postkassa. Å ta bussen var utenkelig.

Simon tror angstproblemene har en konkret årsak.

- Han var adoptert og vokste opp i Bergen. Adoptivfaren, som het Stranger, var også adoptert i sin tid. Min fars versjon er at han fikk høre om det ved en tilfeldighet da han skulle ta førerkortet og oppdaget at han sto oppført med Oslo som fødested på dåpsattesten.

Farens bakgrunn og biologiske opphav var en godt bevart hemmelighet for Simon frem til han ble voksen.

- Etter hvert fikk han bukt med angstanfallene, men midt under seilasen til meg og Dag, ble han syk. Det var en slags infeksjon som de aldri fant ut av, og som angrep blant annet nyrene.

Frem til han døde i 2015, var han mer eller mindre permanent pasient på Ullevål universitetssykehus. Simon besøkte ham den dagen han hadde fått vite at han var nominert til Nordisk Råds litteraturpris for «De som ikke finnes».

- Han var koblet til dialyseapparatet og virket ganske utmattet, men han smilte bredt fra senga og sa: «Det visste jeg, Simon, det visste jeg». Noen dager senere døde han.

Det tar aldri slutt

Tilbake i Trondheim, på vei gjennom Museumsparken, der Cissi Klein sitter på benken foran huset der hun og familien bodde, helt til også de ble arrestert og transportert til endestasjonen Auschwitz. Fadderuka er i gang, og gjøgleren Simon Stranger har omfavnet en student som jakter på selfies av seg selv med menn i dress.

Men nå triller tårene igjen.

- Jeg hadde glemt hvor ung hun faktisk var, Cissi. 13 år.

Leken: Simon Stranger er som bøkene han skriver. Ustyrlig og hysterisk leken i det ene sekundet, alvorstung og emosjonell i det neste.

Og dette tar aldri slutt, sier Simon Stranger, for det aller verste er hvor lett det er å trekke linjene fra den gang til i dag.

- Se hvordan det antisemittiske slagordet «Jews will not replace us» ble ropt under «Unite the Right»-demonstrasjonen i Charlottesville i fjor, og hvordan nynazistene fikk breie seg i Kristiansands gater og skubbet unna alle som kom i deres vei. Se radikaliseringen av folk på ytterste høyre fløy i store deler av Europa, og hvordan antisemittismen også kommer i ulike forkledninger.

På skolen til Lukas, 14-åringen, har «jøde» blitt brukt som skjellsord av elever med islamske røtter.

- Mange blander kritikk av staten Israels politikk, en kritikk jeg er helt enig i, med å gi alle jødene, som folkegruppe, ansvaret. Det blir helt feil.

I «Leksikon om lys og mørke» skriver ikke Simon Stranger bare sin egen familiehistorie, men også om bandelederen Henry Oliver Rinnan.

- Jeg forsøker å tegne et portrett av et menneske, uten å skrive frem et monster utenfor all normalitet. Jeg fordømmer selvsagt handlingene til Rinnan, men vi gjør oss selv en bjørnetjeneste om vi kategoriserer folk som Rinnan, og Anders Behring Breivik, som uhyrer, som monstre som ikke vedkommer oss, som om de skulle være noe uunngåelig, en trafikkulykke eller uvær som vi ikke kan gjøre noe med. Vi må forsøke å forstå hvordan de ble slik de ble.

Vi passerer Leutenhaven, går gjennom Trondheim Torv, velger veita bak Hornemannsgården, der Statspolitiet holdt til under krigen, og lander ved 22. juli-plassen der vi avslutter turen. Det er bare to timer til Simon Stranger skal i aksjon på Litteraturhuset. Han er emosjonelt utladet og trenger ny energi. Og rene klær. Tidligere i år ga han ut humorboka «Kokotopia», en passe spinnvill historie for barn om riddere, hekser og prikkedøden.

- Jeg trenger disse kontrastene i skrivingen, forklarer han, selv om ungdoms- og voksenbøkene serveres på ramme alvor. Båtflyktninger, fattigdom, utnyttelse av mennesker i den tredje verden, og nå altså Holocaust.

Simon Stranger forsvinner nedover Nordre, forbi nummer 18 der «Paris-Wien» holdt til i en tregård som for lengst er borte. Han skal spise middag med svigermor Grete, som er blitt med til Trondheim for å hilse på gamle venner. Rikke, som aldri har bodd i Trondheim - hun var gammel nok til å slippe å bli med nordover da mora fikk jobb som direktør i Olavshallen - er hjemme med ungene. Hun ønsker Simon lykke til i en tekstmelding.

Det var Rikke, som han hadde møtt på en fritidsklubb på Kalvøya og som han giftet seg med i 1997, som sendte de forløsende ordene - i en tekstmelding, det også - mens Simon drev research i Falstadskogen.

«Vi lever i en tid av verbale kamper. La heller denne romanen være en oppfordring til å se framover. La den heller være en mulighet for forsoning og tilgivelse».

Under bokstaven T står det derfor: «T for tilgivelse. T for tilgivelse. T for tilgivelse.».

Samtidig som de siste ordene i romanen er de samme som Simon Stranger hvisket da han lå oppe i Klostergata for en time siden: «Kjære Hirsch. Vi skal fortsette å si navnet ditt».