Det er blitt trendy å ta beina fatt. Folk går Norge på langs og på tvers og i trekanter. Selv der hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu, kan det sannelig slumpe til å dukke opp en turgåer.
Og snakker du med noen som har gått en langtur i fjellet, er euforien større jo færre mennesker han eller hun har sett på sin vei. «Tenk, jeg møtte INGEN!» er det ultimate beskrivelsen av en vellykket fjelltur. Nordmenn er et snodig folkeslag.
Eller kanskje ikke. Tittelen «Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv», er Tomas Espedals. En saktegående reiseskildring av en roman. Jeg var vilt og poetisk begeistret for den boka. Senere, da debatten rundt «kulturkjerringene» gikk høyt, ble jeg snurt. Men det er en annen sak.
Ettertanke og sakte tid er blitt et knapphetsgode for mange i en hektisk hverdag. Det er noe med det å være i bevegelse. Utfordre grensene. Eller bare rusle en tur. Selv om jeg neppe kan påberope meg et vilt og poetisk liv av den grunn, opplever den halvtimes spaserturen jeg har til jobb, i eget tempo, i egne tanker, som en kjærkommen pause fra hverdagens hamsterhjul.
I sommer ble det til og med populært å sitte på rumpa i sofakroken og se på at noen gikk over fjell og vidder. Minutt for minutt med Monsen. Ikke særlig vilt og poetisk det heller kanskje.
Jeg har ei venninne som virkelig tok grep denne sommeren. Hun fikk det for seg at hun skulle gå fra Trondheim til Bergen. På beina! Over høye fjell, gjennom dype daler. Kjærestens hanglete ankel spente bein på turens siste strekning. Men ikke før de hadde gått nesten femti mil(!). Der snakker vi fjelltur som har vaska seg!
Selv skal jeg snart på pilegrimsvandring. Jeg vet, det kan høres ambisiøst ut. Men dette er nok på et litt annet nivå. Seks kvinner med varierende form og former søker ikke ut på viddene (selv om onde tunger mener det er sannsynlig at det er der vi havner.) Nei, det er et konsept hvor vi går for tre dager, tre netter, treretters på hotell. Og kanskje bitte litt på fylla.
Særlig vilt blir det neppe. Kanskje ikke særlig poetisk heller. Og tross vandringens merkelapp, forventes ei heller noen stor religiøs oppvåkning. Men vennlig og berikende, det tror jeg det kan bli. For noen mil skal vi tross alt forflytte oss. Og de beste samtalene har man gjerne når man er i bevegelse. Kanskje det til og med er rom for å tenke noen rolige tanker i stillhet underveis.
Å gå. Det er utrolig at et så kort ord kan være så mangfoldig: Så bra, om du har gått noen i møte. Så dårlig, om noen har gått fra deg. Og så riktig, om noen har tatt sin hatt og gått, motvillig eller ei. Dette året har vi sett noen gode eksempler her hjemme på dette siste. Helst skulle jeg gjerne sett at flere tok til vettet og gikk. Først og fremst en viss sjef på andre siden av dammen.
Men han går visst bare fra konseptene.
hilde.ostmoe@adresseavisen.no