Bekkefaret, Stavanger: - Vi var en så nær familie. Vi gjorde nesten alt sammen. Det var liksom oss fem. Av og til kan det føles som en straff. At han som var familiens midtpunkt, skulle bli borte.
Storesøstrene Gayatri (26) og Casthory (28) Jeevaharan sitter ved siden av hverandre i en sort skinnsofa i stua. På et lite bord står et bilde av familiens yngstemann, lent mot en vegg. De vil ikke at lillebroren skal bli glemt.
Natt til tirsdag 15. august i fjor: Rakavan har vært på BI-studentenes kickoff-fest for faddere på utestedet The Mint i Nordre gate. Kl. 00:48 sender han en melding til søsteren om at han er på vei hjem. Klokken 00:56 skriver han at han er ved Elgeseter bru, åtte minutters gange fra leiligheten i Elgesetergate.
Rakavan kom aldri hjem. Mobilsignaler, overvåkningsvideoer og vitneobservasjoner viste senere at han trolig har beveget seg vestover, i retning Ila og Stavne. De siste mobilsignalene ble registrert ved en basestasjon på Lerkendal kl. 01.26.
To uker senere ble han funnet død i Nidelva. Det som skjedde er fortsatt en gåte. For politiet og for familien.
Casthory forteller:
- Jeg satt og leste til eksamen i termodynamikk da jeg fikk meldingen om at han var på vei hjem og tenkte ikke noe mer over det. Så ringte han meg, men jeg hørte bare en lyd i den andre enden. Den lyden forstår jeg fortsatt ikke. Jeg og Pirre (kjæresten Piratheepan Jeyakaran), som var her, ble oppringt et par ganger til. Vi ringte tilbake, men fikk ingen kontakt. Da det tok fire ganger så lang tid som det burde før han var hjemme, begynte jeg å lure på hva som var skjedd. Vi gikk til Studentersamfundet, sto der og så utover Elgeseter bru og området rundt. Det var nokså tomt i gatene den natten.
De dro hjem, tenkte lillebroren kunne ha kommet hjem i mellomtiden. En time gikk. Halvannen. Casthory ringte kompisene Rakavan hadde vært sammen med den natten. De hadde ikke hørt fra ham. Hele sommeren hadde Rakavan gledet seg til et nytt semester, til å være fadder for nye studenter. Han hadde kjøpt alle bøkene til andreårsstudiet i økonomi og laget Spotify-lister som han skulle spille for fadderstudentene. En haug med venner, mange interesser, en kjæreste. Dagen etter at han forsvant, skulle han til Sverige med fire kompiser for å handle drikkevarer til fadderuken. «Jeg gleder meg til i morgen», var det siste han sa til BI-kompisene før han forlot utestedet.
Casthory lå våken den natten.
- I sju-åtte-tiden om morgenen ringte vi og dro innom sykehuset og politiet og spurte om det var kommet inn en gutt. Pirre, jeg og noen kompiser lette etter ham rundt Elgeseter gate og rundt Nidelva. Det føltes helt uvirkelig. Ved 12-tiden gikk vi tilbake til politistasjonen og meldte ham savnet. Senere på dagen ringte Pirre og varslet familien. Jeg klarte ikke det.
Gayatri var på hybelen i Bergen da Pirre ringte. Fadderuke, førsteåret på journalistikk.
- Det å få vite at han ikke var kommet hjem… Det er kanskje ikke så dramatisk med en gutt i den alderen, for folk fester jo. Men jeg knakk sammen med én gang, for det var så ulikt ham. Jeg dro rett hjem til en venninne og sov der den natten.
Moren satte seg på flyet til Trondheim samme dag. Dagen etter kom også Gayatri og faren til byen.
LETEAKSJONEN
Med Pirre i spissen organiserte Rakavans venner og familie leteaksjoner i Trondheim. Kjente og ukjente troppet opp for å lete etter 20-åringen, familiens midtpunkt, den blide og omsorgsfulle fotballgutten som fôret søstrene og kompisene med siste nytt innen hiphop og R&B. Karpe Diem, Drake og Travis Scott. De neste dagene saumfarte de stiene rundt Nidelva, og områder som Marienborg, Ila og Sluppen. Trondheims ordfører Rita Ottervik oppfordret folk til å bidra. Familien skrev etterlysning på Facebook og gikk ut i media, i håp om å finne ham. Dagene gikk. Den 20. august i fjor, dagen Rakavan skulle fylt 21 år, troppet rundt 100 personer opp utenfor Bunnpris i Elgeseter gate for å være med å lete.
Pirre har tatt en pause fra lesesalen på NTNU Gløshaugen og møter oss i kantina. 28-åringen så på Rakavan som sin egen lillebror, beskriver ham som en som alltid satte andre foran seg selv.
- Det har vært en vekker, det at folk kan bry seg så mye om en person de ikke kjenner. Ekstremt mange stilte opp for å lete. Folk vi ikke kjente kom til leiligheten, tok telefoner og skrev logger basert på tips vi fikk inn.
Han trekker frem helsepersonell fra St. Olavs hospital og Trondheim kommune, og legevenner som var tilgjengelige døgnet rundt hvis det skulle bli behov.
Rakavans barndomskompiser, NTNU-studentene Eilert Bjander og Erik Vatsvåg, lette også etter kompisen i regnværet. Eilert var sammen med Rakavan kvelden før han forsvant.
- Vi så en fotballkamp. Etter kickoffen på fadderuka ringte Erik meg og sa at Raka ikke hadde kommet hjem den kvelden. De neste to ukene ... det var tungt. Vi møtte opp tidlig dagen etterpå. Det er et marerittscenario. At du går og leter og leter. Samtidig vil du ikke være den som finner noe.
- Du frykter bare det verste når du går der, sier Erik.
Mens leteaksjonen pågikk i Trondheim, satt Yahya Mohamud (22) fortvilt på den andre siden av jordkloden. Fra studentleiligheten i Adelaide, Australia, ringte utvekslingsstudenten i petroleumsteknologi venner og kjente etter siste nytt om bestekompisen.
- Jeg så på Facebook at Rakavan var savnet. Kompisen din er borte, og ingen vet noe. Det var tøft. Utover dagen var det fortsatt ingen informasjon.
De ble kjent da de havnet i samme klasse på Hetland videregående skole. De snakket om alt fra fotball og musikk til mote, som Rakavan var opptatt av. Spesielt kule sneakers.
Skulle Yahya kjøpe seg et plagg, var Rakavan ofte med som konsulent.
- Natt til den 16. i Australia, da knakk jeg sammen. Da tenkte jeg at det hadde skjedd noe veldig alvorlig. Jeg ble fysisk dårlig. Klarte ikke spise skikkelig eller være noe særlig på skolen de neste to ukene. Det ga ingen mening at det skulle ha skjedd noe med Rakavan, som var elsket av alle. Så ble det bare verre.
Da han måtte legge seg om kveldene, begynte leteaksjonene her hjemme.
- Du vil egentlig ikke sjekke telefonen om morgenen, for du vet hva slags beskjed du kan våkne opp til, sier Yahya.
Søstrene hjemme i Stavanger husker godt hvordan innsatsen og omtanken fra folk rundt varmet.
- Vi er en privat familie. Men da dette skjedde, gikk vi til media. Vi tenkte at nå må vi gjøre alt vi kan for å finne ham, sier Gayatri, før søsteren tar ordet:
- Ekstremt mange stilte opp for å lete, også de som ikke kjente ham. Lokalsamfunnet, venner og bekjente … Folk ringte oss og spurte hva de kunne gjøre, om de skulle ta ut båten og lete eller dykke og søke. Vi er utrolig takknemlige.
FOTOGRAFEN
Dev Dhunsi, en av Rakavans kompiser i Trondheim, hørte på spillelista «For de myke typene», mens han deltok i letingen. Rakavans spilleliste.
- Første gang jeg tok opp kameraet, var på dag sju, sier Dev, som har tatt bildene til denne reportasjen.
De møttes gjennom Pirre, og klikket umiddelbart i baksetet under en åttetimers kjøretur til Drake-konserten i Oslo i fjor, i leiebil med Pirre og Casthory.
For Dev opplevdes vennekretsen rundt Pirre og Rakavan som å komme inn i en familie. Unge folk med røtter i Ghana, Sri Lanka og India. De delte de samme interessene, hadde noen av de samme erfaringene - løftet hverandre. Brorskapet.
Dev var en av flere kompiser som ble intervjuet av mediene de første dagene etter at Rakavan forsvant.
- Jeg stilte opp, men siden vi ikke visste hva som hadde skjedd, var jeg også litt redd. Jeg følte meg ikke helt trygg på gata i Trondheim, noe jeg hadde gjort i hele mitt liv, bortsett fra i tiden etter 22. juli, sier han.
For rundt to uker siden la han og kompisene ned blomster og tente lys på Gamle Bybro, og ved vannkanten under. Fortsatt har Dev et anstrengt forhold til elva. Forstår ikke hvorfor den ikke er bedre sikret. Med bakgrunn i fjorårets dødsfall har «Fadderravnene», initiert av en BI-student, patruljert områdene rundt elva i Trondheim i år, for å unngå ulykker.
Pirre husker at Dev, som gikk Fotofagskolen i Trondheim, ringte ham med et spørsmål han hadde litt problemer med å stille: Kunne han få dokumentere det de sto oppe i nå? Familien diskuterte det, ga klarsignal. Bildene har hjulpet i sorgarbeidet, sier Pirre. Å se hvor mange som stilte opp, som slo ring rundt familien.
- Helt siden jeg våknet den morgenen for ett år siden, har saken vært uvirkelig. Fotoprosjektet har gitt en stillhet i meg, sier Dev.
HÅPET UTE
Mandag 28. august, to uker etter at Rakavan ble meldt savnet, ble han funnet omkommet i Nidelva. Oppdaget av en tilfeldig forbipasserende, like ved Gamle Bybro. Etter den endelige obduksjonsrapporten konkluderte politiet med drukning som sannsynlig dødsårsak. Politiet har ingen indikasjoner på at han ble utsatt for noe kriminelt. På forhånd var det avklart at politiet skulle ringe Pirre dersom Rakavan ble funnet. Da telefonen kom, befant Pirre seg på Realfagsbygget på NTNU Gløshaugen sammen med Gayatri – på vei inn til et møte med Røde Kors for å planlegge en ny leteaksjon neste dag.
- Jeg måtte fortelle det til Gayatri: De har funnet Rakavan i vannet. Vennene våre som var der, hørte det. Jeg prøvde å ta vare på henne, samtidig som jeg måtte få henne med meg i bilen så vi kunne varsle resten av familien. Jeg ringte faren mens vi var på vei dit, jeg ville ikke at de skulle se det i media eller høre det av andre først, sier han.
Casthory var hjemme i leiligheten i Trondheim sammen med foreldrene, da kjæresten ringte.
- Pappa visste ikke hvordan han skulle si det til oss. Han sa: Vi kommer til å få en trist nyhet, sier hun, mens tårene renner.
Gayatri: Jeg har innsett at han er borte. Men jeg klarer ikke å akseptere at jeg ikke skal se ham igjen.
Casthory: Det eneste vi vet, er at han døde. Ikke noe annet. Det er ikke noe trøst i det. Vi vet ikke mer enn politiet. Det kunne være frustrerende å vente på politiets arbeid, som å få ut overvåkningsvideoer, men som pårørende vil man alltid føle at ting ikke går fort nok. Vi stoler på politiet, er takknemlige for det de har gjort.
Gayatri: Det aller verste å tenke på er at han, som hadde så mange venner, har ligget død i det kalde vannet i to uker, alene. Jeg kan sitte på skolen i en forelesning, så kommer plutselig en tanke: Hvordan så han ut da han ble funnet?
Casthory: Ja, jeg kan spinne og spinne … Hvorfor ringte han meg den natten? Hvorfor sprang han akkurat den veien? Vi har fått god hjelp av psykolog og helsepersonell, men jeg må jobbe hardt for ikke å spinne. Hva skal man slå seg til ro med?
Gayatri: Vi har ikke noe håp om at vi finner ut hva som har skjedd. Det eneste vi har igjen er de gode minnene om ham.
Les også: BI-studentene møttes for å minnes Rakavan
Den tragiske nyheten spredte seg raskt i vennegjengen. I Australia kom meldingen inn til Yahya Mohamud rundt 03.30 på natten.
- En kompis skrev at en person var funnet i elva. En time senere meldte han at det var Rakavan. Jeg var helt knust, sier Yahya.
Neste kveld ringte lillebroren. Han hadde vært i kontakt med Chirag i Karpe Diem. De ville betale Yahyas flybillett hjem.
- Jeg følte ingenting. Ting stoppet bare opp. Jeg ble jo glad, samtidig som jeg hadde det forferdelig vondt. Dagen etter satt jeg på flyet hjem, for å rekke bisettelsen. Det var en lang og tung flytur.
To dager etter at Rakavan ble funnet, reiste familien hjem til Stavanger. Hjemme på Bekkefaret ble de møtt av levende lys og blomsterbuketter på den lille plenen utenfor rekkehuset. Siden har Casthory vært mye i Stavanger. Første gang søstrene var tilbake i Trondheim, var for å pakke ned brorens ting. Casthory kunne ta seg i å tenke: Han blir jo sint om jeg kaster denne, mens de ryddet i klærne.
- Jeg klarte ikke være i Trondheim i starten, sier Casthory.
- Jeg var veldig sint på byen, ikke på menneskene, men selve byen. Hvordan kunne dette skje? Hvorfor måtte det være en elv der? Hvorfor var det ikke flere overvåkningskameraer? Irrasjonelt, men det føltes sånn. Egentlig hadde vi bare gode minner fra Trondheim, men etter dette klarte jeg ikke å forholde meg til byen på samme måte.
Da krisen traff dem, reagerte søstrene forskjellig. Gayatri kastet seg inn i organiseringen av letearbeidet. Casthory var i noen politiavhør, holdt seg ellers i leiligheten sammen med familien.
- I etterkant har jeg følt meg litt naiv. Jeg tenkte hele veien at vi kom til å finne ham. Men du var knust de to ukene, sier Gayatri henvendt til søsteren, og fortsetter:
- Jeg var også lei meg, men først da vi fikk vite at han var funnet, raste det sammen for meg.
MOREN
16. august i år. Hjemme hos familien i Stavanger: Skritt høres i trappen. Stuedøren går forsiktig opp. Wimalaranee Jeevaharan, Rakavans mor, kommer inn. Hun kom til Norge i 1988, noen år etter ektemannen. Her fikk de tre barn, gode jobber i Stavanger kommune og sikret barna sine en trygg oppvekst. Nå setter den sortkledde moren seg i sofaen. Hun gråter stille. Vil gjerne si noe.
- Jeg vil takke det norske og det tamilske samfunnet, det offentlige og mediene. Vi fikk stor hjelp fra kriseteamet og helsevesenet.
Hun vil også takke politiet, selv om hun hadde håpet arbeidet deres kunne gitt noen svar.
- Rakavan hadde store planer og drømmer. Han valgte å studere økonomi, som meg. Jeg satt her i denne sofaen og hjalp ham over Skype med bedriftsregnskap til klokken ett og to om natten. En gang vi var i Barcelona sa han til meg, «mamma, når jeg blir stor skal jeg se alle hjemmekampene til Arsenal». «Hva med kona og barna dine, da», spurte jeg ham. «Nei, det ordner seg», sa han. Jeg er hundre prosent sikker på at han ikke har gjort dette selv, enten ble han utsatt for en ulykke, eller så har det skjedd ham noe.
Familien sier det er belastende at enkelte har spekulert i hva som kan ha skjedd. Nære venner og familien sier ingenting tydet på at han slet eller hadde problemer da han forsvant.
- Det er lett for folk som ikke kjente ham å trekke enkle konklusjoner. Vi kjente ham faktisk og vet at han aldri hadde ment at dette skulle skje, sier søstrene.
- Jeg vet jo at han er borte, sier moren, men fortsatt kan jeg tenke at han er i Trondheim og studerer, og at han kommer hjem en tur snart. Jeg elsket ham høyest på jorden.
Senere denne kvelden skal sønnens kompiser samles her i stua, for å hedre kameraten og markere at han skulle ha fylt 22 noen dager senere. Moren sier hun vil lage tamilske vårruller og brownies til dem, noe av det beste Rakavan visste. Hun har ikke laget det på ett år.
- Jeg tenker han ville ha klappet meg på ryggen og sagt: Mamma, du er snill.
Wimalaranee reiser seg opp og går ut av stuen.
AVSKJEDEN
4. september i fjor: Bisettelsen. Konferansesenteret Stokka Forum i Stavanger er pakket med folk. 500 personer inne, og mange utenfor. Venner, familie, slektninger fra utlandet, tidligere lærere, bekjente. Først en hinduistisk seremoni med en hinduistisk prest (brahmin) fløyet inn fra London. Etterfulgt av en norsk markering med musikk og taler, for å vise de ulike sidene ved Rakavan. Noen uker senere spredte familien Rakavans aske i havet utenfor Tungenes fyr.
- Det var jo «graduation» og bryllup og sånne ting vi skulle planlegge, ikke begravelse, sier Gayatri.
- Det var hjerteskjærende å se pappa stå der ved den hinduistiske presten og gjennomføre de rituelle handlingene for Rakavan. Som regel er det familiens eldste sønn som utfører ritualene for en avdød far.
Også Casthorys kjæreste Pirre, som selv har tamilsk bakgrunn, syntes det var sterkt. Først etter bisettelsen slo det som hadde skjedd for alvor inn hos ham, da han satt der og avsluttet Rakavans telefonabonnement, ringte Lånekassen og ordnet overtakelse av bankkontoene hans. Han ville at familien skulle slippe det.
5. august i år holdt familien en privat minneseremoni med hinduistisk prest. I oktober planlegger de å lage en større vennemarkering for å minnes og hedre lillebroren.
Gayatri: Han var så ekstremt gøyal! Ofte festens midtpunkt, men kunne også være litt mer tilbakeholden i tamilske sammenhenger, noe som kunne gi en feilaktig oppfatning om at han var sjenert. Og du hørte det når Arsenal tapte! Den minste ting er helt uløselig knyttet til Rakavan. Det kan være en fotballkamp på tv-en…
Casthory:… Travis Scott, The Weeknd, Chris Brown. Alle norske hiphop-artistene han hørte på. Studiene også, for min del, siden vi begge studerte økonomi.
Søstrene må le litt når de kommer på Rakavans «søtsak-bonanza», når den ellers så påpasselige midtbanespilleren kunne unne seg både cola, smash og ostepop - samtidig.
- Jeg ser det så godt for meg, at han lå her, henslengt i sofaen.
I starten hørte de ikke musikk, så ikke tv. Sorgen tok all plass. Noe av det som var vondt i starten, kan de forsiktig oppsøke igjen nå. Som tv-serier de kunne se sammen.
Casthory: «Modern Family». «Narcos».
Gayatri: «The Get Down» greier jeg fortsatt ikke å se, siden vi så den sammen i fjor sommer. Men vi bestemte oss for å se fotball-VM, selv om det var vondt, for han skulle jo sittet her og kommet med kommentarer. Vi gjorde det for å minnes ham. Han har jo formet meg på mange måter, jeg vil ikke miste de gode tingene.
Gayatri: Det har vært vanskelig. Bare det å sette seg inn i bilen, og så mangler det én.
Casthory: Eller når jeg kjøper smågodt. Vi har alltid kjøpt tre eller seks av alt. Det gjør jeg fortsatt, på ren refleks.
KOMPISENE
Senere samme dag summer det av stemmer i stua. Tretten venner er samlet for å minnes og hedre Rakavan. Minnene er mange: De har sittet bøyd over skolearbeid sammen, vært på Karpe Diem-konserter, spilt utallige kamper for Stavanger IF Fotball (SIF) og Forus og Gausel IL. Guttene har spist vårruller og brownies. Flere går en tur opp i andre etasje for å se igjen rommet hans. Kompisene gir hverandre en klem eller en klapp på ryggen før de går ned til de andre igjen. På gutterommet står tre rosebuketter i hver sin vase på gulvet. En sort caps ved siden av et innrammet bilde på et lite bord. «Alltid i våre hjerter», står det på kransebåndet foran bildet. En rød Arsenal-drakt med påskriften «RAKA, 21, Legend» er pent lagt på senga. I hjørnet: En gitar, en sammenslått pc, et par hodetelefoner og en fotball. Jørgen Vier (21) og Herman Kleppa (21) setter seg på senga.
Jørgen: Da vi fikk vite at det var Rakavan som var funnet, samlet vi oss i kjellerstua hos meg. Vi visste ikke hvordan vi skulle håndtere et så stort sjokk. Noen gråt. Ingen av oss hadde vært borte i noe sånt før.
Herman: Jeg husker vi kom hit med blomster til familien. Jeg, mor og far, og Erik og hans familie. Det var helt forferdelig. Foreldrene våre kjente også Rakavan. Han var så godt likt av alle. Det fantes ikke noe vondt i ham.
Jørgen: Han var alltid så entusiastisk, i alt han drev med. Du kunne sitte med ham i en time og han bare snakket i vei. Fotball og musikk, det var livet hans. Da familien kom hjem etter å ha bodd i London en stund, var han helt Arsenal-frelst!
Herman: Jeg husker veldig godt da han kom tilbake fra London i fjerde klasse. Raka har kommet tilbake! Raka har kommet tilbake, var det første jeg sa da jeg kom hjem fra skolen den dagen! Begravelsen hjalp meg veldig til å kunne gå litt videre. Det er brutalt, men sånn var det. Men det var noen sanger de spilte der, som «Påfugl» av Karpe Diem. Den hører jeg ikke på igjen med det første.
Jørgen: Det var den fineste sangen vi visste, men det går ikke an å høre på den lenger.
Herman: Nei, den låta er veldig Rakavan.
Jørgen: Du skulle tro den var dedisert til ham. Han fortjener å bli huska. Han kommer aldri til å bli glemt.
De kikker seg rundt i rommet, før de går ut.
Kompisene Erik Vatsvåg og Eilert Bjander, som deltok i leteaksjonen, kommer inn.
Erik: Vi har spilt i samme klubb siden vi var seks. Alltid hatt mye glede av fotballen. Vi tenkte det var en fin gest at alle som hadde spilt med Raka signerte SIF-drakta på bisettelsen. Den henger i klubbhuset.
Eilert: Det har vært et rart år. Ofte skjer det rett før jeg sovner, da tenker jeg på det som har skjedd. Savnet er der alltid.
OMSORGEN
Det siste året er familien blitt møtt av en vegg med kjærlighet. Små ting kan gjøre en forskjell: Et hjerte på sms. Et uanmeldt besøk.
Casthory: Det at venner bare kom på døren og sa: Bli med ut nå. Det hjalp. Eller at noen tok med en pose med pizzaboller før bisettelsen.
Gayatri: Det er forskjell på at noen sier «Si fra hvis du trenger noe», og på at de bare stiller opp uten at du har bedt om noe. Ofte vet man ikke selv hva man trenger en gang. Da jeg kom tilbake til Bergen hadde jeg ikke overskudd til å lage mat, men en venninne sørget for at jeg fikk middag.
Casthory: Det tamilske samfunnet er veldig gode på det. De bare kom med mat til alle hjemme hos oss. Det var fullt hus hele tiden. I Trondheim fikk vi to måltider om dagen hver dag i de to ukene han var borte. Da vi kom til Stavanger stilte miljøet her opp med det samme.
Gayatri: Det vondeste er om man føler at ingen bryr seg. Små ting betyr mye. På årsdagen for da han forsvant, fikk jeg hjerter på melding fra en venninne. Det var nok.
Casthory: Verden går selvfølgelig videre, fortere enn det vi gjør. I det norske samfunnet er det i større grad forventet at man skal komme seg fort tilbake til hverdagen, og gjøre det som er bra for en. Men i det tamilske er det en lengre sørgeperiode, med klarere regler for hvordan man skal opptre og ikke.
Utenfor rekkehuset høljer regnet. Gayatri skal straks til Bergen for å studere videre. Casthory planlegger å pendle mellom Stavanger og Trondheim for å gjøre ferdig masterstudiet i Industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU.
Casthory: Livet blir aldri som før. Det er tristere, gråere. Hvordan skal vi nå kunne feire bryllup? Mine framtidige unger skal ikke ha en onkel. Jeg tror vi er utrøstelige. Selv om du kan ha det bra, har du en sorg inni deg. Alt er grått, du kommer ikke helt opp i lykkefølelsen på samme måte som før.
Gayatri: Alt er annerledes. Savnet kommer til å være der for alltid.