Trøndelag
Filippinene

Barna vi sletter

Publisert 03.01.2019

Mens de sitter hjemme i Norge, betaler enkelte norske menn for å se på direktesendt voldtekt av barn i u-land. Pengene de gir for dette, skaper en industri på den andre siden av jorda hvor lutfattige familier overlater sine små til internetthalliker for å overleve.

«Rosa» fra Filippinene var 12 år gammel da hun ble voldtatt foran et webkamera. Bak en pc-skjerm i Norge, skal en forretningsmann fra Trøndelag ha sett det hele skje live.

Iligan, Filippinene

Byen Iligan, Filippinene

Høsten 2013

Det er knapt nok plass til den store senga i det lille rommet. På senga, sittende på et laken med røde ruter, en voksen mann og ei jente. Hun er tolv.

En pc og tre andre menn fra tre forskjellige land er også inne i rommet. Ansiktene deres kan skimtes i små firkanter på dataskjermen. De følger med gjennom et kamera koblet til internett. Så begynner det.

Jenta, som heter «Rosa», på den samme senga ved en senere anledning. Foto: Skjermbilde

Fra maskinen kommer korte instruksjoner til den voksne mannen på senga. Han begynner å ta på 12-åringen. Stryker på henne. Fikler.

Jenta stritter ikke imot. Hun sitter der og gråter ikke.

Bare «et show»

Mennene på pc-skjermen som ser på 12-åringen, skal ha kommet inn i «et show». «Show» er det uskyldige ordet som brukes på nettet om direkteoverførte overgrep mot barn.

Dette er en grenseløs kriminalitet som ødelegger familier og barn, men som legger igjen få spor politiet kan følge. Kombinasjonen av teknologi, dyp fattigdom og desperasjon, god nettilgang og en engelskspråklig befolkning gjør at Filippinene omtales som det globale episenteret for direkteoverført voldtekt av barn.

Så langt har ikke Trøndelag politidistrikt etterforsket slike saker, men våren 2018 blir en forretningsmann fra fylket likevel siktet. Mannen nekter straffskyld.

I dag kan Adresseavisen fortelle hvordan nordmenn bidrar til det som kalles «moderne slaveri» gjennom hundrevis av nettlogger, kvitteringer fra pengeoverføringer og bildedata.

Mennene i maskinen

De tre mennene i datamaskinen befinner seg i Skottland, Belgia og Norge. Nå er de koblet sammen via en gruppesamtale på Skype. Det er de som bestemmer hva som skal skje med den 12 år gamle jenta på senga.

Enkelte av dem har latt sine egne webkamera stå påskrudd. Da er de ansikt til ansikt med henne.

Briten ler, tar på seg selv og skriver hva den voksne skal gjøre mot jenta. Senere i det samme «showet» skal 12-åringen ha blitt utsatt for oralsex og forsøk på penetrering.

En norsk forretningsmann skal ha sittet urørlig og sett på. Han er hjemmehørende i Trøndelag.

Trøndelag

Forretningsmannen nekter for å ha gjort noe galt, og opplyser gjennom sin advokat at han ikke vil kommentere denne saken som er en stor belastning for ham.

Opplysningene om hvordan overgrepet skal ha foregått og hvem som var koblet opp, har Adresseavisen fått av en person som ble vitne til det hele. Informasjonen støttes av data i bilder av de involverte i det som skal være den aktuelle gruppesamtalen.

Et av bildene viser at det er tatt mens Skype-kontoen som bærer trønderens navn, var koblet til kontoen overgriperen bruker for å sende misbruk direkte på nettet til kunder over hele verden.

Det samme bildet viser ansiktet til forretningsmannen, som er et kjent navn i sin bransje.

I 2018, nesten fem år etter overgrepet mot jenta den kvelden i Iligan, slutter trønderen brått i jobben. Kundene får ikke den virkelige forklaringen på hvorfor mannen som har nytt høy tillit og hatt stor suksess, plutselig forsvinner.

Familiebusinessen

Jenta på senga heter «Rosa». Hun vokste opp på Mindanao, den sørligste av landets tre hovedregioner. Der har kriminelle og spredte terroristgrupperinger fått fotfeste. Det norske utenriksdepartement fraråder alle reiser til store deler av Mindanao.

«Rosa» er blant de 25 millionene som, ifølge den humanitære organisasjonen Plan, lever i fattigdom på Filippinene, et land med 100 millioner mennesker. Det er uklart hva som har skjedd med moren, men «Rosas» far skal ha vært fraværende i deler av oppveksten. På et tidspunkt, da jenta var rundt ti år, ble hun tatt inn av en tante, «Camille».

«Camille» har et lite hus i byen Iligan. Som talløse andre familier bor de i svært tett befolkede områder. I slike nabolag er det gjerne små unger overalt, men lav standard på hus, kloakk og offentlige tjenester.

Fra dette huset har tante «Camille» slått seg opp som en slags internetthallik. Sammen med kjæresten har hun tilgang til en rekke barn. De to gjør direkteoversendte overgrep mot ungene til en familiebusiness.

Tastetrykk visker ut grenser

Høsten 2018 slapp Europol en omfattende rapport som beskriver trusler og trender innen organisert kriminalitet. Direkteoverførte overgrep mot barn blir utpekt som et komplekst problem for myndighetene.

Selve umiddelbarheten, at misbruket foregår i sanntid, gjør det vanskelig for politiet. Med internett og et par tastetrykk viskes landegrenser, jurisdiksjon og de enkelte lands kontrollsystemer ut. Få avtrykk blir liggende igjen på nettet. I maskinene som kobler kunde, overgriper og offer sammen, ofte fra en verdensdel til en annen, er det heller ikke lett å finne spor.

Europol-rapporten slår fast at Filippinene er det aller vanligste stedet for denne typen kriminalitet. FNs barnefond, Unicef, går lenger og kaller Filippinene «et globalt episenter for direkteoverførte overgrep mot barn».

Landet har få likhetstrekk med Norge, men ett av dem er at internett er tilgjengelig for mange.

I Norge har 98 prosent av befolkningen tilgang til internett. De fleste husstander kobler seg opp trådløst. Husene i videoen har ingen tilknytning til denne saken.

Selv om fattigdom er utbredt på Filippinene, har nær halvparten av befolkningen tilgang til relativt billige mobiler, datautstyr og den best utbygde wifi-tilgangen i regionen.

På Filippinene driver Cecilia Oebanda et behandlingssenter for jenter som har unnsluppet menneskehandlere som selger overgrep på nettet.

- Dette er et beskyttet, skjult undergrunnsfenomen. Et slags moderne slaveri. Vi ser bare toppen av isfjellet, sier Oebanda til Adresseavisen.

Cecilia Oebanda har i mer enn tjue år jobbet for å hjelpe jenter som har blitt utsatt for overgrep. De siste årene har mye av jobben dreid seg rundt jenter som har blitt voldtatt foran et webkamera.

Sex for skole

Tante «Camille» treffer potensielle kunder fra Vesten på nettet, i chattegrupper og på forum.

I tillegg til «Rosa» bor tre av tantas egne barn i huset. Hundrevis av samtalelogger Adresseavisen har, viser hvordan barna bys frem til fremmede. Som dokumentasjon til de som vil betale for overgrep, kan «Camille» legge frem ungenes fødselsattester.

«Rosa» med det som skal være en kunde av tante «Camille». Mannen er ikke norsk, og skal ikke være pågrepet av politiet i sitt land.

«Rosas» navn dukker også opp i disse loggene. I en chat, hvor tanten opererer med et pseudonym, diskuterer hun «Rosa» med en amerikansk mann. Han vil at jenta skal komme til USA for å bo med ham.

«På grunn av fattigdommen her, er jeg enig i at hun kan være hos deg», skriver «Camille».

Pris er én av forutsetningene. En annen er at amerikaneren lover at «Rosa» skal gå på skole. Etter at amerikaneren får bekreftet 12-åringens fødselsdato, lover han jenta utdanning.

«Hvis hun bor med meg så vil jeg la henne gå på skole, og gi henne et fint liv.», skriver mannen.

«Men hun må la meg bruke henne for sex.»

Overgrep på billigsalg

Prisen for direkteoverførte overgrep, er en annen årsak til at de er vanskelige å oppdage. Det er billig.

Lotta Sylwander følger utviklingen rundt direkteoverførte overgrep fra et kontor i Manila.

En forskningsrapport bestilt av EU anslår at det koster et sted mellom 80 og 370 norske kroner å se et barn bli voldtatt på direkten. Med en slik pris er det ikke nødvendig å laste ned materiale som blir liggende igjen på datautstyret. Til Filippinene er det i tillegg effektivt å sende penger.

- En av grunnene til at det er lett for nordmenn eller svensker som er ute etter slike overgrep, er at det er så god tilgang til betalingsmetoder her. Mange Filippinere jobber i utlandet så de fleste vet hvordan de skal motta penger, sier svenske Lotta Sylwander, som er leder for Unicef på Filippinene.

I Norge er det kun internasjonale overføringer på mer enn 10 000 kroner som må forklares. Alle handler på nettet, og småbeløp kan forlate landet uten at myndighetene hever øyenbryn. Men kroner og øre som krysser grenser er uansett lettere å følge enn bits og bytes.

Pengekurerer

Adresseavisen har tilgang til informasjon om en mengde pengeoverføringer til «Rosas» tante og nettverket rundt henne. Overføringene dokumenterer hvordan inntektene fra gjentatte, årelange overgrep mottas fra kunder i en rekke forskjellige land.

Opplysningene viser også hvordan pengemottakssystemet Sylwander snakker om, utnyttes i praksis for å få betalt for misbruk av barn:

Pengene kommer ikke bare direkte til «Camille», eller kjæresten. Beløpene er lave, det er mange bekker små, sendt til barna som bor i huset og andre, ukjente navn som kan se ut til å være pengekurerer. Metodene og kanalene varierer. Adresseavisen har funnet overføringer via Western Union, Paypal, Worldremit, Azimo og lokale Cebuana Lhuillier.

Mottaksadressene er gjerne småbyer i randkommuner nær Iligan, i området Cagayan de Oro.

- Cagayan de Oro er en hotspot for slike illgale aktiviteter. Der er det familier som er villige til å selge barna sine gjennom direkteoverførte overgrep, forklarer Lotta Sylwander i Unicef.

Hun smiler

Mens penger renner inn og overgrep strømmes ut, viser åpne profiler i sosiale medier knyttet til «Camille» en annen side av livet i Iligan. Der er det en lykkelig familie med store og små som går turer langs stranda, eller tar en utflukt til badeland. Det er feiringer og bursdagsbilder fra det lille huset hvor det står tre pcer.

Det er på en av pcene at «Camille» sitter når hun forsikrer amerikaneren som vil kjøpe «Rosa» at hun allerede har snakket med jenta om at hun skal brukes til sex. «Rosa» gjør som de voksne i huset sier, forteller tanten.

I hemmelighet skal det ha blitt drevet det lokale medier beskrev som en cybersex-bule fra huset i Iligan.

Senere i 2013 kobles trønderens Skype-konti til gruppesamtalen med «Camille», ifølge bildedata Adresseavisen sitter på.

Under overgrepet som skjer, er det tante «Camille» som mottar instruksjonene fra skotten og gir dem til sin kjæreste, mannen som forgriper seg på «Rosa». Når skotten ber om at 12-åringen skal smile, så oversetter «Camille».

Jenta smiler.

Slik lever «Rosa» i to år, frem til en tirsdagskveld. Igjen sitter hun på den store senga i det lille rommet.

Så hører hun en lyd hun aldri har hørt før.

I Iligan løper væpnet politi ned smuget mot huset hvor «Rosa» bor.