Portrettet:

Mona berger alltid

Bygdedyret glefset, men byttet glapp. Mona Berger kom seg helskinnet tilbake til byen.

Trondheim: Portrett, Mona Berger (SV) politiker og varaordfører.  Foto: Mariann Dybdahl


Mona Berger/CV

Aktuell: Svingte nylig ordførerklubba for første gang i bystyresalen i Rita Otterviks sykefravær. Har frontet flere profilerte saker den siste tiden, som rasismefri sone i Trondheim, sosial boligbygging, gubbeveldet i LO og flyktninger fra Moria.


Alder: 40 år


Bor: Nedre Charlottenlund i Trondheim.


Familie: Datteren Sunniva (18) og sønnen Storm (3)


Bakgrunn: Jobbet i seks år som miljøterapeut med rusavhengige ved Carl Johans arbeidsstiftelse (2000-06). Deretter saksbehandler, enhetsleder og hovedtillitsvalgt i Trondheim kommune, før hun i 2018 ble fylkesleder i Fellesorganisasjonen (FO). Sto på andreplass på stortingslisten til SV i 2017, og har vikariert en uke for Lars Haltbrekken. Gikk til valg som partiets ordførerkandidat i 2019, og har vært byens varaordfører siden den gang. Er utdannet sosionom.


Leser: Den siste var en diktsamling fra Nils-Øivind Haagensen. «Det uregjerlige», og den anbefales. Jeg er også glad i Carl-Frode Tillers bøker, og det var jeg lenge før vi ble naboer. Ellers går det mye i sakspapirer og dokumenter.


Hører på: Norske kvinnelige vokalister. Det er så mange unge jenter for tiden som både gjør fantastiske tolkninger av andre og lager spennende ting selv. I tillegg til grunge-musikken, som var en del av meg i ungdommen, står fortsatt Led Zeppelin der som en påle.


Ser på: Konsumerer mange serier. Det er god avkobling. De to siste jeg så, var «Fleabag» og «Transparent».





Det var midt på 1990-tallet. Hun hadde holdt ut på Hitra i bortimot seks lange år som den midterste datteren til sognepresten. Heldigvis hadde grønsjbølgen også truffet Fillan og gitt sånne som henne en ekstra dimensjon i livet, men nå var bassisten i Pretty Scary like fullt på vei til Trondheim. Hun var 16 år og fortsatt et barn av grønsjmusikken, der hun sto på dekk og lot vinden ta tak i den store, rutete flanellsskjorten og det lange håret. Ferjeleiet på Sandstad forsvant akterut, og om et par timer kunne hun låse seg inn på den nye hybelen i byen. Hun skulle begynne på musikklinja på Heimdal videregående om noen dager, og selv om Mona Berger ikke kunne noter, kom det sikkert til å ordne seg etter hvert.