Mens kompisene snakket om Tom Lund og Kay Stenshjemmet, holdt jeg meg til Odd Iversen og Oddvar Brå. Umerkelig ble jeg særingen i kompisflokken. Men det var på et nivå der det ble akseptert. Rosenborg var fortsatt ikke en reell trussel i norsk fotball. Og Oddvar Brå var først og fremst synlig når han forsvarte hele landets ære i skiløypene. Men så tråkket jeg over ei grense for hva som var oppnåelig av kulturforståelse mellom landsdelene.