Kunsten å se

Vi tillegger den usynlige virusfienden mer farge og liv enn sant er

Det har visse likheter med en sjømine. Slik det fremtrer, flyter det alltid rundt i et slags grålig verdensrom – som om den virkelig var en form for romvesen som kommer svevende mot oss og det hjemlige.

Saken oppdateres.

Vi har sett massevis av forskjellige slike visualiseringer av koronaviruset. Denne er kanskje den mest utbredte. Men de har kommet i mange farger og typer. Noen ser ut som små drops eller leketøy, noen er omgjort til latterlige eller skremmende dobbeltpoenger hos karikaturtegnere. Andre modeller ser litt mer «vitenskapelige» ut.


OM BILDENE: Datagenerert illustrasjonsmodell av et SARS-CoV-2-virus

Også kjent som koronavirus, skapt av Alissa Eckert og Dan Higgins ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC). Såkalt fotografi fra et elektronmikroskop, som gir muligheter til forstørring opptil mange millioner ganger, skapt av Peter Mindek ved Nanographics.


Stort sett understreker vel alle disse visuelle variasjonene over koronaviruset først og fremst vårt behov for å få fienden anskueliggjort. Under AIDS-epidemien var det nok å se fotografier av de tynne spøkelseslignende unge menneskene på dødsleiet til å fatte alvoret. Ebola har så grufulle historier om blod fra alle kroppsåpninger at vi ikke vil se bilder av hvordan viruset skader. Massegraver som gjøres klare, og mennesker i respirator har vi jo sett under korona-pandemien, men disse bildene er mer generelle for sykdom og død. Vi ville presenteres for en klar visualisering av fienden – et symbol som er lettgjenkjennelig. Visualiseringen er med på å understreke at noe finnes.

En medisinsk illustratør ved det amerikanske Centers for Disease Control and Prevention, Alissa Eckert, ble i slutten av januar 2020 spurt om å lage sin visuelle modell av viruset. Hun laget noe som skulle fange folks oppmerksomhet. Det ser hostilt ut – med skarpe kanter – og samtidig litt søtt: som en slags fiende fra tegnefilmens verden.

Så, ett år senere, kommer det første «ekte fotografiet» av viruset. Det er ikke like jevnt i formen, det fremstår litt mer rotete og mykt. Men et fellestrekk har det med den velkjente datagenererte modellen: De har alle en grå eller blå kjerne og røde eller rosa tagger – de såkalte «spiksene» vi så ofte har hørt tale om.

Her er vi inne på et interessant område: nemlig farge. For uten lys, ingen farge. Vår fornemmelse og opplevelse av farge handler simpelthen om lys. Men i dette tilfellet befinner vi oss på et nivå få av oss kan fatte, det er rett og slett for mikroskopisk til at vi kan prate om lys og farge. Simon Weaving ved australske School of Creative Industries har uttalt at det å lete etter virus ved bruk av lys vil være som å lete etter en maur på en fotballstadion ved hjelp av de aller største lyskasterne. Vi leter i en usynlig verden av grått – der det eneste vi faktisk kan se, er konsekvensen av viruset, ikke viruset selv.

Gustav Borgersen er kunsthistoriker og kritiker. 

Både den kjente modellen og det «ekte» fotografiet av koronaviruset er farget av mennesker. Fargen er lagt til som en kontrast for skille delene fra hverandre. Og kanskje også for å gi dem et ønsket preg av hostilitet eller søthet – alt etter behov. Noen har tatt til orde for at visualiseringen får oss til å forstå den ukjente faren bedre. Andre har hevdet at den snarere ufarliggjør viruset ved å kle det opp som et søtt lite drops fra en fantasiverden. Kanskje er gråheten enda mer skremmende, foreslår nevnte Weaving, fordi den påminner om noe mellom det levende og det døde? Uansett understreker både modellen og etterlysningen etter et «ekte bilde» av koronaviruset vårt behov for visualisering, nysgjerrigheten etter å komme tett på noe farlig, ønsket om å få se.

Her kan du lese flere omtaler av kunst av Gustav Borgersen

På forsiden nå