Kunsten å se

Et sterkt, karakteriserende fotoverk av sin tid

Selvportrettet, og veldig ofte det fotografiske selvportrettet, er blant de mest interessante bildesjangrene.

  Foto: Per Ellef Eltvedt

Kanskje fordi det er så vanskelig. Og fordi man så lett bare ender opp med konvensjonelle løsninger. Og nettopp det fotografiske selvportrettet byr på enda en utfordring: Du er både bak og foran kamera, ulikt de mange portrettfotografene som trygt bak kamera skal fange og karakterisere den som befinner seg foran kamera. Det kan være vel så vanskelig å skulle avbilde seg selv.

En skulle tro at vi under den såkalte selfiens dominans var blitt vanvittig mye flinkere å avfotografere oss selv. Det kan sikkert stemme rent teknisk, men disse selvportrettene blir ikke nødvendigvis mer interessante. Den ene selfien ligner i forbløffende grad på den andre, og vi sier først og fremst hvor unike vi er med bilder som ser kliss like ut.

Dette fotografiske selvportrettet er annerledes. Selfie med trutmunn foran speilet er noe av det første man ser på Facebook og Instagram, men ikke slik som her. Uklart og med lukkede øyne, vendt mot seg selv i speilet, uten kommunikasjon med betrakteren. Bildet er da også et polaroid, dette umiddelbare fotoformatet som gjorde det mulig for hvem som helst å ta og få fremkalt fotografier på stedet. Helt uten å måtte gå veien om en fotoforretning. Selv med avanserte hjemmeprintere for hånden har polaroidbildet denne selvforsynte kvaliteten og statusen over seg. Du har alt du trenger der du er – selv isolert.