- Dette skulle rives - morsomt å se at det er så vellykket 50 år etter

Trondheim ville rive Bakklandet, Ilsvikøra og Svartlamoen. Ole Wiig har bidratt til at det ikke skjedde. Men kampen fortsetter.

Ilsvikøra: Vi har invitert med oss Ole Wiig hjem til Sissel Grønlie. Hun er strålende fornøyd med å bo der.   Foto: Rune Petter Ness

Kan fikses: Trappa og smijernsgelenderet har ingen spor i snøen. Det er lenge siden folk har brukt denne trappa, men det står fortsatt og viser hvordan det har vært og kan repareres, slår Ole Wiig fast.  Foto: Rune Petter Ness

Nedslitt: Pirker du i malinga på det okergule huset, ser du at det bare er malt tre ganger fra det var nytt på 1800-tallet. Først ble det malt med mintgrønn linolje. Deretter ble det malt lysegult før det fikk dagens okegule farge. Huset står tomt og venter på nny maling og restaurering.   Foto: Rune Petter Ness

Tomt og forfallent: Dette er et av husene i Grensen som står tomt, delvis med gjenspikrede vinduer.   Foto: Rune Petter Ness

Stillas i Grensen: Stillas betyr vedlikehold av denne gården. Det skjer litt med husene i Grensen.   Foto: Rune Petter Ness

Her bor det folk: I denne rekka bor det fortsatt folk. Mange jobber i NTNU, er leietakere av NTNU og har gjør mye av det nødvendige vedlikeholdet selv.  Foto: Rune Petter Ness

Ilsvikøra: Da vi besøkte Ilsvikøra en av regndagene i januar, hang julepynten fortsatt mellom bolighusene. Det er små hus, trange gater og nesten bilfritt. Beboerne har parkeringsplass en liten spasertur unna.  Foto: Rune Petter Ness

Ole Wiig skrev om Ilsvikøra allerede i 1967. 55 år etter er området en idyll.  Foto: Rune Petter Ness

Nytt og gammelt: Gata Mellomila skiller nybygg på venstre side og den gamle boligenklaven fra 1800-tallet på den andre sida, mot sjøen.   Foto: Rune Petter Ness

Thingvallagården: Kråkeslottet ble det kalt på folkemunne da det i årevis sto til nedfalls. For snaut ti år siden ble gården restaurert og blir i dag brukt til bolig for gjesteforelesere ved NTNU.   Foto: Terje Svaan

Ole Wiig på Ilsvikøra 55 år etter. I 1967 skrev han sin første artikkel der han advarte mot rivingsplanene. Et enstemmig bystyre ville heller ha parkeringsplass enn gamle trehus.  Foto: Rune Petter Ness

Små hus og trange gater uten biltrafikk.  Foto: Rune Petter Ness

Her kikker Sissel Grønlie ut fra kjøkkenvinduet sitt.   Foto: Rune Petter Ness

Da vi besøkte Ilsvikøra en av regndagene i januar, hang julepynten fortsatt mellom bolighusene. Det er små hus, trange gater og nesten bilfritt. Beboerne har parkeringsplass en liten spasertur unna.  Foto: Rune Petter Ness

På Ilsvikøra bor du nesten midt i byen og med egen badestrand og plass til fiskebåten din.   Foto: Rune Petter Ness

Ole Wiig drar fra Ilsvika, Svartlamoen og Bakklandet og ende opp i Grensen. Snakker om bevaring og hva som må skje i Grensen. Foto: RUNE PETTER NESS  Foto: Rune Petter Ness

Ole Wiig drar fra Ilsvika, Svartlamoen og Bakklandet og ende opp i Grensen. Snakker om bevaring og hva som må skje i Grensen. Foto: RUNE PETTER NESS  Foto: Rune Petter Ness

Sissel Grønlie åpner døra for oss på idylliske Ilsvikøra i Trondheim. For 50 år siden skulle den lille fiskerlandsbyen bli parkeringsplass for industrien i området. Et enstemmig bystyre mente parkeringsplass var viktigere enn gamle trehus. Senere ville trondheimspolitikerne legge motorvei over Bakklandet og rive Svartlamoen for å gi plass til bilverksted. Arkitekt Ole Wiig kan ta noe av æren for at trehusene i alle disse områdene er bevart. Nå er han mest bekymret for at en redningsaksjon for Grensen kommer for seint.