Altså, frykten er det verste.

Fredrik Græsvik lar seg ikke påvirke av den norske sommeridyllen.

– Å se døde barn, maltrakterte lik, slike opplevelser kan du jobbe med og distansere deg fra. Men frykten ...

Han leter etter de rette ordene. Det er ikke alltid han finner dem.

– Frykten er helt din egen. Du kommer deg ikke rundt den på noen som helst måte. Når ditt eget liv plutselig er i fare, så er du nødt til å kjenne på det.

En sky har lagt seg foran solen.

– Og det gjør vondt.

Frykt og avsky i Midtøsten. Borgerkrig i Sør-Sudan, folkemord i Rwanda. Tsunamien i Thailand, revolusjonen i Egypt – dette er Fredrik Græsviks verden. I 20 år har han vært TV2s utsendte ansikt i konflikter og kata-strofer.

År etter år har seerne sett ansiktet forandre seg. Glatt hud og rene linjer har tapt terreng for runde kjaker, grå skjeggstubber og poser under øynene. Hvor mye er alderen og hvor mye skyldes verdens elendighet? Er øynene hans alltid så blanke?

– Du blir preget. Noen ting sitter godt i kroppen.

– Mange soldater får psykiske problemer. Det kan vel hende deg, også?

– Jo, det kan skje, men nå har jeg holdt på så lenge. Jeg oppsøker jo psykologer av og til. Stort sett sier de «Det er bra, du vet hva du har vært gjennom». Og jeg tror man blir flinkere til å overleve, flinkere til å ta de riktige valgene.

Den harde klumpen

Libanon, april 1996: Svette fingre klamrer seg til rattet. «Operasjon vredens druer» har satt Libanon under et voldsomt bombardement. Græsvik er på plass i den sørlige byen Saida, men kjører hver kveld til Beirut for å koble seg på nett og sende sine reportasjer. Om morgenen drar han tilbake, vel vitende om at israelske kanonbåter skyter mot alle sørgående biler.

– Hver gang jeg kom til en lang, åpen strekning, fyrte de av to granater. Å sitte i bilen og vite at de er på vei, det gir noen sekunder med en utrolig terror i kroppen.

Sjansene for å bli truffet er minimale, men det er liten trøst.

– Det knyter seg. Du spenner alt sammen og venter på at det skal smelle.

Pannen rynker seg.

– Når jeg snakker om det nå, så kjenner jeg fryktfølelsen. Den der harde klumpen i magen.

Græsvik overlever, men tar han de riktige valgene?

Valgte å reise

Hjemme venter den gravide samboeren. En stund prøver Græsvik seg som kanalens utenrikssjef, men mistrives med kontorarbeid og personalansvar. Når TV2s kameramann Knut André Danielsen dør i en bilulykke i Irak, er det Græsvik som må hente hjem den døde. Det skremmer ikke ham fra å forlate familien og dra ut på nye oppdrag, igjen og igjen. I dag skulle han ønske han hadde prioritert annerledes.

– Forholdet røk under den andre intifadaen. Det var komplisert, men ... Du gjør deg selv ganske lite attraktiv når den du er sammen med opplever at du hele tiden velger å reise. I vår jobb sier ingen at du må dra, men det ligger en slags forpliktelse likevel. Den er ikke alltid like lett å forklare. Når du velger å reise, så velger du også bort noe annet.

– Du har ikke truffet noen som forstår det der?

– Jeg har truffet mange som hevder at de forstår eller vil forstå, men jeg har ikke satt det på prøve. Den utrolige frihetsfølelsen jeg får når jeg reiser, den ville jeg jo ikke fått hvis det satt noen hjemme og prøvde å holde igjen.

– Du har jo en datter.

– Ja, men vi har ikke bodd sammen siden hun var fire. Nå er hun 18. Men det er en del ting hun ikke har likt.

Serena Hotel

I 2008 var Græsvik til stede da terrorister angrep utenriksminister Jonas Gahr Støres delegasjon på Serena Hotel i Kabul. Sammen med kolleger prøvde han forgjeves å redde livet til Dagbladets Carsten Thomassen. Senere fikk Græsvik vite at en potensiell selvmordsbomber på et tidspunkt sto noen få meter fra ham. Opplevelsen ga ham en støkk. Nå var det dessuten umulig å skjule for datteren hvor farlig jobben kunne være.

Gaza, november 2012: Græsvik vekkes av at det regner glass.

Den neste eksplosjonen blåser all luften ut av ham. Splinter og murbiter flyr gjennom Jala Tower, hvor mange presseorganisasjoner holder til. Mens israelerne bomber nabohusene, famler Græsvik etter hjelm, skuddsikker vest og sko. På gulvet renner blodet etter de som har flyktet barføtt over glassbitene. Folk skriker, gråtende barn og voksne strømmer ut fra leilighetene under. Græsvik varsler TV2 om at han er ok og ringer Mads Gilbert for å ha noen å snakke med. Utpå morgenkvisten tar han frem twittermeldingen som datteren Julie skrev kvelden før:

«Kjære pappaen min! Nå må du passe deg og ta vare på deg selv. Det er viktigere at du er i sikkerhet enn at vi får nyheter. @TV2Fredrik <3»

Da kommer tårene strømmende.

– Har hennes bekymring påvirket dine vurderinger?

Han sukker tungt, luften går litt ut av ballongen.

– Det er nå jeg skulle ønske at jeg kunne sagt ja. Det har vært reiser som er blitt kortere, men ... nei. Altså, jeg har jo like stort behov for å overleve selv, det er ikke sånn at jeg tar litt færre sjanser fordi jeg tenker på henne.

Å skifte yrke var aldri aktuelt.

– Jeg har vært egoistisk hele veien og tenkt mest på meg selv og jobben, i stedet for andre rundt meg. Men jeg har tatt en del konsekvenser av det, for eksempel ved ikke å innlede nye forhold. Så slipper jeg på en måte å plage andre med dette her. Jeg kommer sikkert til å angre på det om noen år, når jeg pensjonerer meg.

Lengter til Gaza

Det er nok lenge til ennå. Tanken på å pensjonere seg ser ut til å bekymre ham mer enn bomber og raketter. Vi møtes i Fredrikstad på en av sommerens varmeste dager. Græsvik prøver å koble av på hytta i nærheten, men den selverklærte krigsjunkien lengter tilbake til Gaza.

– Du blir avhengig av det voldsomme kicket det er å mestre dine oppgaver i ekstremt vanskelige situasjoner. Av og til, når det er kort tid til deadline og jeg må gi alt, blir jeg lykkelig!

Øynene skinner av noe smittefarlig. Det var slik det begynte. Da Gulfkrigen brøt ut i 1991, studerte Græsvik statsvitenskap og journalistikk i Chicago. Han ble sittende fengslet foran tv-skjermen, for første gang kunne man følge en krig direkte på fjernsyn. Mens rakettene fløy over hodet på CNN-reporterne, kjente Græsvik et stikk av misunnelse. Etter hvert som journalistene kom hjem igjen, intervjuet han flere av dem til hovedoppgaven sin. Det lyste av øynene deres, nordmannen ble smittet.

– Jeg så med hvilken lykke og entusiasme de fortalte om opplevelsene sine. Da tenkte jeg at dette må være en fantastisk jobb. Og viktig.

Etter et rolig år i NRK, fikk han jobb som presseoffiser i den norske FN-styrken i Libanon. Sommeren 1993 lå nordmennene midt imellom mens Hizbollah og Israel lempet granater mot hverandre. Det verste var imidlertid å se israelerne bombe sivilbefolkningen, hive folk i fengsel eller sende dem til et tortursenter drevet av libanesiske sympatisører.

– Vi var vitne til ganske brutal fremferd fra en okkupasjonsmakt. Frustrerte FN-soldater sto med våpen i hånd og kunne kanskje stoppet en del overgrep, men det lå ikke i vårt mandat. Vi skulle bare se på og rapportere.

Siden er det nettopp det han har drevet med. Krigsjournalistikk. Eller eventyr, som han selv kalte det, i sin bok om bombingen av Bagdad i 2003:

«Jeg venter på neste bombe. Jeg vet ikke hvor eller når det smeller. Men jeg føler meg sikker på at det skjer snart. Og jeg føler meg igjen privilegert som kan ha dette eventyret av en jobb.»

– Den boken var utrolig dårlig. Jeg brenner den hvis jeg finner den.

– Men jobben er fremdeles et eventyr?

– Ja, det mener jeg jo! Det er fantastisk å få lov å være ute der det skjer. Det er jo journalistkallet. Det er som med Gaza nå i sommer: Det knyter seg i magen når jeg drar inn, men jeg har jo likevel lyst til å være der.

Okkupert av Israel-venner

Græsvik er sjelden så lykkelig som når han er på vei ut på nytt oppdrag. Han drar tidlig til flyplassen bare for å kjenne at eventyret er i gang. Ikke rart han blir sur når kritikken hagler.

– Jeg lurer på om det lå en strategi bak: Å spore debatten av totalt. I så fall klarte de det.

Mens krigen herjet Gaza, har Græsvik og NRK-kollega Sidsel Wold kjempet sine hardeste slag på nettet – mot stadige beskyldninger om partiskhet. Græsviks Facebook-side ble okkupert av Israel-venner, mens Twitter-kranglene eskalerte til ren drittslenging. Til slutt sprakk det for ham: «La meg være i fred. Og la meg slippe mer hat.»

– Noen av meldingene er helt absurde. Jeg var jo mer i Israel enn i Gaza, men ble beskyldt for aldri å fortelle om rakettangrep mot Israel. Da hadde jeg til og med hoppet ut av direktesendingene og gått i dekning, fordi det kom raketter.

Kritikken utløste Græsviks voldsomme temperament. Han kalte en motdebattant for idiot og oppfordret kolleger til å boikotte organisasjonen Med Israel For Fred.

– Jeg tror vi overdekker de israelske lidelsene, fordi det blir så massiv motstand når vi ikke dekker det. Skulle man gitt hvert dødsoffer like mye sendetid, ville man aldri ha tid til å nevne hva som skjedde på den israelske siden.

Etter at han kom hjem, har Græsvik prøvd å holde seg unna nettdebatten. Under overflaten ulmer det imidlertid fremdeles. Etter noen nattlige meldinger forrige uke slo flere aviser opp at Græsvik var tatt ut av TV 2s Midtøsten-dekning. Neste dag ble meldingene fjernet og Græsvik presiserte at han stadig var på ferie. Hva er det som skjer mellom ham og arbeidsgiveren?

– Nei, vi har et helt strålende forhold. Jeg skal fortsatt dekke Midtøsten, sier Græsvik.

Han har også blitt kritisert for sitt sterke personlige engasjement i Midtøsten-spørsmål.

– Vi i TV2 trenger en debatt om hvordan vi skal bruke sosiale medier. Jeg har totalt 50 000 følgere, det er krevende å forholde seg til alle disse menneskene som jeg stort sett ikke aner hvem er.

TV 2-reporter Fredrik Græsvik på jobb i Goma, Zaire, under sultkatastrofen, 27.07.1994. Foto: TV 2
Græsvik oppdaterer seg på Jerusalem Post under sitt opphold i den norske UNIFIL-bataljonen i Libanon, 1992–93. Foto: FOTO: PRIVAT, NN
Da Israel startet ny bombing av Gaza, avbrøt Græsvik ferien for å dekke konflikten. Et par tusen hatmeldinger på nettet fikk ham til å angre, men han vender nok tilbake neste gang bombene faller. Det kommer en ny runde om halvannet år, sier han. Foto: PRIVAT