Store ideer oppstår på små steder, mener hun:
– Immanuel Kant forlot aldri hjembyen Königsberg.
Det er værhardt nede ved fjorden. Men ikke i dag. Dordi Skuggevik (69) stråler. Hun står i en ufrisert hage på Glærum i Surnadal. Hun er blitt mer og mer tilhenger av et opplyst enevelde, sier hun. Hun vil oppdra det norske folk. Historieløsheten er til å ta og føle på.
Klarsynet
Ta et eksempel: I år er det 1000 år siden Olav den hellige ble døpt i franske Rouen. Dette var Norges inntreden i verden, selve starten for det moderne Norge, sier Skuggevik.
I England og spesielt Frankrike skrives det bok på bok om vikingtiden, bøker vi ikke kjenner innholdet av her hjemme, bøker vi overser, ifølge Skuggevik.
Skulle dåpsjubileet gå upåaktet hen? Nei.
Nå har hun tatt opp lån med pant i huset. Hun setter opp et nytt olavsoratorium med stort polyfont kor, gregoriansk kor. Med fem sangsolister, symfonisk orkester og stort orgel. Tema er Olavs interne drama, hans personlige krise, kristningen.
Skuggevik skrev teksten på ferie, og verket skal fremføres på halvannen time i Notre-Dame de Rouen. Den lokale erkebiskopen og hans stab vedtok det hele i januar i fjor, i oktober er oratoriet en realitet. Førpremiere går i Stavanger konserthus om fjorten dager, i Nidarosdomen var døren stengt, ifølge Skuggevik.
– Jeg er i mitt syttiende år. Dette blir vel det siste store blaffet fra meg, ler hun.
Litt senere sier hun:
– Jeg har aldri hatt så mye erfaring som nå. Jeg har aldri hatt så mye kunnskap som nå. Jeg har aldri sett ting klarere enn nå.
Og etterpå:
– Jeg håper å holde det gående i 20 år til.
«Jeg tenkte rasende»
Hvem er Dordi Skuggevik?
For mange: en hissig leserbrevskribent fra Nordmøre. Skuggeviks brev går til Tidens Krav, til Adresseavisen, av og til Aftenposten og VG (men ikke lenger til lokalavisen Driva, hun boikotter dem etter at oppsetningen av Olavsoratoriet ble avfeid med en notis).
Hva skriver hun om? Nye veinavn i Surnadal, vedtatt av ei kommunal nemnd med «to innflyttere» som medlemmer: «Jeg tenkte rasende: Hva er det disse to vet om det de skal til med? Hva slags bakgrunn og utdannelse har de? Hvem i huleste har plukket dem ut til dette arbeidet!»
Eller arkitekturen ved den nye katolske kirken i Trondheim: «Hvem vil bakse seg ned trappen med to-tre barn for å få i seg Herrens legeme under communionen – før en bakser seg opp igjen – eller går hjem før velsignelsen? En forkastelig idé!»
To dager etter 22. juli 2011 fikk hun dette på trykk hos Tidens Krav: «Arbeiderpartiet har sluppet løs islam i Norge. Derfor ble de målet for dette attentatet med så tragisk og sørgelig utgang for så mange».
Stopp en hal, hvem er Dordi Skuggevik?
En fransk ridder (som mottaker av det franske kulturministeriets «L'Ordre des Arts et des Lettres» i 1999) og en lokal kulturpersonlighet (som fikk Surnadal kommunes Kleivaprisen i 2011). Datter av en stillferdig mor, som var bygdas første kvinne til å bruke bukser og å sykle.
Og: Datter av en far i Nasjonal Samling.
– Far var innmari dyktig. Han ville nylig vært 109 år. Han åpnet døra til naturen, historien, poesien, raseriet og begeistringen, sier hun og teller på fingrene.
Axel Skuggevik satt som NS-ordfører i Surnadal. Han meldte seg til Østfronten for å kjempe på Hitlers side mot Sovjetunionen, mot bolsjevismen, men fikk tarmslyng og strandet i Østerrike. Fire dager etter at yngstedatteren Dordi ble født 4. mai 1945, ble han arrestert. Krigen var over.
– 1900-tallet var et fryktelig århundre i verdens historie! Jeg forstår ikke hvordan jeg kunne ha en glad barndom, men det hadde jeg, altså. Det var ingen her i grenda som var ekle med oss, sier Skuggevik.
Hun vokste opp med besteforeldre som var født på 1860-tallet, det er derfor hun «når så langt tilbake». Hun husker voldsomme diskusjoner i stua, diskusjoner om den norske teologen Ole Kristian Hallesby, nazisten Adolf Hitler, kommunisten Josef Stalin.
– De store spørsmål, religion og storpolitikk! Det smalt i veggene. Men etterpå satte de seg til bords og hadde det hyggelig, sier Skuggevik, og legger til:
– Derfor forstår ikke jeg at folk kan bli uvenner av å diskutere. Det er en ærlig sak å legge fram en mening, sier Skuggevik.
Etter noen måneder på det hun kaller «en konsentrasjonsleir» i Kristiansund, ble faren løslatt. Før arrestasjonen rakk han å dra ut bolten i familiens flaggstang på gårdstunet.
Den falt og ble ødelagt, og er siden aldri gjenreist.
Med hilsen Dordi
Dordi Skuggevik står på veien ovenfor kalk steinsstranden ved huset hun bygde på 70-tallet, et steinkast unna gården hvor hun vokste opp.
– Dette skrev jeg på de siste julekortene mine, sier hun, og fortsetter:
– Vi har kledd av kommunismen. Vi har kledd av nazismen. Vi har kledd av fascismen. Da gjenstår det én, stor og totalitær ideologi som vi må avkle. Og det er islam.
Selv konverterte hun til katolisismen i voksen alder. Noen år i forveien hadde hun meldt seg ut av statskirken i sympati med nylig avdøde Børre Knudsen. Presten nektet å motta lønn fra staten etter innføringen av fri abort, Ap-regjeringen reiste avskjedssak.
– Det var prinsippet! Det er greit at en regjering innfører en slik abortlov, men da kan ikke den samme regjeringen fortsette å være kirkestyre, sier Skuggevik.
Hun vil ikke bli omtalt som religiøs, det er ikke en lavkirkelig «fy skam»-kristendom hun sokner til. Hun tror på noe som er større enn henne selv. Islam er bare pekefinger, sier hun.
– Det er en politisk ideologi, maskert som religion. Den store, franske religionshistorikeren Renan sa det: «Den største tjenesten du kan gjøre en muslim, er å fri ham fra Islam».
– Tror du muslimer er enige i det?
– Muslimer har ikke lest Koranen, de har ikke lest bøker om Koranen, de har ikke satt seg inn i det.
– Av mange millioner muslimer må da noen av dem ha lest Koranen?
– Og så har de ingen pave, ingen læreautoritet. Det sitter en imam på hver haug og definerer islam etter sine behov.
– Men din egen religion, katolisismen, er kanskje også en isme?
– Nei, det kan jeg ikke si. Den katolske kirke er jo veldig gammel, snart 2000 år, og det har hendt at folk fra den verdslige makt har brukt kirken etter sine hensikter. Da går det galt. Som katolsk prest kan du ikke involvere deg i politisk aktivitet.
– Er det demokratisk?
– Nei. Jeg blir mer og mer tilhenger av et opplyst enevelde. Synsing og tilfeldige valg er demokratiets store svakheter. Når enkelte demokratiske vedtak blir fattet med liten overvekt og uten hensyn til fagekspertise, så kan det bli katastrofalt. Slik som her i Surnadal, hvor de valgte å rive gammelskolen. Men eneveldet må være opplyst.
– Hvem skal garantere for det? Kommer ikke makt til å korrumpere, bli misbrukt?
– Både demokratiet og eneveldet må ta hensyn til fagkunnskap, ellers går det galt. Med én stemmes overvekt reiv de den første skolen her i Surnadal!
Jeanne d'Arc i speilet
Oppe på gården er utsikten til Surnadalsfjorden som et postkortmotiv fra 50-tallet. «No forstår eg kor du har fått vidsynet ditt ifrå», skal en kollega av Skuggevik ha sagt da han kom opp hit.
Som barn var Dordi Skuggevik beskjeden, det er slik hun beskriver det selv. Hun gikk på grendeskole annenhver dag, hadde den samme læreren i alle fag, kjedet seg ikke et øyeblikk. Senere ble det realskole i Surnadal, landsgymnas på Follo, toårig lærerskole i Bergen.
Som 23-åring i 1968 reiste hun til Paris, hvor hun jobbet som au pair for teaterregissøren Georges Vitaly. Han var sønn av russiske innvandrere som hadde rømt fra den kommunistiske revolusjonen i hjemlandet.
– Han sa: «Jeg ser blikket til Don Quijote i speilet hver morgen». Det gjør jeg også! Selv om jeg ikke blir enig med meg selv om det er blikket til Don Quijote eller Jeanne d'Arc jeg ser, sier Skuggevik.
Jeanne d'Arc er den franske frihetshelten som ble brent på bålet i Rouen, men siden kanonisert. Don Quijote er «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», han som trodde vindmøllene i horisonten var onde kjemper.
– Jeg er sikkert en Don Quijote, altså. Og vindmøllene er mange, sier Skuggevik.
I mange år jobbet hun som lærer i Surnadal, hvor hun også har vært kommunens kultursekretær. Hun har vært rektor ved ungdomsskolen i Rindal, infosekretær i Trondheim Symfoniorkester. Som voksen ble hun lektor, men uten å få lektorjobb.
– Mitt livs skuffelse. Jeg hadde vært ei dyktig dråk i hele mitt liv! Jeg hadde sett fram til å avslutte yrkeskarrieren som lektor, men ble deprimert, fikk stoffskiftesykdom og hjerteflimmer. Ved Surnadal videregående ansatte de i stedet en på 25 år, fordi vedkommende ble billigere. Jeg hudflettet de ansvarlige i avisene, sier hun.
Dordi Skuggevik er ekstremt kunnskapsrik, sier noen. Svært sjarmerende. Men også frekk og arrogant, til og med ufin. Men hun er ikke lettprovosert, ifølge seg selv.
Vill begeistring
– Nei. Jeg forholder meg intellektuelt til det meste. Jeg reagerer ikke emosjonelt. Jeg er akademisk, intellektuell. Et språkmenneske. Jeg bruker hele spekteret når jeg uttaler meg, sier hun.
– Du er ganske krass?
– Jeg er krass. Jeg har grunn til å være krass. Jeg har hovedfag i fransk teater, i fransk litte ratur. Mellomfag i engelsk. Tysk grunnfag. Jeg har undervist i norsk i over 30 år, jeg snakker en av de eldste dialektene i landet, en dialekt med fire kasus. Og så har jeg musikk i tillegg.
– Hvordan opplever du at folk reagerer?
– Det ser jeg veldig godt i kassakøen på Samvirkelaget. Noen er vilt begeistret, andre er rasende.
Etter innlegget om 22. juli, der hun argumenterte for at Anders Behring Breiviks massedrap ble utløst av Arbeiderpartiets liberale holdning til islam i Norge, ble hun beskyldt for å bruke «samme argumentasjon som drapsmannen».
Formannskapet tok avstand fra leserbrevet, enkelte foreslo å ta fra henne Kleivaprisen hun nettopp hadde fått.
Rask analyse
– 22. juli var så fælt at man må komme seg ut og sette opp veistikkene øyeblikkelig. Man må vite hvorfor det skjedde, slik at det ikke skal skje igjen. Stortinget vedtok enstemmig en kjempetung kritikk av Stoltenberg, fordi alle forsvarsverker hadde ligget nede. Så går ikke fyren av!
– Men ditt innlegg etter fredag 22. juli sto på trykk allerede mandag 25. juli?
– Ja, jeg skrev med en gang.
– Og du skrev med en gang at Arbeiderpartiet hadde skylden.
– I Adresseavisen kom saken veldig uheldig ut, ting kom i feil rekkefølge. Jeg vet ikke hvilket bilde som sto igjen.
– Ditt innlegg sto vel først i Tidens Krav den 25. juli. Mange reagerte veldig kraftig på det du skrev?
– Det var mange stygge, åpne sår på den tida der. Folk sier ting i farta.
– Sa du også noe i farta? Angrer du på det du skrev?
– Nei, det ble gjentatt av mange etter hvert som tiden gikk. På Samvirkelaget traff jeg presten i Stangvik, og han sa at jeg var altfor tidlig ute. Nei, sa jeg. Når det hender noe så fryktelig, så må man sette opp veistikkene med en gang. Vi må vite hvorfor det skjedde. Hvorfor ble denne fyren så full av raseri at han gjorde dette?
– Men hvordan kunne du sitte på den analysen et par dager etter 22. juli?
– Jeg er veldig rask til å analysere. Og da skriver jeg i avisa. For jeg har ikke noen å diskutere med her hjemme!
En gang i barndommen reddet faren til Dordi ei ku fra slakteren. Kua var brannrød og hvit, helt ulik alle de svarte og hvite, og skulle derfor dø. Men på Glærum fikk den leve. Kua fikk navnet Doria, og ble «ei lederku», ifølge Dordi Skuggevik.
– Jeg har møtt mange personligheter på fire bein, men vi utviklet et spesielt bånd, sier hun i dag.
Det var troen på individet som gjorde at hun meldte seg inn i Fremskrittspartiet, etter perioder i både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti (hun meldte seg ut av Frp da Carl I. Hagen begynte å angripe alenemødre. Selv fikk Skuggevik sønnen Magne utenfor ekteskap i 1971).
Som lærer har hun, ifølge seg selv, vært opptatt av at alle har ulike anlegg. Alle kan ikke ende opp med å «pille på en pc» som voksne, slår hun fast.
Falsk religion
–Vi skal bli så forbannet like, alle sammen! sier hun og dunker pekefingeren i hagebordet så solbærgeleen skjelver.
Hun snakker om sensur i avisene, om hvordan konsensussamfunnet skapte 22. juli-terroristen, hun sier at «Politisk kvarter» på NRK P2 burde hete «SV-kvarteret». Kanskje var Dordi Skuggevik et beskjedent barn, men noe skjedde vel på veien?
– Tidlig i 20-årene ble jeg offer for en manipulerende venninne. Jeg begynte å ta til motmæle. Og siden har det bare fortsatt, sier hun.
Hennes neste innlegg i den store debatten blir Olavsoratoriet. Musikken er ved Ole Karsten Sundlisæter. Teksten ved Dordi Skuggevik. Den ble skrevet på ferie i Tyrkia, hvor hun også besøkte «Marias hus» i Efesos, stedet hvor jomfru Maria angivelig døde.
– Jeg hadde rare og sterke opplevelser med Marias hus. Jeg hadde hatt problemer med magen den siste tiden, og jeg fylte vannflaska mi i kilden der. Når flaska lå på knærne mine, var den iskald. Men når jeg drakk, hadde vannet vanlig temperatur. Og ti dager senere tenkte jeg: «Hæ? Er jeg bra i magen nå?» sier Skuggevik, og fortsetter:
– Da vi hadde kjørt ned derfra, gikk det plutselig hull i skydekket. Ned kom et telt av solstråler som dekket fjellet. Jeg hadde en veldig sterk opplevelse av nærvær. Jeg har kanskje opplevd det et par ganger i mitt liv, men her opplevde jeg det veldig sterkt.
– Tror du det er den samme opplevelsen av nærvær muslimene har når de drar til Mekka, når de går rundt Kaba?
– Jeg ser på islam som et bedrag. Det er en falsk religion, sier Dordi Skuggevik.