Au! Den stakk!
Midt i mylderet av summende småkryp ligger en kritthvit skapning og holder seg på magen.
Norske honningbier stikker fremdeles på gamlemåten. De stikker ikke av gårde og forsvinner som i USA og landene lenger sør i Europa. I norske bikolonier er mystisk massedød et ukjent fenomen.
– Bidøden omkring i verden bekymrer oss alle, men her i landet har dødeligheten blant birøkterne vært et større problem. Heldigvis ser vi nå at interessen for birøkt igjen øker sterkt, sier Karl John Amdahl (66), leder for Norges Birøkterlag.
På kort tid har Norge fått 500 nye birøktere. Tilstrømningen til nybegynnerkursene er større enn noensinne. Engasjement er det samme kloden rundt. Budskapet fra forskerne er da også alarmerende nok:
Forsvinner biene, som pollinerer bær, frukt og grønnsaker – og svært mye annet av det som vokser og gror, får vi en verdensomspennende kollaps både økologisk og økonomisk.
Matproduksjonen vil aldri bli som før.
Flytende solskinn
Inne i slyngerommet til Torhild og Karl John Amdahl på Rinnleiret i Levanger står honning – og ikke pollinering – på dagsorden denne dagen. Årets siste sommerhonning fra løvetann, bringebær, kløver og geitrams skal ut av voksrammene.
Gjennom varme sommeruker har biene foredlet og konsentrert blomstenes tyntflytende nektar til mer tyktflytende og holdbar honning. Glinsende, gyllengule dråper, nesten som flytende solskinn, pipler ut av cellene etter hvert som vokslokkene over honningcellene forsvinner.
– Deilig! Ikke sant?
Torhild Amdahl putter en honningdryppende voksklump i munnen og tygger sakte.
Karl John Amdahl har automatisert det meste av slyngeprosessen. Først plasserer han rammene foran en elektrisk kniv som effektivt skreller vekk alle vokslokk i et jafs, før rammene havnet i den elektriske slynga som er som en stor sentrifuge. Åtte og åtte rammer svinges fort rundt og tømmes for alt av honning i løpet av få minutter.
– Nybegynnerne i faget kan greie seg med enklere og billigere redskaper. Nye birøktere kan godt dele på felles utstyr, sier Amdahl, som selv hadde nesten 200 kuber på det meste. Nå er han nede i drøyt 100, men regner seg stadig som den største husdyreieren på Innherred. I sommerhalvåret teller buskapen hans rundt ti millioner arbeidsomme vesener av hunkjønn.
Dør av plantegift
15 år er gått siden de første rapportene om urovekkende og uforklarlig bidød dukket opp i USA. Bier i hele kolonier forsvant sporløst. Bare egg og larver var igjen i kubene. Kort etter skjedde det samme i flere land i Mellom- og Sør-Europa. Fenomenet fikk navnet: Coloni Collapse Disorder, forkortet CCD.
Etter år med intense studier mener forskerne at det ikke finnes én enkeltforklaring på CCD. Årsakene ser ut til å være flere og sammensatte.
– Forklaringen på fenomenet varierer trolig også fra kontinent til kontinent, sier Siri-Christine Seehuus i Trondheim. Hun har forsket på bier i mange år, og har doktorgrad på emnet bier og aldring.
Internasjonal forskning på CCD, blant annet i miljøet rundt dr. Randolf Menzel i Berlin, tyder på at plantevernmidler av typen neonikotinoider kan være svært skadelig for bier. I stedet for å sprøyte utvokste planter har man i moderne landbruk begynt å dynke frø i insektgift for å beskytte plantene mot insektangrep gjennom hele vekstperioden. Giften fester seg til nektar og pollen som biene trekker på. Undersøkelser viser at giften rammer bienes nervesystem og evnen til å fly og navigere. I flere land er derfor bruken av slike plantevernmidler sterkt redusert eller helt forbudt, til voldsomme protester fra produsentene av disse stoffene.
Slitne bier
Forskerne har ellers sett at profesjonelle birøktere i USA «sliter ut» biene sine. På store trailere fraktes kubene fra den ene monokulturen til den neste, etter hvert som landbruket bestiller pollinering av svære arealer mandeltrær, frukttrær, bærbusker og erteplanter. For de flittige tambiene kan arbeidspresset bli for stort. De tynes rett og slett.
– Et av de største problemene til disse biene er at de aldri har yngelfrie perioder. Den store tettheten av bier i amerikanske fruktstater fører dessuten til betydelig smittefare. Men å behandle syke bier er vanskelig fordi behandlingsstoffene kan spores i honningen, og en slik honning vil ingen kjøpe, sier Seehuus.
Den vesle Varroa-midden som kan spre virusinfeksjoner blant biene, nevnes også blant årsakene til CCD. Midden har kommet til Norge, men bekjempes ganske enkelt med organisk oksalsyre om høsten etter at yngel- og slyngeperioden er over, eller med organisk maursyre tidlig på våren. Sporene etter syrebehandlingen forsvinner fort.
– Det er tydelig at rapportene om bidøden omkring i verden har økt interesse for birøkt, sier Erling Lenvik (bildet), leder for Trondheim og omegn birøkterlag. Sist vår deltok 19 nybegynnere på kurs. Flere av kursdeltakerne er godt i gang med to-tre kuber hver. Lenvik er også fersk i faget, men er allerede eier av 13 kuber, og har slik en givende bijobb i tillegg til ordførervervet i Midtre Gauldal kommune. Å skaffe nytt utstyr er problematisk. Honningcentralens lagre tømmes fortere enn de fylles. Over hele Europa er etterspørselen like stor.
Fersk i honningfaget
Bak fem nye bikuber i Elvegata i Trondheim står Eirik Nestaas (66) og Rune Heggem Fagerheim (25). De møttes på vårens nybegynnerkurs, og bestemte seg for å starte sin første bigård i fellesskap, ved boligen til Nestaas-familien.
Den første honningfangsten til de to birøkterne i Elvegata virker svært lovende. Mange av voksrammene ser ut til å være fylt til randen. Men honningslynge har de ennå ikke skaffet seg. Denne første høsten satser de på å låne utstyr.
– Kubene vekker oppmerksomhet i nabolaget, men responsen er bare av det positive slaget, sier Nestaas, som har farmasøyt-bakgrunn. Derfor er han opptatt av honningens og bivoksens legende effekt. Han vet også at bistikk kan hjelpe kreft- og revmatismepasienter. Kanskje kan forskere ved NTNU fatte interesse for bigiftens mulige medisinske virkning?
Kompanjongen Runes interesse for bier handler mest om nysgjerrighet:
– Dessuten trenger jeg å holde på med noe praktisk i tillegg til geologistudiene ved NTNU. Planen er å få egne kuber ved gården til besteforeldrene mine i Meldal, sier han.
Livslangt sæddeponi
I slyngerommet på Rinnleiret renner honningen, tung og blank, ut av åpningen i honningslynga, før den passerer gjennom et sinnrikt silesystem som fjerner alt av bivoksrester.
Karl John Amdahl begynte som birøkter for 17 år siden, etter at en arbeidsulykke førte til langtidssykmelding.
– Jeg kjedet meg grundig, og meldte meg tilfeldigvis på et nybegynnerkurs for å sjekke om dette kunne være noe for meg. Siden har jeg vært helt hekta. I dette faget blir vi aldri utlært. Det skjer noe nytt og spennende hele tida. Honning liker vi også, understreker han, og kona nikker enig. Å være gift med en birøkter har likevel sin pris. Sommeren er aldri ferietid. Tvert om. Da farter ektefellen omkring blant kubene som er plassert både i Verdal og Levanger.
– Jeg får vel bare være glad til at han ikke gjør med meg som med dronningene sine, når de begynner å dra på årene, ler Torhild.
Livet til husbondens hardtarbeidende bidronninger er ingenting å trakte etter. Like etter at en fullvoksen dronning kryper ut av sin spesialcelle, svermer hun ut i friluft med et kobbel av friere, kalt droner. Dronningen parer seg vanligvis med åtte-ti av dronene i løpet av den intense kurtiseseansen som kan pågå i noen få dager.
Dronningen er mottagelig for dronenes sæd bare denne ene gangen, helt i starten av voksenlivet. Da magasinerer hun til gjengjeld opp nok sæd til å befrukte alle eggene hun skal produsere resten av livet, flere hundre tusen til sammen. Hver kube har bare én dronning. Amdahl lar aldri dronningene leve i mer enn tre år selv om noen kan fortsette eggleggingen i to-tre år til. Livet til dronene er enda kortere. De kastes ut av kuben hver høst. Da behøves de ikke mer.
Friske norske bier
Lederen i Norges Birøkterlag er opptatt av å opprettholde en sunn bestand av tambier. Å hindre innavl er viktig. Derfor henter han dronninger utenfra med jevne mellomrom. Selv produserer han også nye dronninger og nye bifolk for salg. Etterspørselen er sterkt økende.
Helsetilstanden til norske honningbier er generelt god, men de siste årene har den smittsomme sykdommen åpen yngelråte rammet enkelte birøktere i Aust-Agder. Amdahl oppfordrer derfor alle medlemmer til å følge nøye med i kubene, og søke hjelp når noe uventet skjer.
Det mest alvorlige som har hendt hans kuber var et grevlingangrep vinters tid. 36 kuber lå veltet, hulter til bulter. Fra Trysil og sørover langs svenskegrensa hender det også at bjørn på honningjakt endevender bikubene.
Lyngtørken sist vinter går dessuten denne sommeren hardt ut over mange birøktere.
Elizabeth Solberg (bildet), Birøkterlagets lokalleder på Hitra, er en av dem som fortviler:
– Røsslyngen er helt ødelagt. Jeg vet ikke om det er noen vits i å slynge i det hele tatt. Men litt honning til eget bruk får vi kanskje, sier Solberg, som håper på bedre resultat neste år. Lyngen ser ut til å komme seg. Å slutte som birøkter er uansett ikke aktuelt.
Også Amdahl og flere andre trønderske birøktere har avlyst sin årlige «vandring» til Hitra. I gode år gir lyngtrekket fine ekstrainntekter.
– De beste årene har jeg hatt et snitt på 55 kilo honning per kube. Rekordsommeren 2008 ble det 7,5 tonn til sammen. Siden har avlingene blitt mindre, mye på grunn av dårlig vær, sier Amdahl.
I fjor hadde han en snittmengde per kube på 45 kilo, men årets resultatet kan bli enda dårligere. I stedet for å frakte kubene til Hitra, som før, flyttet han dem til Femundsmarka. Men lyngtrekket i innlandet kan ikke på langt nær måle seg med gode år på Hitra.
Seniorforsker Frode Ødegaard ved NINA (Norsk institutt for naturforskning) i Trondheim hilser den nye interessen for bier velkommen. Men trenden bekymrer også. Fri etablering av tambikolonier i naturen kan skade villbibestanden.
Økologisk katastrofe
– Humler og andre villbier sørger for det meste av pollineringen i Norge. Vi må hindre at tambiene utkonkurrerer og utrydder villbiene. De fleste villbiene lever i et finstilt samspill med vekstene i eget nærmiljø, sier forskeren, og viser til at en tredel av Norges 207 villbiarter er på rødlista. 12 arter er allerede utryddet. Han er opptatt av å opprettholde mangfoldet av bier i naturen, og ber oss alle ta hensyn.
– Villbiene bor ofte i tørre skråninger mot sør. Å la slike skråninger ligge urørt er viktig. Folk kan også plassere bihoteller og humlehus i hagene sine. Å plante blomster som biene liker, og ellers tillate at ville blomster får vokse i fred langs veikanter og tomtegrenser betyr mye.
Ødegaard er svært skeptisk til et industrialisert landbruk som er avhengig av et like industrialisert pollineringssystem.
– Verdens matprodusenter trenger både villbier og tambier. Forsvinner insektene som pollinerer frukt, bær og grønnsaker, vil det oppstå en verdensomspennende økologisk og økonomisk katastrofe som vi i dag vanskelig kan ane omfanget av, fastslår forskeren.
Lederen for Norges Birøkterlag er enig med Ødegaard. Verdien av pollineringen kan ikke overvurderes. Livsvilkårene til både villbier og tambier må sikres.
PR-kåt dronning
Selv får Amdahl ofte positive tilbakemeldinger fra frukt- og bærdyrkere som melder om større avlinger etter at kubene hans har havnet i nabolaget. Interessen for å leie bier til pollinering er også økende i Norge, særlig i de store frukt- og bærdistriktene på Vest- og Østlandet, sjeldnere i Trøndelag
– Hittil har vanligvis jeg betalt når kubene plasseres på annenmanns grunn. Å bytte honning mot leie av kubetomt er alltid like populært, ler Amdahl.
Slyngeøkta er over. Vinterbasen for kubene, noen kilometer unna, skal sjekkes. De første kubene er allerede på plass. Aktiviteten foran flyåpningene tyder på at innhøstingen av nektar og pollen pågår for fullt. Men trolig varer det ikke lenge før vinterfôringen starter.
Gjennom vintermånedene må biene nøye seg med en enkel meny av tyktflytende sukkerlake mens honningen de selv samlet til vinterforsyninger spises av andre.
Fotografen ønsker å dokumentere livet til biene, både inni og utenfor kuben, men respekten for bistikk holder ham tilbake. Birøkteren vet råd. Et heldekkende antrekk av astronauttypen ligger bak i bilen. Biene er også i godt lune. Ingen protesterer når taket på kuben fjernes. Til og med dronningen poserer villig for fotografen og svinser utfordrende med sin svulmende bakpart.
Så skjer det. Fotografen legger seg på magen i gresset foran kubene for å fange nærbilder av bier i flukt. Men en ilter liten skapning har tatt plassen før ham.
– Au, roper mannen i hvitt. Han vet at bistikk er dødelig. Først og fremst for bien selv. Den overlever ikke.
