Oslo en lørdag på begynnelsen av sekstitallet: Unge Karen-Christine (Kim) Friele sitter på en benk i sentrum og ser etter andre homofile. Det har hun gjort hver uke i to år. Lengselen er sterk. Hun vet at de finnes, men hvor? Plutselig får hun øye på dem, mannen med hvinende stemme og kvinnen med vest, slips og kort hår. Akkurat slik de er beskrevet i legebøkene hun har lest hjemme hos foreldrene i Fana.
Friele skjønner at dette er hennes livs sjanse og sniker seg etter. Mannen og kvinnen ender opp ved Ormsund roklubb på Bekkelaget, der den hemmelige homoklubben Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) holder til. Hun samler mot og banker på. En mann åpner så vidt en liten glipe, men når hun presenterer seg med fullt navn, smelles døren hardt igjen.
Hun tar toget hjem alene.
Fant kvinnen
Over 50 år senere står Karen-Christine Friele i leiligheten på Geilo og lager solbærsaft. Liten og slank med krutt i blikket og karslige bevegelser. Her bor hun sammen med partneren Wenche Lowzow (88). To aldrende kvinner som elsker hverandre. For Friele fant henne til slutt, hun som følte det samme. I 37 år har paret delt hus og hjem.
– Wenche har et fantastisk vesen. Hun er gjennomsnill. Jeg har jo et annet temperament, men etter at jeg traff Wenche ble nok mine rare og umulige sider dempet litt ned. Jeg kjenner ingen som ikke blir glad i Wenche, men jeg kjenner mange som ikke er glad i meg. Haha!
79-åringen klasker neven i turbukselåret og ler.
Temperamentet har vært nødvendig. Store deler av livet sitt har Karen-Christine Friele brukt til å slåss for sin egen og andre menneskers rett til å få være seg selv. Da den unge Karen-Christine Friele satt på benken i Oslo var homoseksualitet forbudt ved lov, det var en psykiatrisk diagnose og det fantes ikke et eneste menneske som sto åpent frem i Norge.
– Egentlig var det jo en krig for meg selv. Jeg fant meg ikke i å bli karakterisert som mentalt forstyrret og bli nektet innreise til USA. Det var så nedverdigende, sier hun på dannet bergensk.
Som en motstandsgruppe
Hemmeligholdet som gjennomsyret det homofile miljøet i Norge på 60-tallet var ekstremt, og kunne ligne på en motstandsgruppe under annen verdenskrig. Medlemmene levde i frykt for å miste jobbene sine, for å bli slått ned og utstøtt fra sine familier. Møtesteder, adresser og navn ble holdt skjult. Flere brukte psevdonymer, selv på private fester. For å bli opptatt som medlem i DNF-48 måtte man kjenne noen som allerede var medlem, og få en anbefaling.
– Jeg fikk jo vite det senere, at det var åpenheten min som gjorde at jeg fikk døren i ansiktet den gangen. Å være skjult var det de overlevde på. Det ga trygghet.
Friele prøvde å skrive brev til en postboksadresse, men fikk aldri svar. Et tilfeldig møte med to hyggelige karer på danskebåten ble redningen. En av dem het Mogens, men insisterte på å bli kalt Maggie.
– Da skjønte jeg at jeg hadde funnet enda en!
Guttene tok henne med som gjest på noen arrangementer og dermed ble Karen-Christine Friele tatt opp som medlem nummer 263.
Men festene på Ormsund Roklubb var «jævlige», ifølge Friele. Folk drakk seg stupfulle. Livshistoriene var som regel elendige og nitriste. En kveld fortalte en av mennene at homofili var straffbart og en egen psykiatrisk diagnose.
Da kom raseriet.
Ingen andre våget
– Jeg gikk i gang med å skrive leserinnlegg, men det var ingen enkel sak, skal jeg si deg. Aftenposten ville ikke sette noe på trykk. Ikke andre aviser heller. De mente de måtte beskytte leserne sine mot uheldig påvirkning!
Friele lener seg over bordet og knytter nevene.
– Vi tok vare på brevet. Det finnes fremdeles i skeivt arkiv.
Innlegget ble til slutt trykket i Dagbladet og Arbeiderbladet. Da var det gjort. Karen-Christine Friele skrev under med fullt navn og ble den første åpne homofile i Norge.
– Hvorfor våget du det ingen andre våget?
– Kanskje var jeg dum i hodet, men jeg tenkte at dette problemet måtte jo kunne løses slik som de fleste andre problemer her i verden. På en måte var jeg politisk bevisstløs. Jeg forsto ikke det som foregikk rundt meg av reaksjoner. Samtidig hadde jeg en god arv med meg hjemmefra. Jeg var optimistisk og hadde god selvtillit. Det har nok ligget i bunn.
– Men du var jo modig?
– Nei, det der er noe stort sludder. For å være modig må du være redd, og jeg har aldri vært redd for noe, bortsett fra å gå alene i mørket. Autoriteter i prestekjoler er jo medmennesker som man kan snakke med. De vet kanskje mye om Vårherre, men jeg vet mye om andre ting. I sommer havnet Friele igjen i avisene etter at hun meldte seg ut av Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) etter 51 år som medlem. LLH tok over for DNF-48 på 90-tallet. Veteranen hadde fått nok.
Protest mot Horne
Det var blant annet barne- og familieminister Solveig Hornes åpning av homofestivalen Europride som fikk det til å koke over.
– Knotten min klikket, for å si det rett ut. Av alle de fantastiske menneskene LLH kunne invitert til å gjøre denne jobben, valgte de altså en FrP-politiker som stiller spørsmål ved om man bør fortelle homoeventyr i barnehagene. For meg var det helt ubegripelig.
Etter å ha opplevd årevis med dugnad og samhold på 60- og 70-tallet liker hun heller ikke den retningen LLH har tatt de siste årene.
– I min tid fantes det ikke offentlig støtte og alt var basert på frivillighet. Nå skal jo folk ha penger for å snyte seg i nesen. Statsstøtten kan fort føre til at man blir en ufarlig organisasjon. Folk sitter på kontoret med millionene sine og diskuterer protestskriv. Jeg savner aktivismen og det brede engasjementet. Hvor var homobevegelsen da Dalai Lama besøkte Norge? Er man for frihet, så må det også gjelde det tibetanske folk. Det samme er tilfellet med Russland og de forferdelige lovene som er innført der. Hvorfor er det ingen som virkelig tar til motmæle, undrer Friele.
Da invitasjonen til regjeringens offisielle mottakelse i forbindelse med Europride kom, takket landets ubestridte homodronning tvert nei. Behandlingen av Dalai Lama da han besøkte Norge var en av hovedårsakene.
– Jeg trodde Erna hadde fått en anstendig oppdragelse, men tok feil. Det var på 30-tallet man slapp folk inn gjennom kjøkkendøren. Er politikerne våre så naive at de trodde at kineserne skulle bli glade og medgjørlige hvis Dalai Lama ble tatt inn bakveien på Stortinget?
– Å legge igjen samvittigheten hjemme kom ikke på tale. Jeg kunne ikke slurpe sjampanje og trykke Ernas hånd når hun oppførte seg slik, understreker Friele bestemt.
Vaffelen blir liggende urørt på tallerken. Karen-Christine Friele tar ikke pauser når hun snakker. Hun trekker knapt pusten. Historier og digresjoner renner ut.
Alltid pratmaker
– Når folk kommer på besøk så spør jeg hvordan de har det, men jeg håper jo at de blir fort ferdige slik at jeg kan snakke om det jeg er opptatt av. Haha.
En pratmaker var hun allerede som jentunge. Et ustrukturert vimsehode som enten var lykkelig eller rasende. Det fantes ingen mellomting. Og godt var det, for hjemme i familien Wilhelmsen var det bare én ting som ikke var lov: Å være sur. Ellers kunne foreldrene godta det aller meste. Også en lesbisk datter.
– Jeg er sjeleglad for at det ikke fantes skolepsykologer på den tiden. I dag ville jeg sikkert fått en ADHD-diagnose. Men i stedet ble jeg akseptert som den jeg var, både hjemme og ute. Det har gitt meg veldig trygghet.
I begynnelsen av 20-årene giftet hun seg med barndomsvennen Ole Friele jr. Ekteskapet gikk i stykker etter kort tid, men navnet ble værende.
–Det handlet om at jeg ikke ville bli en frøken med pikenavn igjen. Slik var det den gangen. For noen år siden fikk jeg det for meg at jeg ønsket å ta Wilhelmsen-navnet tilbake, men da hadde de jo allerede satt opp en byste av meg i Oslo. Det ville skapt oppstandelse, sier hun.
Kampen mot loven
På 60-tallet var den viktigste oppgaven å få avskaffet straffelovens paragraf 213, som kriminaliserte homoseksualitet. DNF-48 hadde i utgangspunktet ingen på sin side, men ringte rundt og ba om å få komme på besøk til forskjellige foreninger. Over alt fikk de nei.
– Jeg har ikke tall på hvor mange myndighetspersoner og statsråder jeg oppsøkte. Man kunne det den gangen. Det var bare å sette seg på forkontoret og vente lenge nok.
Åpenheten kostet. Flere ganger ble Friele overfalt på åpen gate og havnet på legevakten med bruddskader. Selv føyser hun det bort med en oppgitt håndbevegelse.
– Hva skulle jeg gjøre da? Visst var det vondt, men jeg var ikke redd. Som min far sa: Når du stikker nesen din så langt frem, så må du på forhånd vurdere hvilke konsekvenser det kan få. Du må ikke komme og sutre etterpå. Han hadde selvfølgelig helt rett.
Ifølge venner som kjenner Karen-Christine Friele godt er hun seigere og tøffere enn alle andre. Hun kan irritere vettet av folk med et litt annet perspektiv på livet, men blir som regel tilgitt.
– Når man står sånn på hogget i år etter år, ja da blir man nokså skarp i kantene. Jeg var nok litt av en pulverheks, og ville nok ikke ha møtt meg selv til debatt. Haha. Det handlet om at jeg ikke ville gi meg når jeg visste at jeg hadde rett, sier hun selv.
Men utholdenheten ga resultater. Sakte fikk Det norske forbundet flere støttespillere. I 1972 ble paragraf 213 fjernet for godt.
Så kom Wenche
Kjæreste var det slett ikke tid til. Friele deltok i debatter, skrev innlegg, sto på stand og arrangerte politiske møter.
Visst fantes det vakre kvinner. Noen ble invitert på middag. Noen fikk overnatte, men seriøse forhold kom ikke på tale.
Så dukket Wenche Lowzow opp.
Friele hadde fått i oppgave å snakke homosak med den konservative Høyre-kvinnen i forkant av stortingsvalget i 1977. Stivpyntet, med gulløredobber og oppsatt hår, ventet hun på kontoret ved Tosterud skole, der Lowzow var rektor.
Plutselig står en kvinne i rød drakt i døren. Karen-Christine Friele blir for første gang stille.
– Da var jeg solgt. Da var jeg absolutt solgt.
Dagen etter ringte Wenche Lowzow til DNF-48 og spurte om de kunne fortsette den hyggelige samtalen. Med svette hender og bankende hjerte takket Friele ja.
– Jeg foreslo at jeg kunne komme bort til henne. Men nei, det kunne jeg ikke, for hun hadde det så rotete. Og det skal gudene vite at jeg har fått erfart gjennom nesten 40 års samliv. Ikke kunne hun lage mat heller. Det har jeg også fått erfare. Haha! Uansett så endte det med at hun kom bort til meg.
Da kvelden var over og Friele fulgte besøket hjem, brakk hun av en rose utenfor huset.
– Å sette ord på det jeg følte, våget jeg ikke. Hun kunne jo ha ropt etter politiet! Men hun smilte da hun tok imot rosen. Jeg flakset hjemover mens jeg tenkte «kanskje, kanskje»!
Homoaktivisten og Høyre-kvinnen ble livspartnere. Først i Oslo, så på Haugastøl, der de bosatte seg i Wenches familiehytte.
– Vi hadde våre aller beste år på Haugastøl. Tenk å oppleve skiftningene i fjellet hver eneste dag. Nei, det var fantastisk.
Etter elleve år på fjellet flyttet paret inn i leiligheten på Geilo. Å dra tilbake til Oslo kom ikke på tale. Til det var kjærligheten til fjellet for sterk.
De nære ting
Nå handler hverdagen mest om Wenche og de nære ting. Etter flere kreftoperasjoner er den tidligere stortingsrepresentanten svekket. Hodet fungerer heller ikke like godt som før.
– Jeg har på en måte mistet min intellektuelle samtalepartner. Det er vemodig. Men min elskede har jeg jo fremdeles.
Når Wenche er på avlastning på sykehjemmet, er friheten større. Da kan hun besøke venner andre steder i landet, holde foredrag, snakke til konfirmanter og delta på arrangementer slik hun alltid har gjort.
Engasjementet er ikke blitt mindre. Snarere tvert imot.
– Noen vil kanskje si at kampen for homofiles rettigheter i Norge allerede er vunnet, at det ikke er noe mer å kjempe for?
– Ja, så dum kan man være. Noen tror tydeligvis at frihet og rettigheter kommer rennende på en trefjøl og aldri kan tas fra en igjen. Se på muslimene for eksempel. Det finnes kanskje tre, fire stykker som tør å være åpne. Og fremdeles får jeg brev fra norske 15–16-åringer fra Sogn og Fjordane som er redde for å bli kastet ut av håndballaget hvis de står frem. Selv om det går 25 000 mennesker i homoparaden i Oslo skal man ikke tro at alt er i orden.
– Alt har sin tid, også for meg. Men så lenge det står til liv skal jeg fortsatt arbeide for dem som blir skjøvet ut og satt i bås.
Kim Frieles CV
Aktuell: I sommer meldte hun seg ut av Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) etter 51 år.
Alder: 79.
Bosted: Født og oppvokst i Fana. Bor i dag på Geilo.
Sivilstand: Registrert partner med tidligere stortingspolitiker Wenche Lowzow.
Bakgrunn: Norsk forfatter og aktivist som siden 60-tallet har arbeidet for homofiles rettigheter i Norge. Statsstipendiat siden 1989. Har mottatt flere utmerkelser for sitt arbeid, blant annet Fritt Ord-prisen i 1978.
Leser: Altetende, men spesielt glad i historie, politiske bøker og biografier.
