Trondhjems Turistforening eier og driver seks betjente turisthytter. Steder i fjellheimen der påsketurister og turgåere kan kommefor å kjøpe en kanelsnurr eller for å overnatte. Nyte mat, badstu, peiskos. Kjenne på nærheten til fjellheimen og få et hyggelig smil fra vertskapet. For noen jobber der andre har fri. Randi Horghagen bor på Gjevilvasshytta om lag halve året og lever motsatt av folk flest: Jobber på hytta, har fri hjemme. Randi er inne i sin 16. sesong som husfrue på hytta ved Gjevilvatnet. Et raskt overslag viser at hun har ønsket velkommen til overnattingsgjester 40 000 ganger.

Gjestene kjenner henne bak disken, et stort, muntert smil som ofte er akkompagnert av duften av nystekte kanelsnurrer. Men hvordan ser det ut bak disken og bak kiosken? Der turistforeningens ansatte bor?

– Ha-ha, ja det skal du få se. Det er som en folkehøyskole bak her, med køyesenger og felles do og dusj, ler Randi. Som legger til at hun selv har litt høyere standard – hun ligger nemlig ikke i køyeseng.

På det meste har Randi seks hyttejenter og kokk i arbeidslaget sitt. Hele gjengen bor sammen i betjeningsfløyen. Hvert år starter hytteåret med vinterferien. Med fullt hus og 16 timers arbeidsdager er det en pangstart. Hytta holder åpent hver helg mellom vinterferien og påske og to uker i forbindelse med påskeferien. Deretter er det vårpause før sommersesongen tar til rundt sankthans og varer til høstferien.

– Når jeg er på hytta, er det bare jobbing. Turistforeningen vil at vi skal ta oss fri og komme oss ut på tur hver dag, men jeg er ikke så flink til det, sier Randi. Hun foretrekker å gå tur når hytta er stengt. For da er det hennes hytte. Et sted hun kan være alene eller med familie og venner.

– Og jeg kan jo ha med meg mange venner, siden jeg har så stor hytte, smiler hun.

Lite tid til hygge

Så hvor samles de da, i et koselig rom i den private delen? Nei, det er peisestua som gjelder. For når sant skal sies, er det ikke så veldig innbydende i betjeningsfløyen.

– Nei, det finnes ikke hjemmekoselig, verken på soverommet eller på stua. Sofaen har vi arvet, og trekket tok en av hyttejentene mine, nå 72, med fra Dubai. Den brune stresslesstolen var en gave fra en gjest som mente at jeg trengte en god stol. I fjor fikk vi riks-pakke på tv, og det høynet jo standarden betraktelig, ler Randi. Med hjørnesofa, godstol og en god, gammel tjukkskjerm, er rommet fullt. Det er kanskje ikke så rart at Randi foretrekker peisestua når hun har fri. For det er nettopp det:

– Jeg jobber uansett hele tiden når hytta er åpen. Det er ikke noe poeng i å ha hyggelige oppholdsrom her, for vi har aldri tid til å være på dem. Vi lever i farta!

Allikevel ser Randi at det kunne gjort seg med en oppussing. Hytta står på venteliste hos eieren Trondhjems Turistforening, så en eller annen gang blir det oppgradering. Og Randi innrømmer at det er ganske godt å ha et sted å trekke seg tilbake, i de friminuttene som finnes.

– Vi er glad i denne delen her, selv om den er aldri så ukoselig. Og rundt bordet på storkjøkkenet, der skaper arbeidslaget hygge, selv om omgivelsene ikke bidrar med sin påskegule kjøkkeninnredning fra 1978, med skolekjøkkenlapper på dørene.

Bordplata er av godt og ekte treverk, slitt av alle albuene som har hvilt seg på den.

– Her har det blitt løst mange verdensproblemer, sier Randi.

Kastet en hel konteiner

Om hun ikke legger sjela si i interiøret på betjeningen, er det desto hyggeligere ute i selve hytta. Da Randi overtok som vertinne, tok hun en skikkelig kasterunde. Det sto mye rart rundt omkring, ting som velmenende gjester hadde satt igjen.

– Jeg kastet en hel konteiner.

Tanken var å la det som er fint få komme til syne. Og et bygg som Gjevilvasshytta trenger egentlig ikke mye pynt. Bygningsmassen fra 1819 er vakker og særpreget nok i seg selv. De eldste tømmerstokkene ble felt i 1739. De gir hytta en følelse av varme og evighet som ikke kan kjøpes i møbelbutikk.

– Jo, det er flotte hus. Hele første etasje er faktisk fredet, forteller Randi. Unntaket er fløyen hun selv bor i, som ble satt opp bak hytta på slutten av 80-tallet.

Hun kjenner arven og varmen i ryggen, Randi, når hun står på trappa med brunsvidd tømmer bak seg og Gjevilvatnet foran seg.

– Lykka i livet er når jeg kan stå på trappa og se utover dalen. Jeg gjør det hver morgen. Det er en av de fine øyeblikkene. Det, og så akkurat når vi er klare til å ta imot besøk. Når alt er ryddig og klart, og blomstene er satt utover. Når det lukter rent. Jeg har den samme godfølelsen da som mange har hjemme når de har gjort klart til å få gjester. Det er stas.

Friske blomster til fjells

Blomster er et viktig stikkord for Randis stil på Gjevilvasshytta. Det er perleblomster på de grove bordene i den blå spisesalen, tulipaner på kista i gangen og roser på disken. Mer tulipaner i peisestua.

– Jeg synes det er utrolig effektfullt. Da trenger jeg ikke annen pynt.

Kanskje er det ikke plass til mer heller. For Randis gjester er ikke helt som andre. De kommer ikke trippende med finstasen på. Nei, de tramper inn med tunge sekker og svette rygger, og lengter aller mest etter en dusj og mat. Takker gjerne ja til et bord å spille kort på, mens de koser seg med velfortjent drikke. Og så legger de seg i rett tid, for de skal ut på tur igjen neste dag. Når disse gjestene drar tilbake til hjemmene sine og jobbene sine, da tar Randi fri. Da sitter hun ved skiva i peisestua og nyter at hun får jobbe og bo på det hun synes er den fineste plassen på jord.

– Ja, det mener jeg av hele mitt hjerte. Jeg kan savne senga mi når jeg bor her, men jeg tror sannelig det er det eneste. Gjevilvasshytta er like mye hjemmet mitt som det leiligheten på Oppdal er.