Han forteller at fra kjølerommet på St. Olavs Hospital, ble sjokkskadde etterlatte vist på dør, uten å få se sine kjære en siste gang.

Aass var obduksjonstekniker og seksjons-leder ved avdeling for patologi og medisinsk genetikk ved St. Olavs i en årrekke. Som medlem i Kripos’ identifikasjonsgruppe har han opplevd etterspillet av store ulykker: Brannen på Scandinavian Star i 1990, tsunamien i Thailand i 2005 og flyulykken ved Torghatten i 1988. Han og hans kollega, Kjell Endre Bonesrønning, er de eneste i landet som rekonstruerer lik med store hodeskader, med kosmetiske og kirurgiske inngrep. Såkalte thanatopraktikere.

Da pappa omkom på biltur

Det er noen få dager til jul. Samboeren kommer ikke hjem og svarer ikke på telefonen. Det er ulikt ham. Eskene er pakket, de skal flytte inn i nytt hus. De to barna har laget julepynt og gaver på SFO. Hun undersøker en nettavis – dødsulykke på E6. Hun drar kjensel på bilen, er den deres? Sterk uro oppstår. Hun ringer AMK-sentralen. Hun får snart bekreftet at det var hennes bil, og AMK-sentralen sender et kriseteam. Verden faller i grus.

På gulvet i leiligheten står eskene tett i tett. Kjøkken, soverom, leker. Oppi en av eskene står en champagneflaske og to glass. Første flyttelass skal feires i den nye eneboligen. Etter fire timers samtale med Bonesrønning har det fremdeles ikke gått opp for familien hva som har skjedd. De små barna lurer på hvor pappa er nå, har han det bra – hvordan ser han ut? «Pappa må få julegavene sine»! Champagneglasset blir aldri brukt, en stol vil alltid stå tom.

«Dere får dessverre ikke se ham», er beskjeden fra prest og politi. «Vi skal se hva vi kan gjøre», svarer thanatopraktikerne. Det er to dager til jul, og Bonesrønning og Aass tar den avdøde med seg til Svanholm begravelsesbyrå. Etter tre timers arbeid samme kveld, får samboeren se ham. Veien inn til syningsrommet er tung. Hun stryker ham over kinnet, og får være alene med ham. Han ligner på seg selv, tobarnsfaren.

«Farvel, pappa»

En time etter kommer barna. Datteren er fylt av angst. Hun får etter hvert hentet nok kraft i seg selv til å gå inn til pappa. Hun legger den lille hånden sin på hodet hans. Gavene og kortene de har laget på SFO blir lagt ned i kisten. Dagen etter ønsker de å se ham en aller siste gang. Det er en helt annen jente som kommer. Barna vet at han ser fredfull ut. De skrur ned hver sin skrue i kistelokket. En liten hånd banker varsomt på kisten. «Farvel, pappa».

Uten rekonstruksjon ville familien sannsynligvis aldri fått si det usagte, ansikt til ansikt. Første steg i sorgprosessen. Å ta farvel betyr alt. Syning av ille tilredte lik kan gjøre vondt verre. Samtidig utfører de to mennene fra Trondheim «bare» 30–40 rekonstruksjoner i løpet av et år. Familien trenger å se den døde, for å forstå at døden virkelig har inntruffet. Ta farvel. Samtidig er det uenighet innad i gravferdsbransjen, og innen andre profesjoner.

–Dette er veldig viktig for de etterlattes psykiske helse, mener Thorbjørn Aass.

Ifølge ham selv har han pleiet rundt 80 000 døde i løpet av sin karriere.

Fanebærerne

Aass etterlyser mer informasjon om rekonstruksjon og bedre stell av de døde ved sykehus, sykehjem, og ved andre begravelsesbyråer. Selv om de fleste byråer har kunnskap om enkelt stell, er det mye å hente, ifølge ham. Aass og Bonesrønning har bygd opp Thanatopraksis som et nasjonalt kompetansesenter, og reiser rundt i landet for å undervise. Han er tydelig på at han ikke fronter denne saken av økonomiske hensikter. Han mener at to turer i dagligvarebutikken koster mer enn en rekonstruksjon. De fleste tilfeller, bortsett fra selvdrap, dekkes av avdødes forsikring.

–Mange byråer fraråder etterlatte å se sine kjære hvis de er ille tilredt. Familiene bør heller få vite at det finnes alternativer. Det er de pårørendes valg om avdøde skal rekonstrueres eller ikke. Enkelte byråer ønsker å drifte som i 1814. I stedet må bransjen og institusjonene samarbeide for å bli Europas beste nasjon på stell og rekonstruksjon, sier Aass.

Aass og Bonesrønning arbeidet med noen få av ofrene etter terrormassakren på Utøya. Han mener at flere av ofrene burde blitt henvist til thanatopraktikere. Da kunne de etterlatte fått se sitt døde barn og dermed fått en bedre start på sorgprosessen, mener de.

Også dagligdagse hendelser må tåle kritikk for hvordan de håndteres. Aass har et eksempel.

En eldre dame har falt på badet. Hun dør i fosterstilling rundt do-skålen. Badegulvet er varmt, dødsflekkene kommer raskt. Etter noen timer blir hun funnet av sin sønn. Lege og hjemmehjelp kommer til stedet. Hun blir erklært død, lege og hjemmehjelp drar.

Sønnen står igjen på badegulvet med sin mor, som er blå og hoven i halve ansiktet. Begravelsesbyrået henter den avdøde, på stuen sitter sønnen igjen alene.

–Poenget er hvordan sønnen skal huske sin mor. Den avdøde var opptatt av å se pen ut. Sønnen ga oss et bilde og ba oss gjøre henne så fin som mulig, forteller Aass.

De aller fleste døende ønsker å bli stelt, ifølge Aass. Han viser bilder fra før og etter. Fra brutal død til vakker kvinne. Det siste farvel ble et godt minne for sønnen.

Ofte får de utlevert den avdødes toalettmappe, slik at alt skal være gjenkjennbart.

Død og forfinelse

På Moholt i Trondheim ligger et stort trehus fra 1902. Tidligere en yrkesskole, i dag Svanholm begravelsesbyrå, med likhus, synings- og seremonirom. I kjelleren kistelager, garasje, blomsterbutikk og et hvitfliset kjølerom som kjølige kjellerrom ellers. Damene i blomstergrotten lytter til radio. De ler, og sender rosenes duft ut gjennom døråpningene. De har i det minste et vindu, forteller de. I naborommet, på kjøla, ligger kalde kropper i påvente av siste finish før siste reise. Noen vil ha sponkister, andre mahogni crème de la crème. De fleste hvitmalt bjørk. Men det er liv i de dødes kjeller.

Kjell Endre Bonesrønning nynner på en salme mens han vasker den dødes hår. «Yrkesskade fra den norske kirke», kaller han det. Med et skjevt smil. Han har vært prest. Ei øm hånd under nakken løfter varsomt, og den avdøde får ei pute. De bedyrer at etikk og respekt sitter i høysetet, men de kan ikke la gravalvoret få overtaket.

De dødes advokater dusjer en sky Lagerfeld etterbarberingsvann fra 1980-tallet mot lysrørene i stellerommet. Dobbeldusch kombisåpe står på friserbenken. Sminkeskrinet er spesielt beregnet på kald hud, med sminke som blir sittende. De lakkerer skjør hud med airbrush og smører de avdøde med en spesiell fuktighetskrem med pigment. De to herrene har lang erfaring, og utdanning fra blant annet Tyskland og USA. Øvelse og påfølgende autorisasjon etter strenge krav, etter å ha jobbet med alvorlige trafikkulykker i Frankfurt. De har internasjonal autorisasjon innen stell av døde.

Sminkekurs fra Trøndelag Teater har de også.

–Hver fredag står det masse kvinnfolk i kø utenfor her for å bli sminket til helga, spøker Bonesrønning.

De to restaureringsarbeiderne reiser landet rundt med kofferten full av huderstatning, benerstatning, tannproteser og falske øyne. Lim, nål og tråd.

Omsorg gir total forandring

En mor går inn på stuen. Hun finner sin sønn i en blodpøl. Thanatopraktikerne jobber med gutten i flere timer, og får ham synbar samme kveld. Han ser fredelig ut. Familien kjenner igjen sønnen sin. Det siste bildet på netthinnen er et ansikt.

Aass forlot St. Olavs Hospital til fordel for sin egen Thanatopraksis i 2008. Han ønsket å gjøre en forskjell for de etterlatte, og var svært interessert i fagfeltet. Han forteller at han så et sykehus som ikke tok vare på pårørende etter traumer. Sykehuset ønsket ikke å satse på rekonstruksjon, ifølge Aass. Han ble headhuntet og innleid av Svanholm, hvor han driver sin praksis med rekonstruksjon, stell, transport av døde, nedleggelse i kiste, balsamering, undervisning og sorgarbeid.

–Jeg kan ikke uttale meg om hva Aass har sett. Det er viktig å huske på at det ikke er noen opplagt sammenheng mellom kosmetisk rekonstruksjon, og å ta vare på pårørende etter traumer og alt det fører med seg. Etter brå og uventede dødsfall har vi klare rutiner og et kompetent apparat som tar seg av de pårørende, fra personell på avdelingene, til patologisk avdeling, og i prestetjenesten, sier hovedprest Øyvind Taraldset Sørensen ved St. Olavs Hospital.

Denne formiddagen i kjelleren hos Svanholm skal tre eldre herrer legges ned i kister. Hos den ene er munnen åpen og full av belegg. Lukt. Øynene er innsunket. De jobber på ham i ti minutter. Pumper opp øyeeplene og leppene. Lukker munnen. Smører ham, og vasker håret. Han ser plutselig fredelig ut, og umiddelbart etterpå får han ro. Den tradisjonelle ansiktsduken blir lagt over ansiktet. I gamle dager hadde den som hensikt å bevise om personen faktisk var død. Når ingen fukt eller bevegelse vistes på duken, var konklusjonen klar. Kistelokket blir lagt på.

–Syning med åpen munn er fullstendig feil. Små grep er alt som skal til etter en naturlig død, mener Aass.

De sier at de har aldri fått en klage eller negativ reaksjon fra etterlatte etter å ha arbeidet med de døde.

Stell av døde og levende

Et lite barn blir drept av et familiemedlem. Aass og Bonesrønning reiser på tvers av landet for å gi gutten et verdig utseende. Han blir lagt i en bitte liten kiste, med bunad på.

«Hva nå?», spør de etterlatte etter brå død. I sjokk og panikk vil de ha sine kjære tilbake. Så vil de se. Syning er viktig for livet etterpå. Livet skal bygges opp igjen, stein for stein. Aass og Bonesrønning snakker om livskvalitet og dødskvalitet. Begrepene utfyller hverandre.

De legger fra seg døden sammen med hanskene nede i kjelleren, blant blomster og kister. Oppe er de en av gutta. På to kontordører tett ved hverandre, henger fotballskiltene. Manchester United mot Liverpool.

De hevder å ha følelsene under kontroll, men det er ikke alltid like lett. Spesielt ikke når barn og unge dør en brå død. Etter at de rekonstruerte den lille gutten med bunad, fikk de se klipp fra begravelsen. Et hav av blomster. Alle menneskene. De visste at familien hadde fått se sin kjære sønn en siste gang. Strøket ham over kinnet. Da kom tårene.

Fra parkeringskjelleren ved Svanholm reiser de døde standsmessig til sitt siste hvilested. I Mercedes og Cadillac, rekonstruert og sminket. «Stell av de døde, er stell av dem som skal leve videre», er thanatopraktikernes slagord.

De pårørendes nye liv

Seniorforsker Dagfinn Moe ved Sintef Transportforskning, mener at det er spesielt viktig for den psykiske helsen og sorgprosessen at de etterlatte får se og ta på sitt avdøde familiemedlem. Særlig etter brå død.

– Det er vesentlig for å kunne starte et nytt liv, sier han.

I 2012 avsluttet Moe og seniorforsker Liv Øvstedal ved Sintef Transportforskning rapporten «Leger tiden alle sår?».

Her ble 15 familier som hadde mistet en ungdom i trafikkulykke intervjuet om tiden før, under og etter hendelsen. Forskerne fremhevet som spesielt viktig hvordan og når pårørende ble varslet. Videre hvordan forberedelsene til begravelsen eller bisettelsen var, med hensyn til muligheten til å se avdøde, ta på avdøde, og å kunne være der og sitte ved den åpne kisten. Enkelte familier hadde fått muligheten til å se sin sønn eller datter en eller flere ganger i denne fasen, mens andre ikke fikk den muligheten. Moe sier at de fant store forskjeller i hvordan de pårørende taklet prosessene.

– Det er påpekt i rapporten hvor viktig rekonstruksjon og påfølgende syning er for familiene. Aass og Bonesrønnings arbeid går hånd i hanske med våre funn, sier Moe.

Foruten rapporten har Moe bred erfaring med forskning på trafikk-ulykker og tiden etter. Tidsperioden mellom brå død og begravelse eller bisettelse, er avgjørende for den videre sorgprosessen. De etterlatte spør seg selv: «Hvor er barnet vårt nå»? «Jeg vil være der min kjære er».

Mange etterlatte blir sykemeldt i korte eller lengre perioder etter brå død i familien. Enkelte kommer aldri tilbake i jobb.

– Her vil det være individuelle forskjeller, men måten et siste farvel gjennomføres på, har stor betydning for i hvilken grad man lykkes med å håndtere sorgen og smerten. Mange vil slite med traumer hvis dette siste farvel mangler verdighet. En sumeffekt av behovet for å forstå hva som skjedde, og å se og ta på sin kjære, er vesentlig for å fortsette livet på en god måte, sier Moe.

Uenigheter innad i bransjen

Ifølge Aass og Bonesrønning har mange aktører i bransjen en «voldsom trang til hard realisme». Det finnes konservative krefter innad i gravferdsbransjen som helst ikke vil «pynte» for mye på likene. Har den avdøde åpen munn og dødsflekker, så har den det.

– De frykter amerikanske tilstander med overdådig sminking av de døde, men slik er det absolutt ikke vi driver på, sier Bonesrønning.

Direktør i organisasjonen Virke Gravferd, Gunnar Hammersmark, sier at bransjen er todelt.

– Det er ingen konflikt innad i bransjen, men forskjellige oppfatninger. Mens enkelte mener at det er viktig og riktig å pynte på de døde, mener andre at dødens brutalitet må aksepteres slik den er, sier Hammersmark.

Han forteller at denne diskusjonen er oppe i mange profesjoner, deriblant i Kirken, blant medisinsk personell, og blant psykologer. Spørsmålet er hvor mye stell eller rekonstruksjon som skal utføres for at sorgprosessen skal bli god for de etterlatte.

– Bonesrønning har rett i at mange innad i bransjen ikke informerer etterlatte om rekonstruksjon eller utvidet stell, for eksempel sminke, fordi de finner det uetisk. Vårt standpunkt er at de pårørende selv må ta den avgjørelsen, og at vi må ha litt finfølelse for ikke å utøve press, verken den ene eller andre veien. Bransjen har kommet frem til at vi ikke skal anbefale eller fraråde, men informere, sier Hammersmark.

– Må forholde seg til utviklingen

Rekonstruksjon og utvidet stell, med sminke, huderstatning og lignende, er relativt nytt i Norge, mener Hammersmark, så det finnes ikke et system for informasjon til pårørende. Han tror at bransjen må gjennom en lengre prosess før etterlatte blir rutinemessig varslet om tilbudene som finnes. Men bransjen blir preget av den globale utviklingen på området.

– Jeg ser at pårørende kan ha nytte av Aass og Bonesrønnings arbeid, og at mange etterlatte kan ha sorte hull i sorgprosessen hvis de ikke har fått se sin kjære etter brå død, sier Hammersmark.

Han peker på enkelte utfordringer, blant annet at begravelse eller kremasjon ifølge gravferdsloven skal skje innen ti virkedager etter dødsfallet. I tillegg til at de etterlatte har mange andre avgjørelser å ta på denne korte tiden.

– Kjernen her er realismen i døden. Det finnes ingen fasitsvar. Det er mye uenighet i hele spekteret i hva som skjer etter at et menneske er dødt. Mange på dødsleiet sier «gjør meg pen». Hva er definisjonen på det? Skal vi sminke døden, eller la den være reell. Noen ganger er den vakker, andre ganger er det motsatte, sier Hammersmark.

Thorbjørn Aass påpeker at all rekonstruksjon og opplæring skjer med skriftlig tillatelse fra de etterlatte. Han snakker ofte med politiet, der han møter mange som deler hans meninger. Nå håper han å få innpass i sykepleierutdanningen, slik at helsepersonell får økt sin kompetanse. Etter 30 års erfaring med døden, er han fremdeles opptatt av å være den dødes advokat.