Han rister med militant takt på hodet og krummer nakken, så langt ned at nesehårene stryker langs kanten på det fulle ølglasset, som tolv og et halvt minutt senere kommer til å være tomt.
Uten ironisk distanse – bare oppriktig forbanna. Han tar seg for ørene.
– Faen, altså! Musikk skal være noe man oppsøker frivillig, ikke blir påtvunget. Det forringer hele opplevelsen. Hvem i helvete vil høre på musikk i heisen, på butikker – overalt?
Glosene faller etter at en gatemusikant med underutviklede evner på trekkspill, men likevel med insisterende skrikende toner, har forvillet seg inn bak gjerdet som omkranser uteserveringen på den erkebrune puben Teddy's, som har ligget på Grønland i Oslo siden 1958. Stedet på østkanten han bedyrer ikke kan kalles «stamsted», men hvor han likevel er på hils med alt fra bartendere til gjester.
Sånn sett virker han å være langt fra den mannen vi har blitt advart mot. «Arrogant jævel», «hæstkuk» og et trøstende «lykke til med det ...», har vært instinktive reaksjoner når vi har fortalt at vi skal gjøre et sjeldent intervju med Steinar Vikan.
Gikk opp løypa
DumDum Boys' fryktede bakmann og manager er kjent som ordknapp overfor pressen – ja, direkte fiendtlig innstilt. Ja, selv resepsjonsdama i gamle Arbeideravisa skalv da gjengen dro i sinne fra et intervju «gone bad». Når det i tillegg ryktes at han på 80- og 90-tallet alltid lusket rundt med balltre, er det med en viss nervøsitet øl nummer to bringes til bordet.
Forhåpentligvis en vandrehistorie?
– Nei, det stemmer det der, vi hadde et balltre i bandbussen. Jeg tror jeg fikk det av Sola (trommis, red.anm.). Det ble aldri brukt, men det har nok vært greit å ha i bakhånd. Det hendte at vi måtte true folk. På den tida var det mange idiotiske arrangører. Frp-ere som skulle tjene penger på oss. Jeg er ingen alfahann eller slåsskjempe, altså, men da måtte jeg være knallhard. Balltreet har jeg lagt igjen hjemme i dag ...
Mannen med «killerblikket» var med på å definere selve rockemanager-rollen her til lands. Et yrke med et rykte på linje med en bruktbilselger. Men bare spør hvem som helst i bransjen – punker'n fra Trondheim var med på å bringe litt ære, anstendighet og integritet på banen. En skarp kontrast til griske dansebandmanagere, som bøffa både arrangører og bandene for gryn.
Ok, så var han litt cowboy han også, men i dag nyter han stort sett bare respekt, og er kjent som «en hard, men real fyr å forhandle med». Som da han fikk vite at Turboneger hadde fått 450 000 kroner for å spille på en festival. Ifølge manager Vikan var DumDum Boys større, så da fikk han fremforhandlet summen til 450 001 kroner. Deal!
– Om jeg har definert den rollen så bra, vet jeg ikke, men det viktigste jeg har gjort er å være på bandets side. En manager skal være med på å løfte frem bandet. Det var ingen selvfølge på den tida. Jeg gikk vel opp en løype. Sikkert åndssvak «cocky» til tider. Det hadde nok ikke vært fornøyelig å se en film av meg selv fra den tida.
Fra drosje til rock
Jobben fikk han da kompisen Kjartan Kristiansen ringte i 1986 og fortalte at punkbandet hans Wannskrækk hadde bytta navn til DumDum Boys og at de trengte en manager. Drosjesjåføren Steinar Vikan var ikke i tvil. Han hadde vært manager for gutta tidligere, og sa sporenstreks ja. Faen, det var jo favorittbandet hans!
Han hadde ingen formell utdannelse, hadde hoppa av videregående etter to år, men når sant skal sies – han hadde en sekser i matte. Å kunne telle penger måtte da være et godt utgangspunkt for å bli manager! Samtidig hadde han gitt opp håpet om verdensherredømme med sitt eget band, Helter Skelter, på den tida. Bandet som i etterkant er omtalt som det beste norske bandet det aldri ble noe av.
For dét satte blant annet krangling med en liten hissig trønderkineser en stopper for. I tillegg til at studiotida i Sverige ble avbrutt da statsminister Olof Palme ble skutt og drept. Innspillingene ble aldri utgitt, og bandet gikk til grunne.
Noen startet i band for å forandre verden, andre ville spille i band for å få seg damer. Hvem av dem er Steinar Vikan? En kombo, kanskje. For han likte jo å posere med gitaren på scenen. Han likte å bli sett – hvem gjør ikke det? Han var ingen vokalist, men fikk likevel synge et par myke vers om bunnløs kjærlighetssorg som 20-åring.
– Selv om det kanskje virker latterlig i dag, så var det en plausibel tanke at man kunne forandre verden. Det føltes i alle fall sånn da. Musikk betyr jo mye for folk. Jeg mener fremdeles at man har lyktes som musiker bare man beveger ett menneske. Det er målet på god kunst, og man skal ikke kimse av den kraften. Men så klart, beveger man 100 000 folk, så blir man rik, sier han og fyrer opp en sigg.
350 000 i cash
Og rike ble de. Ja, for han sier konsekvent «vi» når han snakker om DumDum Boys. Han er en av gutta. Limet, sier noen. Han kan til og med legge seg opp i miksing og hvordan et gitarriff skal spilles. Manageren flyttet sammen med bandet til Oslo i 1988, etter at det store gjennombruddet kom med skiva Blodig Alvor i 1988. Tre spellemannpriser for årets rockeband tre år på rad fulgte, og den tidligere drosjesjåføren som på den tiden bodde på 14 kvadratmeter med kjæresten på Oslos østkant, satt nesten over natta på en millionbedrift.
– Det gikk så fort alt det der. Jeg tenkte bare «hva faen skjedde nå».
Plutselig satt de på hotellrom rundt omkring i landet, med en tett sky av tjall oppunder taket, og kastet resepsjonister som klagde over bråk, på dør. Han hyra ei egen ferge til bandet fra spillejobb i Vanvikan, og betalte med tusenlapper rett fra stresskofferten. Han var jo tross alt allerede på 80-tallet den første til å bytte ut sliten dongeri og skinnjakke med dress og stresskoffert – maktsymbolet som hadde lite med oppviglersk punkrock å gjøre.
– En gang gikk jeg rundt med 350 000 kroner i cash i kofferten etter at bandet hadde håvet inn på konserter hele helga. Jeg fikk med meg en kompis da jeg gikk gjennom gatene i Bergen sent den kvelden, som beskyttelse. Folk visste jo at vi drassa på mye gryn. Vi stinka fyll og faenskap da vi dagen etter gikk i banken og skulle sette inn pengene. Det var like før hun i skranken trykka på den røde knappen.
Møte med en fan
«Hva faen er det du driver med?». Man skal ikke skille seg mye ut før de politisk korrekte begynner å murre. Dresspunker'n fikk høre det av naglepunkerne, som hengte på Hard Rock Café og UFFA.
– Dogmatiske punkere fortjener å bli provosert. Det var et lite «fuck you» til dem. Jeg kan være mye mer punk i dress og slips enn alle de som ser ut som punkere. Det skulle ikke mye til for å være den mest organiserte i gjengen. Det er lett å legge store planer på nachspiel om natta, men man må også stå opp for å sette dem ut i livet, sier han og fyrer opp en ny sigg.
Plutselig hører vi en stemme. Ved vinduet på Teddy's sitter det en fyr og gliser.
– Heeei duuuu! Æ så konsert med bandet ditt på Røros i 1981! Jæææveeelig bra!
Den småfulle mannen med enormt skjegg og avslepen nordlandsdialekt henviser til nyveiv/postpunk-bandet Vikan startet på første halvdel av 80-tallet – Liliedugg.
– Jeg fikk tak i lua til vokalisten. Han var helt vill. Jeg ga den tilbake. Det er noe av det jeg har angret mest på i livet mitt etterpå. Tenk om jeg hadde hatt den lua i dag ... Liliedugg var knallbra!
Bandet som i romanen «De beste blant dere»av Idar Linder beskrevet som «ei gruppe der vokalisten kunne finne på å skjera seg sjøl til blods under konserten, eller kaste seg ut frå scenekanten i den trua at publikum kom til å ta imot, mens dei faktisk gjekk til sides, slik at vokalisten tryna mot golvet».
– Dere var det tøffeste bandet, sier skjeggemannen.
– Jo, takk, det er godt å høre for en «gammel kaill».
– Jeg husker Lars, vokalisten, knuste ølflasker mot hodet. Folk tok noen steg tilbake og syntes vi var skumle. Og de hadde rett. Vi var jo helt rabiate, bekrefter Vikan og fyrer opp en ny sigg.
– Det foregikk da, sier skjeggemannen.
– Ja, det foregikk da, svarer manageren.
Vil vises minst mulig
Oppvokst på Byåsen. Fatter'n jobba i Trondheim trafikkselskap, mutter'n var fra Orkdalen og medlem av Nidaros Bondeungdomslag. Steinar begynte å herme etter storebrødrene til kompisene, og høre på hardrock. Konfirmasjonspengene gikk til stereoanlegg.
– Foreldrene mine skjønte jo ikke greia i det hele tatt. Foreldregenerasjonen var veldig konforme på den tida. Grunnen til at vi likte Deep Purple var jo at de hadde langt hår, platåsko og privatjet. De var så langt unna fatter'n som det gikk an å komme.
Men likevel, foreldrene til DumDum Boys-gutta kom på konserter og støttet opp om det de gjorde, selv om det ikke var helt stuereint. Suksessen kom, men for manageren var det likevel noe ufullendt.
– Pappa døde i 1986, og fikk aldri sett at det gikk så bra for meg etter hvert. Akkurat det er jo litt sårt. I dag forstår jeg dem bedre. Jeg var jo en slask som ikke orket å gå på skole, en rettighet de selv hadde vært med på å kjempe frem. Det eneste de fikk tilbake var en sønn som fortalte dem hvor håpløse de var.
Han skapte sin egen jobb. Han vil bety mest mulig, men vises minst mulig. Et moralsk menneske som vil fremme kvalitet. Han tenker langsiktig. Er kunnskapsrik.
«Han veit hvem han jobber for». Skrytet sitter løst når man prater med en, etter eget ønske, anonymisert kjent gitarist i DumDum Boys.
– Det er kameraten min. Jeg skal beskytte ham mot sånne som deg. Det er vanskelig å ikke fremstå som en tufs i avisa. Ting blir kokt ned til en essens med kraftig bismak.
Skepsisen til presse og media har DumDum Boys, om ikke direkte arvet, i høy grad til felles med sin manager. Vikan bekrefter at det var i et svakt øyeblikk at han i det hele tatt sa ja til dette intervjuet. Sitatsjekk blir avtalt.
– Jeg er nok litt kontrollfreak. Vi danser ikke etter pipa til noen. Vi er et lite land, og vi har bevisst valgt å være litt mystisk, selv om for eksempel Prepple jo bare er en helt vanlig fyr. På kort sikt er det sikkert dårlig butikk å ikke stille opp og grine på «Hver gang vi møtes». Men faen da, hvordan skal man for eksempel kunne stole på en forsvarsminister som løper sekkeløp på tv? Kredden sin kan man selge bare én gang. I en verden der integritet er mangelvare er det spesielt viktig. Jeg tror folk setter pris på det.
Etter 32 år i bransjen, tror han det hjelper «å være punker».
– Jeg har nok tatt med meg mye av den attityden. Det er vår greie. «Ja, lærer, jeg vet hvem som har gjort det»-typene, ble aldri min type folk.
Solgte sjela
Men hva skjedde i 2004 da?
– Jeg var blakk ...
Man får kalle det et hendelig uhell, det at den kredible manageren sa ja til å være turnéleder for Idol det året.
– Det er den eneste gangen jeg har prøvd å jobbe med noe jeg ikke likte. Jeg fikk bra betalt! Og selv om det kunstneriske uttrykket stinker, så var det lærerikt. Jeg var innstilt på å gjøre en ordentlig jobb uansett. Jeg fikk perfeksjonert produksjonskunnskapene. Det var ingen slinger i valsen. Jeg har tatt med meg erfaringen inn i jobben som manager. DumDum Boys-maskina er mer velsmurt enn noensinne nå.
Vi får kanskje velge å unnskylde ham for karakterbristen for 11 år siden. Tross alt, han er jo også manager for visesanger Stein Torleif Bjella i dag. Kreddometer restituert!
– Du følger med i tiden, Vikan?
– Jeg er tilhenger av forandring, ja. Jeg har vært i møter der bransjen ville forby streaming. Jeg er selv av den skolen som synes det er godt å ta på en vinylplate og lukte på coveret, men det er ingen grunn til å motarbeide utviklingen. Dessuten er vi jo egentlig tilbake til 50- og 60-tallet nå, på en måte, der det viktigste er å gi ut bra singler. Den tilgangen ungdommen har på musikk i dag kan jo umulig være noe annet enn positiv. Jeg nekter å være en «sur gammel kaill» på dette, altså.
Kvelden er over
Vi setter øl nummer tre på bordet, snakker en time om å bli hekta på Netflix, om hvor proffe norske festivaler er blitt, at han stort sett ikke aner hvilke artister Pstereo-festivalen booker selv om han er medeier, om den gangen han kasta ut gitaristen i Nazareth fra et hotellrom i Fauske etter at han lanserte seg selv som produsent for den nye DumDum Boys-skiva, om illusjoner av gamle helter som brast, om nødvendigheten av band-ridere, om at det er lite smart å være bombastisk i fremtidsspådommer, om at de mest interessante folka er de som er genuint opptatt av noe – uansett hva. Bokstavene på blokka blir stadig vanskeligere å tyde, konklusjonene stadig mer klisjéfylte.
– Men, du, Steinar ... Ulf Risnes. Jeg har hørt at du slo ham ned?
– Jeg har slåss mye med Ulf jeg. Han er et lite lemen. Som regel var det han som angrep, da. Nå hører det med til historien at vi er gode venner i dag. Men vi var jo veldig forskjellige musikalsk. Han var mer Beatles-typen, han ...
