En gang var Ludvig O. Tangens bakeri på Sandbrekka viden kjent for sine wienerbrød og vørterkaker. Folk syklet lange veier for å kjøpe og smake på delikatessene. På hjemvei fra meieriet stoppet også mange melkekjørere til en kaffetår med no' godt attåt. Men bakerieventyret tok slutt. Junior, som skulle overta, utviklet melallergi, og en viktig epoke i Orkladalførets bakerihistorie var over.

– «Enn om bakerovnen fremdeles er der», var det én som sa, og dermed var vi i gang, forteller Olaug Reitås mellom svære porsjoner gjærende hvetedeig.

Vokste opp med bakerovn

Dugnad for Madagaskar: Det er langt fra Rennebu til Afrikas største øy. Men innsatsen i bakerkjelleren kan føre til mer skole for afrikanske barn. Fra venstre: Marit Gorsetbakk, Olaug Reitås, Tora HUsan og Målfrid Herrem. Foto: Morten Antonsen

Fire driftige bygdekvinner er samlet til dugnad i salig baker Tangens romslige arbeidslokale. De skal sørge for serveringen under en Madagaskar-kveld på Misjonshuset på Voll. En av bygdas pensjonerte lærere er bedt om å fortelle fra en reise til Afrikas største øy og møtet med elever og lærere på en barneskole. Rundt 80 frammøtte er vanlig på slike sammenkomster i Rennebu.

Gammelordfører Tora Husan i Rennebu har mange jern i ilden. Også i bygdas tilårskomne bakerovn. Det kan skolebarn på Madagaskar få nytte av.

– Fantastisk å ha tilgang til en skikkelig bakerovn igjen, sier «fyrbøter» Husan i varmen fra den åpne ovnsluka. Innenfor gnistrer glohaugen i rødt og orange. Hun startet fyringen i åttetida samme morgen. Å varme opp flere kubikkmeter stein tar tid. Veden, helst av typen bakved, plasseres inne i selve steikekammeret.

Gammel og ny teknologi: Ovnen er snart varm nok til å ta ut glørne og sette inn baksten. Foto: Morten Antonsen

Når ovnen er varm nok, det vil si godt over 500 grader, blir glohaugen fjernet, og ferdighevet bakst kan settes rett inn på det glovarme steinunderlaget.

Tora er født i gamle Hole kommune ved Tvedestrand. I hennes barndom hadde de fleste gårdene på Sørlandet egne bakerovner av samme type.

– Vår var mye mindre. Mor stekte bare 20 brød i gangen. Her har vi plass til 80, sier gammelordføreren. Som tidligere formingslærer er hun opptatt av å bevare og videreformidle bygdas kulturarv til nye generasjoner. Undervisningen i bakerkjelleren er alltid populær. Elevene lærer også om lefse- og flattbrødbaking, men i andre lokaler.

De fire damene passer ovnen på skift. Innimellom settes nye deiger. Det kjevles, knas, rulles, pensles og klappes til. Gjestene på Madagaskar-kvelden kan glede seg både til kanelsnurrer, kornputer og grove rundstykker. I tillegg baker damene til eget bruk. Alle deiger og brett er nøye merket med fornavn – eller rett og slett: «Madagaskarkornputer».

Positivt fellesskap: Å bake sammen er mye morsommere enn å holde på alene. Pensjonert realfagslærer Marit Gorsetbakk vet alt om kjemien i gjæringsprosessen. Foto: Morten Antonsen

– Mye morsommere å bake sammen enn hver for oss, synes Målfrid Herrem. Hjemme har hun god plass til mer bakst i tre store frysere.

– Men slitne blir vi. Det går bra i ett når vi holder på, sier Olaug, midt i kjevlingen av en svær kanelsnurrdeig.

Marit Gorsetbakk ser på klokka og mener det er tid for formiddagsmat. Å ta seg helt ut for tidlig er dumt. Chèvre og fineste sort blåskimmelost, begge deler fra Grindals lovpriste ysteri litt lenger nede i dalen, settes fram. Molte, honning og nyss opptint bakverk fra forrige bakeøkt også. Kaffen er straks klar.

Kanelsnurrer, ulv og sau

Damene er opptatt av mye mer enn bakverk. En ulv er sett flere steder i kommunen. Fellingstillatelse ble også gitt for et avgrenset område. Men dyret forsvant, før jegerne rakk å sikte seg inn.

– De skulle ha skutt uansett hvor ulven tok veien.

KrF-eren i laget viser ingen nåde overfor skapninger av dette slaget. Kvaksen, derimot, lar hun stadig oftere leve. Insektmangelen i naturen bekymrer.

Marit er opptatt av sauesankerne inne i Jøldalen. Mannen hennes deltar i letingen og drivingen av fire-fem hundre dyr fram til bygda. Det spørs om de finner alle lammene som har vært ute på sommerbeite.

Hvetebakst og månefase

Ved hjelp av moderne teknologi sjekker Tora temperaturen inne i ovnen. Displayet viser 522,7 grader. Glohaugen rakes raskt ut. Første brett med kanelsnurrer dyttes inn. Nesten fire og en halv time er gått siden fyringen startet.

Snurremester: Olaug Reitås har best tak på kanelsnurrene som fort fyller brettet. Foto: Morten Antonsen

Marit følger skeptisk med på operasjonen. Hun har studert kalenderen, og registrert at det er «tverran» (minkende) måne. Alle vet at gjærdeig hever seg bedre med voksende måne.

– Helst skulle vi hatt fløan sjø, også. Men så langt oppe i dalen holder vi ikke rede på flo og fjære, sier Marit Gorsetbakk og ler.

Den lykksalige duften av nystekt hvetebakst toppet med forførende kanel brer seg etter få minutter både innenfor og utenfor kjellerveggene. De innerste snurrene er litt brent, men ikke verre enn at de svarte flekkene lett lar seg kamuflere med melis. Etterpå fortsetter steikingen av brød, rundstykker, frøputer og enda flere kanelsnurrer i stort tempo. Det gjelder å utnytte alt av varme. Tora tar på seg hodelykt for å følge med på alt som er inne i ovnen samtidig.

Arbeidet går fort unna. Ingen kaver seg opp. Ingen får brannsår.

Presisjonsarbeid: Marit Gorsetbakk pensler rundstykkene med kulturmelk, et kjent triks for å gjøre dem skinnende blanke og lekre. Foto: Morten Antonsen

Ingenting faller på gulvet. Nye deiger knas og kjevles. Nystekt bakverk settes til avkjøling. Det er tydelig at rutinen i arbeidslaget er godt innøvd. Dette har de gjort mange ganger før.

– Vi samles til bakerdugnad etter behov. I sommer tok vi oss helt fri. Men til Rennebumartnan baker vi alltid, ellers lånes bakerkjelleren ut til alle som er interessert. Noen av karene i bygda har også blitt faste brukere, forteller Marit, som er svært takknemlig for all god hjelp med vedforsyningene. Få andre etterspør bakved, og ennå har ingen krevd betaling for leveransene. Lokalet er også pusset opp med god støtte fra flere kanter, og det er i dag godkjent av mattilsynet.

Andre bakere med mer kompetanse på bruk av steinovn ble innleid i starten. Tora budsendte en kusine fra Sørlandet hvor flere gamle bakerovner er tatt i bruk i nyere tid. Steinovntrenden er også kjent i andre strøk av landet.

Når dette leses er det meste av baksten fra dugnaden allerede spist på Madagaskar-kvelden sist torsdag på Misjonshuset.

Mat og skole til Afrika

Håpet til foredragsholder Margrethe Korvald er å etablere en mer permanent kontakt mellom Rennebu og den nystartede barneskolen i Manakara på Madagaskars østkyst. Mange av barna i området får ikke skolegang. De færreste spiser seg mette.

Dugnadsgjengen: Målfrid Herrem, Olaug Reitås, Marit Gorsetbakk og Tora Husan med et lite utvalg av dagens bakst foran huset med bakerkjelleren på Sandbrekka. I første etasje var det butikk og kafe. I bygningen bak bank og herredsstyresal. Foto: Morten Antonsen

Korvald setter stor pris på bakerdugnaden før møtet. Alle lærere vet at mette barn og voksne forstår fortere og bedre. At bakst fra den velbrukte bakerovnen på Sandbrekka i Rennebu åpner for giverglede, og dermed enda mer mat og undervisning til afrikanske skolebarn, er derfor svært sannsynlig.

Bakerdamene i bakerkjelleren liker tanken. «Madagaskarkanelsnurrer» kan vise seg å bli en egen merkevare.