Han ser ned på pulten sin. Et titalls bilder ligger spredt utover. En jungel av små glimt fra en livslang fotokarriere skal møysommelig flettes sammen.

De skal rekapitulere et helt liv. De skal speile en epoke.

– Det er noe jeg har savnet i min egen familie.

Forbereder: Roar Øhlander er tilbake på Fotofagskolen han selv grunnla og jobber med egne verker. Her gjør han bildene klare til utstilling i Trondhjems Kunstforening den 3. oktober. Foto: Richard Sagen

Det å få kjenne på historien til foreldre og besteforeldre. Ufiltrert. Ikke nødvendigvis bare høydepunkter, sier 67-åringen.

Rekonstruksjon

Det er to år siden han gikk av som rektor ved Fotofagskolen, som han selv grunnla i 2000. I mylderet av kommersielle oppdrag, reklame, presse- og arkitekturfotografi har de personlige bildene blitt stuet lenger og lenger bort i en krok. Nå skal de frem i lyset.

– Det har blitt et identitetsprosjekt. Når man kommer i min alder, begynner man å spekulere på hvorfor livet tok den retningen det gjorde. Hvordan samspillet mellom min personlighet og hvilken fotograf jeg ble, har formet bildene mine. Hva er det jeg har søkt etter i fotografiet?

For hva kommer egentlig først? Bildene eller livet?

– Etter hvert begynner bildene man tar å virke inn på livet. Det er et spor jeg har ønsket å forfølge.

På gamle tomter: Roar Øhlander jobber med printing av bildene til utstillingen på Fotofagskolen. Henrik Hagebakken (t.v.) hjelper til og GT Nergaard vurderer bildene. Foto: Richard Sagen

Han er en av byens mest respekterte fotografer og har utdannet utallige ferske fotografspirer. I 25 år var han Trøndelag Teaters faste fotograf. Når han nå slipper den dokumentariske og selvbiografiske fotoboken «En spurv på en snor»

og står for egen separatutstilling ved Trondhjems Kunstforening 3. oktober, er det hans eget fotohode som legges på hoggestabben for alle å se.

Bilder med lukt

Det er blitt til fortellingen om et liv fra 1948 og helt frem til i dag. Historien om et menneske på søken i overgangen mellom før og nå. For borte er hippiene, borte er fabrikkene, borte er mange av dem han

elsket. For Øhlander er fraværet av lukter kanskje det største savnet. Lukten av never som skaper, lukten av cellulose og brent teglstein. Lukten av skitne fabrikklokaler som sydet av levd liv.

Dette har han prøvd å gjenskape med bildeserier blant annet fra nedleggelsene av Trondhjems Mekaniske Værksted og Ranheim Cellulosefabrikk.

Bildeserier: Ranheim Cellulosefabrikk er blant bildeseriene Øhlander viser. Foto: Roar Øhlander

– Jeg har alltid vært fascinert av industriproduksjon og håndverk, noe som kanskje har noe å gjøre med at alle i min slekt har jobbet med det. Min far var mekaniker og bygget egenhendig et hus på Byåsen. Jeg ser på hendene som et redskap, og en hånd som ikke blir brukt, mister sin mening. Verden har blitt litt tristere nå som vi har blitt fratatt muligheten til å utfolde oss fysisk. Vi omgir oss med fysiske ting, men vet ikke hvor de kommer fra eller hvor de er produsert. Det er blitt en fremmedgjøring.

67-åringen fikk sitt første fotoapparat da han var 13 år gammel. Den rastløse poden som alltid havnet i slåsskamper han sjeldent vant, og som syntes skolen var et fengsel, ble plutselig mønsterelev. For han visste det allerede da. Det var fotograf han skulle bli.

– Alle har behov for et språk – en arena å uttrykke seg på. Jeg så at bildene jeg tok levde sine egne liv. Det var fint å se at andre kunne snakke om mine bilder og få en helt egen opplevelse av dem. Jeg fikk se det magiske i fremkallervæsken. Det var som et eventyr.

Han tok bilder av livet på Thorshaug og tjente noen grunker på å ta klassebilder på Ila skole. Inspirert av amatørfotografen onkel Ole fartet han rundt på moped og fotograferte brudepar. Som 15-åring kom han i lære hos Fotograf Melhuus og brukte de neste fire årene i mørkerom og som studiofotograf.

Hippie: Victor var en fyr med lang skranglete kropp som fotografen møtte i London. Sammen utforsket de hasj og LSD, før Victor etter et opphold i Oslo ble utvist fra landet, etter at politiet satte de to kompisene i varetekt for å ha røyka hasj på fest. Det var en tid kontrastene mellom dressfolket og hippiene var fremtredende i bybildet. Foto: Roar Øhlander

Iakttageren

Men så var det denne iboende rastløsheten, da. Kulturrevolusjonen kom, diskotekene poppet opp og en sen aften kom den lyse ideen om at kompisgjengen skulle dra på bilferie rundt Middelhavet. Alle, bortsett fra han og en kamerat, trakk seg fra prosjektet. Tilfeldighetene ville det slik at de kort tid etter satt blakke og strandet i London.

Avstanden til det pyntelige sosialdemokratiske Norge kunne knapt vært større.

De endte opp i et kollektiv i en kjellerleilighet, og de ble sammen med hver sin kvinne. 19 år gamle Roar Øhlander giftet seg og fikk seg jobb i oppvasken på en restaurant Beatles frekventerte. Kveldene gikk med til konserter, billig alkohol og jointer. Han var vel blitt en hippie, uten at han egentlig helt fikk det med seg selv.

– Men hvor er bildene?

– Jeg hadde flyttet inn i en annen verden, og fotografen Roar forsvant. Jeg tok nesten ingen bilder da, og det kan man jo si er veldig synd. Men med fotoapparat hadde jeg blitt en iakttager, og ikke en del av miljøet. Dette handlet mest om å lete etter identitet. Jeg hadde vært en observatør helt siden jeg var liten – jeg hadde aldri vært spesielt deltagende. Og det er kanskje nettopp derfor jeg ble fotograf – jeg har lett for å havne i en distanse til ting, ja, som en spurv på en snor. Og det er jo ikke bare et gode.

– Så fraværet av bilder kan også fortelle en historie?

– Ja, det kan du si. Og jeg tror ikke tiden i London hadde blitt den samme med fotoapparatet rundt halsen – det hadde ikke blitt den samme historien. Jeg klarer ikke spille piano med ti fingre. Det er faser i livet man fyller med noe annet. Jeg fotograferer ikke av plikt, men av lyst.

Livets dynamikk

Etter en uunngåelig skilsmisse var han tilbake i Trondheim i 1969. Da var det alternative miljøet godt etablert, og Øhlander kunne via sin gjeng få sendt over «litt blås» fra London. Men de 11 grammene hasj ble beslaglagt, og den unge fotografen ble tiltalt etter den nye såkalte proffparagrafen.

Det var politiets første «narkosak», og det skulle statueres et eksempel. Øhlander var ifølge politiet å regne som en ledende hasjdealer i Trondheim.

13 måneder bak lås og slå for et forhold som i dag ville ført til en liten bot. Siste del av soningen fikk han gjennomføre åpent på Haukåsen psykiatriske.

– Det kostet meg dyrt, men jeg angrer ikke. Jeg traff noen folk og fikk noen opplevelser i møtet med politiet, fengselet og Haukåsen. Alt dette ga meg erfaringer jeg aldri ville vært foruten. Jeg har ikke fått brukt det direkte, men man lærer at verden har en større dynamikk enn det folk normalt opplever. Det er en viktig bagasje å ha. «Intet menneskelig er meg fremmed» – man vokser som fotograf på å ha den holdningen.

For uten kunnskap – ingen fotograf. Øhlander selv finner inspirasjon i skjønnlitteraturen. Og den politisk aktive perioden på 70-tallet var en oase for å lære om samfunn, politikk, maktstrukturer og menneskelige relasjoner. Han var med på å stable Klassekampen på beina og sprang i føttene på demonstranter, med fotoapparatet rundt halsen. 24-åringen var blitt sammen med vakre Elisabeth, og de fikk sønnen Marcus.

Kunstens regler

Øhlander var selv med på å okkupere bygninger, blant annet nedlagte Vollan fengsel, hvor det ble opprettet et selvstyrt ungdomshus. Et sted å være.

Okkupasjon: I 1972 var Roar Øhlander med på å lede arbeidet med å okkupere det nedlagte Vollan kretsfengsel. Noen måneder etter ble de kastet ut av politiet etter at tyveri og rusmisbruk hadde begynt å sette sitt preg på miljøet. Foto: Roar Øhlander

– Jeg følte meg inspirert av den alternative ungdomsbevegelsen. Vi ville ha noe annet enn disse kommunale «ping pong-plassene» som var rene oppbevaringssteder for ungdom. Vi ville skape noe. Men det ble jo en del bråk med politiet. Jeg var vel den mest arresterte fotografen i landet på den tida. Det er mange bilder som har gått tapt etter beslag ...

På slutten av 70-tallet var han inne på tanken på å slutte med all kommersiell fotografering og bare satse på kunsten.

Men han «feiget ut», som han selv sier.

– Jeg følte at jeg fant tilbake til årsaken til at jeg ble fotograf. Jeg fant mitt språk igjen. Jeg hadde et par utstillinger, men så ble det slutt. Jeg var etablert med hus og familie og trengte penger. Jeg har enormt stor respekt for de som jobber utelukkende som kunstnere, det krever stor utholdenhet. Selv tvilte jeg på at jeg hadde den evnen.

Protestrock: Isenkram var en folkrockgruppe som var aktiv i Trondheim på 1970-tallet. De markerte seg i kampen mot riving av de gamle bydelene. Blant de mest profilerte medlemmene var Sæmund Fiskvik og Rita Westvik. Foto: Roar Øhlander

Men han ga aldri helt slipp på å jobbe med egne fotografiske prosjekter. Han har alltid hatt et eller annet gående.

– Det tror jeg alle fotografer bør gjøre. Å holde det genet varmt, der man selv definerer de historiene man vil fortelle.

Suksessfull krise

Gjennom 80-tallet befestet han posisjonen som en av de mest anerkjente reklamefotografene i Trondheim. Ja, til og med politiet brukte ham som fotograf i sine kampanjer nå. Han hadde fått en ny sønn, Tølløv, men forholdet med moren Irene tok slutt, og de flyttet til Røros. Øhlander ble igjen i Trondheim.

To sønner: Fotografen med sin eldste sønn Marcus, som døde av rusmisbruk kun 40 år gammel. Forholdet til sønnene er noe av det fotografen berører i utstillingen. Foto: Roar Øhlander

På innsiden begynte den velkjente uroen å ulme igjen.

– Tapet av Irene og den daglige kontakten med Tølløv var en sorg. Jeg kompenserte med febrilsk jobbaktivitet. Jeg fungerer dårlig når jeg er alene. Å håndtere spennet mellom suksess og eksistensiell krise var vanskelig, men jeg kunne ikke bare legge meg ned, heller.

Han begynte å løpe. Med den fysiske formen kom også den psykiske seg. Som et avsluttende kapittel i «bli ny»-prosjektet bestemte han seg for å gjøre noe med ørene.

– Jeg hadde alltid hatt utstående ører, og det hemmet meg i kontakten med andre mennesker. Hver gang jeg skulle innlede en samtale, så jeg for meg at alt de så var ørene mine.

Ører på stilk: Etter at han reparerte ørene, som hadde hemmet ham i sosiale situasjoner, fikk han en ny giv. Ikke lenge etter ble han sammen med kvinnen i sitt liv – Lillibeth. Foto: Roar Øhlander

Med nyvunnet selvtillit låste han seg ut av huset etter en periode med bandasje rundt hodet og ørene. Revitalisert. Men kommentarene uteble.

– Jeg tror ikke det var noen andre som la merke til de nye ørene. Men det var viktig for meg å snu noen steiner i livet. Kanskje var det forfengelighet, jeg vet ikke.

Kanskje var det de nye fine ørene som gjorde utslaget? Faktum er det i alle fall at kort tid etter møtte han Lillibeth. Nå har de vært sammen i 25 år, og hun er kvinnen som endelig brakte harmoni inn i livet til fotograf Øhlander.

– Hun er et kontrapunkt til det livet som var og det som kom. Endelig fant jeg et menneske å leve livet med.

På landstedet på Bispøyan utenfor Hitra har de funnet fred. Et sted som også i de senere årene er blitt et yndet objekt for fotografens linse.

Harmonien: Etter et liv i opposisjon og i sentrum av politiske omveltninger har Roar Øhlander funnet roen sammen med kona Lillibeth ved landstedet på Bispøyan utenfor Hitra. I kystlandskapet som han før ikke hadde i tankene å fotografere, har han nå funnet inspirasjon. Foto: Roar Øhlander

– Jeg tok mange ekspressive og utfordrende bilder på 70-tallet, og syntes det var litt kjedelig der ute først – at det var umulig å gripe fatt i miljøet. Jeg kom jo fra en mentalt urban posisjon. Men etter hvert som livet og personligheten flater ut, tar energien i bildene også en annen form. Ethvert bilde er et slags selvportrett.

Døden

Øhlander titter igjen ned på bildene som skal utforme utstillingen. Kategorisert etter epoker i livet og sinnstilstander. Sammen med en bildeserie som viser øreoperasjonen, «Reparasjon», som han kaller den, ligger det tre bilder av sønnen Marcus.

Han som døde av rusmisbruk bare 40 år gammel.

– Det var vanskelig å se på at han gikk til grunne, uten at jeg klarte å gjøre noe. Livet hans hadde vært fylt av rus og angst siden 14-årsalderen. Han var en fantastisk fin fyr. Han hadde god selvinnsikt og var rusfri i lange perioder, men fra 2000 eskalerte misbruket, og det ble starten på en lang nedtur.

Marcus vandret inn og ut av psykiatrisk og døde til slutt i 2013 med store fysiske plager. Da var Øhlander midt i arbeidet med å finne bilder fra sitt personlige arkiv.

På bildene han har plukket ut ser vi en frisk ung babygutt i hendene på sin far, en livsglad ung gutt på fjellet og en energisk ungdom bak et slagverk. Og til slutt et bilde av gravsteinen.

Men hvor er bildene av rusmisbrukeren Marcus?

Fotografen blir stille.

– For meg var han en god venn. Vi stolte på hverandre. Savnet er et sår som aldri vil gro. Det er vanskelig å forholde seg til at han er borte. De som kjente ham, kjente ham som innsiktsfull og kunnskapsrik. Det er det jeg ønsker at han skal bli husket for.

For noen ganger ligger historien i de bildene som aldri ble tatt.