Seksti år etter urpremieren på Stiklestad er et nytt trøndersk spel i ferd med å vokse fram fra et dryppende ferskt manus. Men i omfang og innhold står «Oda fra havet» og «Spelet om Heilag Olav» uendelig langt fra hverandre.
Fjernt fra middelalderen
– I vårt spel finnes ikke en eneste hårete hærmann, smiler Marte Hallem, der hun kommer slentrende ned trappa mot en beskjeden spelplass mellom brygger og fiskebåter i Kjeila på Mausundvær. Hun har flere års sceneerfaring fra «alle spels mor» i hjemkommunen Verdal, men tar i sin debut som spelforfatter steget langt vekk fra alt som minner om sagasus og middelaldermystikk.
– Vi satser heller på sosialrealisme fra 1970-tallet, blandet med litt overtro og trøndersk visemusikk, noe ganske særegent innenfor spelsjangeren, sier Marte.
Hun spiller selv hovedrollen som den opprørske tenåringsjenta Oda, som tidlig bestemmer seg for å overta farens fiskebåt, stikk i strid med alle forventninger i familie og nærmiljø. Ingen andre jenter i fiskeværet har fått lov til å prøve seg på sjøen, og enkelte motstandere er villige til å ta i bruk brutale metoder for å hindre henne. Men støttespillere finnes:
Fra Kristiansund kommer unggutten Tobias, og søt musikk oppstår mellom sjøbuer og steile bergknatter. Enken etter en fisker som omkommer på havet, gir dessuten Oda ektefellens fiskebok med detaljerte beskrivelser over hans viktigste fiskeplasser. En inngrodd innlandskrabbe har ingen forutsetning å forstå verdien av en slik skatt.
– Stykket starter med denne scenen. En båt glir inn mot kaia, og liket av den døde fiskeren bæres opp på land. 15-åringen Oda får jobben med å overbringe dødsbudskapet til kona og småjentene hennes, forklarer Arnstein Langåssve. Han er regissør for sommerens nye kultursatsing i havgapet og spiller i tillegg rollen som Tobias, Odas ivrige beiler fra Nordmøre.
Vante kjærester
– Kyssescenene har vi ikke rukket å øve oss på, men etter 17 år som kjærester har vi litt grunntrening å falle tilbake på, ler Marte, mens Arnstein mumler noe om at det kanskje ikke hadde vært så dumt med en annen motspiller i de heftigste scenene.
Arbeidet med det nye teaterstykket har pågått siden høsten 2012. Da fikk Marte invitasjon fra Vidar Oskarson som ville ha henne til å holde konsert på Mausundvær. Han likte musikken på hennes nye album «Fimbulnatta».
– Jeg dro og ble straks betatt av øya og folket. Inne i kapellet satt
publikum tett i tett for å høre på meg, husker Marte.
Etterpå mottok hun Vidar Oskarsons trilogi «Folket i Spåhålet» i avskjedsgave sammen med en from forespørsel om å lage en visetekst fra noe av handlingen i bøkene.
– Jeg så fort at her hadde vi stoff til mye mer enn én vise, sier Marte, som snart luftet ideen om et spel med forfatteren, og han tente omgående.
– Vidar har vært veldig kreativ og har skaffet oss støtte både fra Frøya kommune, fra næringslivet og andre instanser. Men viktigst av alt er entusiasmen i lokalbefolkningen. Det virker som vi har alle med oss, sier Arnstein.
Tidlig i planleggingingsfasen gikk arrangørene ut med en generell invitasjon til alle som hadde lyst til å delta i spelet som skuespillere, sangere, scenebyggere, kostymesyere samt allehånde håndlangere foran og bak scenen. Responsen kom umiddelbart.
Levende modeller
– Jeg opplever befolkningen her ute som romslige, inkluderende og nysgjerrige. At de straks fattet interesse for å delta i en mønstring som dette, overrasker ikke, sier Vidar Oskarson, tilbake fra jobb som kursholder for utlendingene som arbeider ved oppdrettsgiganten Salmar på Fast-Frøya. Han er selv oppvokst på Maus'n og flyttet for noen år siden tilbake etter en lengre periode i Trondheim.
Romantrilogien kom ut over en fireårsperiode fra 2009 til 2012, men skriveprosessen pågikk i mange år i forveien.
– Kvinneskikkelser som An-Magritt og Kristin Lavransdatter, med base på fjellet og i innlandet, har alltid fascinert meg. Derfor ønsket jeg å lage en beretning om en sterk kvinneskjebne med forankring i kystkulturen, forteller han.
Levende modeller for frodige romanpersoner manglet han ikke. På Maus'n er det bare å velge og vrake. I bøkene opptrer noen av karakterene under eget navn, andre under fiktive navn.
– Ofte har jeg satt sammen trekk fra flere personer i én figur, sier
Vidar, som innrømmer at noen har latt seg provosere over innholdet i bøkene. Å styre unna vanskelige og tabubelagte emner var heller ikke noe mål. Han skriver både om ei jente som ble voldtatt og en fisker som gjorde hva han kunne for å skjule sin homofile legning. Begge historiene baserer seg på virkelige hendelser og personer.
– Hva med modellen for Oda?
– Jeg antar at hun vil befinne seg blant publikum.
– Vet hun noe om sin rolle?
– Aner ikke. Men de fleste her ute har lest bøkene ...
Lokal spelglede
Mer vil ikke Vidar si om modellen for sin store heltinne der han står og kikker på den spede starten på de første spelprøvene. Sceneversjonen følger ikke bøkene i ett og alt. Det respekterer han. Å overvåke prøvene har heller ingen hensikt. Han vil spare forventningene sine til premieren.
Også fisker Arild Nordvik gleder seg til premieren. Han skal bidra med malmfull korsang, men denne dagens program handler først og fremst om klaving av line (sette på angler). Den økende pigghåbestanden i havet ødelegger fiskeredskapene mer enn godt er.
Arild har egen brygge vegg i vegg med spelplassen og tar blidt imot Marte og Arnstein som jakter på tidsriktige rekvisitter til scenen. Villig viser han fram stabler av velbrukte krabbeteiner, garn og garnblåser, tauverk, fiskekasser samt et par-tre knusktørre skreiskrotter som dufter av hav og gammelt sjøhus der de henger langs veggen.
På Coopen gjør Nina Beate Sørgård og Unni Oline Grindstad Berge alt klart til storinntrykk av kunder. Drøyt to uker før spelpremieren vet de at tre firedeler av billettene til forestillingene er solgt. Gjennom prøveperioden regner de også med at omsetningen vil øke i takt med tilsiget av nye skuespillere og annet teaterfaglig personell. Flere av
aktørene kommer fra Fast-Frøya og enda fjernere himmelstrøk.
– Deltar dere også?
– Å ja: «Sjå te å fløtt dokker tett sammen. Her skal vi få plass til to hoinner!» er min replikk, hauker Nina og ler. Hun har tatt jobben som tribunevakt. Få dager etter siste forestilling må alt være klart igjen før nye puljer av kjøpesterke publikummere velter inn. Da starter «Ut i havet-festivalen» for sjuende år på rad. Dermed er det bare å fylle hyllene etter hvert som varene forsvinner. Denne dagen krymper ispinnebeholdningen i ekstra høyt tempo. Sola stråler fra skyfri himmel, og brisen fra nordøst plager neppe noen.
Spøkelser i laget
I hagene og langs veiene er sommervekstene for lengst i fullt flor. Krattet av hvite hundekjeks blandet med knallgrønt gress, smør- og sankthansblomster er minst like innbydende som de mer friserte hageplantene. Men ute på Aursøya er vegetasjonen mindre fargerik. Den tørre vinteren ser ut til å ha tatt knekken på mye av lyngen. Bare en blomstrende rognebærbusk lyser opp i terrenget ved den vesle stua i Spåhålet.
Marte og Arnstein har lyst til å ta en titt på stedet der Oda, ifølge bøkene, vokste opp, selv om de vet at familien som en gang bodde i huset ikke har noen som helst forbindelse til handlingen i Oskarsons romaner. Ingen er hjemme. En plankestabel, godt skjult under en grønn presenning tyder på at oppussingsarbeider står for tur.
– Noen mener at det spøker her ute, men vi har alltid følt oss trygge. Kanskje er det noen som passer på oss, humrer en hyttenabo og nikker muntert mot Spåhålet.
Den før omtalte sosialrealismen i romantrilogien er ikke mer gjennomført enn at forfatteren har fått plass til et gjenferd. Den gamle og synske fiskeren Andor viser seg etter døden for Oda og gir henne gode råd i vanskelige situasjoner.
– Andor har også en fortellerrolle. Handlingen i forestillingen strekker seg over åtte år, og vi trengte en stemme til å ta oss mellom ulike tidsbilder og scener, forklarer Arnstein.
Han er svært glad over at veteranen Edvard Hægstad (75), særlig kjent for sin rolle i den Oscar-nominerte kortfilmen «Tuba Atlantic», sa ja til gjenferd-oppdraget. I tillegg er flere andre hel- og halvproffe skuespillere fra fjern og nær med på laget sammen med lokale teaterkrefter, særlig godt representert ved Mausunds egne barn og ungdommer.
Barna betyr mye
– At de unge er med, betyr svært mye for planene om å sette opp forestillingen på nytt annethvert år. Målet er å bygge en lokal kompetanse som kan ta forestillingen videre inn i framtida om det viser seg at
publikum liker det de ser og hører, og kommer tilbake, sier de to som begge har erfaring fra et 60-årsjubilerende spel langt inne i fjorden.
Marte og Arnstein kikker på klokka. Snart ser de ferja runde Gårdsøya og kveldsprøvene kan starte.
– Å lage teater på ei øy er et stort logistikkprosjekt, både for prøver og forestillinger. Ferjetidene bestemmer det meste, ler Marte, som tappert konstaterer at musikerne kom for seint til denne ferjeavgangen, og at denne delen av prøvene må utsettes til neste ferjeanløp, om en drøy time. Verre var det ikke denne dagen, andre dager kan det være mange timer mellom hver ferje fra Fast-Frøya.
