Paris: Det er ikke bare klimaverstingene som roter det til i Paris. Det gjør også de som ønsker et bedre klima, fred i verden og sånt.

Le Bourget, ved en flyplass, 13 kilometer fra Eiffeltårnet, nordøst for Paris sentrum. På et digert og lite trivelig konferansesenter. «Verdens viktigste møte», er det blitt kalt. Det het det samme for seks år siden, da FNs klimatoppmøte var i København. Det gikk ikke bra i 2009. Derfor er det enda viktigere nå, med enda mer CO2 i atmosfæren.

Det er, for å si det forsiktig, mye prating på et klimatoppmøte, men det finnes mye verre ting. Mennesker som snakker sammen har en tendens til å unnlate å skyte på hverandre. Slik sett er det bra at verden møtes. Møtet kan også bli bra for klimaet, men det gjenstår å se om det blir bra nok. Mange av deltagerne er bekymret for klimaet og fremtiden. Noen er opptatt av veldig mye mer. Jeg kommer tilbake til det, men først litt om selve konferansesenteret.

Byggene på Le Bourget er et kompleks som strekker seg over et område som nesten tilsvarer avstanden mellom Nidarosdomen og Ravnkloa. Det tar tid og krever plass når klimaet skal reddes. Et janitsjarorkester kunne spilt for full musikk i en ende av konferanseområdet, uten at noen ville hørt en lyd i den andre. Jeg har ikke hørt korpsmusikk her, men det foregår hele tiden markeringer og arrangementer som menneskene i byggene siden av ikke legger det minste merke til. «Klimarettferdighet nå», roper mannen som står midt i en sirkel av andre mennesker. Den ene halvparten av sirkelen er hans meddemonstranter, resten er tilskuere og journalister. Han er én av veldig mange med et viktig budskap, og som gjør sitt beste for å bli hørt og sett.

40 000 mennesker beveger seg rundt i konferansesenteret. Snakker, skriver, lytter, tekster, forhandler, går, ser, spiser og sover. Deltagerne fordeler seg på tre hovedgrupper: Forhandlere, observatører og journalister. Forhandlerne er hvert lands offisielle delegasjoner. Norge har 70 mennesker i forhandlingene. Under betegnelsen «observatør» er det mange forskjellige mennesker og roller. Det er slike som Lars Haltbrekken, lederen i Norges Naturvernforbund og tusenvis av andre miljøaktivister, men det er også forskere og forretningsfolk og ulike typer eksperter. De tre gruppene har egne bygg på komplekset, men bortsett fra plenumssaler og forhandlingsrom, har alle tilgang overalt.

COP er mye mer enn klimaforhandlinger. Det er også nettverksbygging og gamle kjente som møter hverandre igjen. Samtaler innledes gjerne slik: «Når møttes vi sist? Var det i Lima i fjor, eller var det helt tilbake i Durban i 2011?» Klimatoppmøtet er en markedsplass. Et torg for kunnskap, meninger, rykter, innovasjoner, ideer, nytt fra forhandlingene, holdninger og virkelighetsoppfatning. Det er hundrevis av sidearrangementer med mer eller mindre offisielt preg. Når det handler om metanlekkasjer og fakling i oljeindustrien, er Norge vertskap for et møte og tungt til stede fra regjering og byråkrati, pluss noen oljetopper som for oss norske er kjente fjes. -Teknologiutvikling er eneste grunn til å være optimist her, sukker Frederic Hauge. Bellona-gründeren er det nærmeste vi kommer en norsk klimakjendis. Ja, han er en brumlebass, men det lyttes til det han sier.

En paraplyorganisasjon for mange miljøgrupper, Climate Action Network, får mye oppmerksomhet når de daglig henger ut et land, en person, organisasjon eller bedrift som dagens fossil. Saudi-Arabia ble mandag kåret til dagens fossil, en klimapolitisk bakstrever som henger igjen ved det gamle og klimaødeleggende fossilsamfunnet. Det ryktes fra forhandlingene at Saudi-Arabia – som vanlig – har innvendinger til mye. Det er pussig hvordan to land som begge er blitt rike på olje, får to helt forskjellige omdømmer. Saudi-Arabia er verstingen. Norge er derimot meget vel ansett i klimasammenheng, så kan det diskuteres om det er fortjent eller ikke.

Det er ikke bare de mest fossilavhengige landene som er et problem i klimaforhandlingene. Det er også alle de velmenende idealistene. De kødder ting til. Ja, ting henger sammen, og nei, verden er ikke rettferdig. Men det lar seg rett og slett ikke gjøre å løse alle verdensproblemer under paraplyen til klimaforhandlingene. Ære være idealister og de som slåss for en sak. Verden trenger dem, men akkurat som Saudi-Arabia, må også idealistene noen ganger holde kjeft. De er oppriktig bekymret for klimaet, men også for så veldig mye mer. Fattigdom, urfolk, rettferdighet, artsmangfold, krig, likestilling, kjøttspising og lokal forurensning, for å nevne noe.

Poenget i Paris er ikke å løse alle verdens problemer. Det eneste som teller i klimaforhandlingene er å løse det aller største problemet, de menneskeskapte klimautslippene. Rettferdig eller ikke.

Flere artikler om klimakrisen:

Dette er de største klimasynderne

Kan unngå de verste klimakonsekvensene

- Statoil: Vi er en del av løsningen, ikke problemet

Alt om klimakrisen

Klima for dummies: Dette kan du og jeg gjøre for å redde klimaet

Klima for dummies: Hva skjer på klimatoppmøtet?

Klima for dummies: Hva skjer om vi bare peiser på?

Kjøttfri uke-blogg: Kålburger? Særlig!

Kjøttfri uke-blogg:- Jeg liker ikke fisk

Kjøttfri uke-blogg: Min kamp mot kufis

Kjøttfri uke-blogg: - Det er ikke enkelt for oss veggiser

Kjøttfri uke-blogg: Byttet ut biff med bønnespirer

Kommentar: Tre ting som kan gå galt i Paris

Kommentar: De verste av de verste

Kommentar: Vi er alle klimaskeptikere

Kommentar: Slik kan klimaet reddes

Kommentar: De som er mest bekymret