Paris: For fire uker siden gråt verden i sjokk og sorg etter terroren i Paris. Lørdag kunne vi feire med gledestårer i den samme byen.
13. november ble Paris rammet av en serie med terrorangrep. 12. desember var byen scene for en begivenhet i den helt andre enden av skalaen. Det verste og det flotteste har kommet fra denne byen den siste måneden. Når det er snakk om følelser knyttet til store begivenheter, springer de sjelden ut av politiske beslutninger. Klimatoppmøtet i Paris er unntaket. Årsaken er at mange har forstått at menneskeheten ikke kan fortsette å spy CO2 uhemmet ut i atmosfæren.
I Paris lørdag klokken 19.27 ble det gjort noe med problemet. Da slo Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius klubben i bordet og kunngjorde at Parisavtalen er vedtatt. Da kom tårene hos mange, både i Paris og mange andre steder i verden der folk har fulgt klimatoppmøtet. Det har vært store forventninger til at det ville bli en klimaavtale, men helt sikker kunne ingen være før Fabius klubbet.
Gledestårer og jubel for avtalen
Avtalen fra Paris er ingen Noas ark. Kanskje den bare er en lekk pram. Det vet vi først når det har gått noen år. Men den er definitivt verdens første klimaavtale som omfatter alle klodens nasjoner. Derfor ser den i øyeblikket ut som den vakreste båt verden har sett. Avtalen er en erkjennelse av at oppvarmingen av kloden er menneskeskapt og skyldes at karboner er hentet tatt opp fra jorden og er spydd ut i atmosfæren.
Avtalen er noe så sjeldent som en internasjonal avtale som henvender seg ikke bare til nasjoner, men også til bedriftsledere og enkeltpersoner. Parisavtalen kan bli et fyrtårn som peker ut en klimaretning også for enkeltmennesker. Vedtaket lørdag gir indirekte signal om hva vi må tenke på når vi vurderer å bytte TV, kjøpe enda en elektrisk drill, om vi vil ha varer med mye unødvendig emballasje, og om vi skal ta buss eller kjøre bil.
Parisavtalen trenger lojal oppfølging og støtte hvis den skal få plass i historiebøkene og hvis den skal bli det retningsskiftet som verden trenger. Når den første begeistringen har lagt seg, vil avtalens svakheter bli problematisert. Det er ikke vanskelig. Den er full av svakheter; den er tross alt skrevet av mennesker med sterkt motstridende interesser. For å forene Marshalløyene og Saudi-Arabia, India og USA om den samme avtalen, måtte det gjøres mange kompromisser.
Dette er noen av de største svakhetene i klimaavtalen: Avtalen har tatt inn 1,5 grader maksimal temperaturstigning som en ambisjon, men uten at det er avspeilet i sterkere tiltak. Klimakuttene slik de er summert fra hvert enkelt land, vil gi en temperaturstigning på mellom 2,7 og 3,6 grader. Det er altså et betydelig sprik i ambisjon og tiltak, og derfor er avtalens forpliktelse til å fornye og forsterke kuttene hvert femte år ekstra viktig. Avtalen har en løs formulering om at verden må bli klimanøytral i slutten av dette århundret. Norge og mange andre land har knyttet denne ambisjonen til 2050, som er mer i samsvar med anbefalingen fra FNs klimapanel. Uttrykket klimanøytral er også blitt ullent. Videre er det en betydelig svakhet at grenseoverskridende transport ble tatt ut i nest siste runde av forhandlingsinnspurten. Skipsfart, luftfart og godtransport med bil står for en veldig stor del av CO2-utslippene.
Med sine svakheter er det også en avtale i all sin praktfullhet. Som journalist er det vanskelig å holde seg kjølig og nøktern til det som skjedde i Paris på lørdag. Det er kanskje ikke alle som har forstått konsekvensene av klimautslipp ennå. For min egen del skammer jeg meg ikke for å innrømme at jo mer jeg har lært om klimaendringer og –årsaker, jo mer bekymret er jeg blitt. Mange ting kan og bør en journalist ha distanse til. Klimaendringene som sådan er ikke blant dem. De angår alle, og særlig de som kommer etter oss. Derfor er Parisavtalen ufattelig viktig, til tross for svakhetene.
Da vedtaket ble gjort lørdag kveld, var det som kongressområdet på Le Bourget, i utkanten av Paris, lettet. Charles Lindbergh landet i 1927 på dette stedet etter verdens første transatlantiske flyvning. Le Bourget er altså ikke ukjent med historiens sus. Navnene på alle som har en aksje i Parisavtalen blir kanskje ikke husket om 100 år. Det er heller ikke så viktig. Det viktige ligger i at den dugnaden som ble vedtatt i Paris lørdag blir respektert og forsterket. Parisavtalen blir virkelig noe å feire hvis det i historiebøker om hundre år står at det var en gang noe som ble kalt menneskeskapt klimakrise.
Det hadde vært noe å gi til våre etterkommere.
Flere artikler om klimakrisen:
Dette er de største klimasynderne
Kan unngå de verste klimakonsekvensene
- Statoil: Vi er en del av løsningen, ikke problemet
Klima for dummies: Dette kan du og jeg gjøre for å redde klimaet
Klima for dummies: Hva skjer på klimatoppmøtet?
Klima for dummies: Hva skjer om vi bare peiser på?
Kjøttfri uke-blogg: Kålburger? Særlig!
Kjøttfri uke-blogg:- Jeg liker ikke fisk
Kjøttfri uke-blogg: Min kamp mot kufis
Kjøttfri uke-blogg: - Det er ikke enkelt for oss veggiser
Kjøttfri uke-blogg: Byttet ut biff med bønnespirer
Kommentar: Tre ting som kan gå galt i Paris
Kommentar: De verste av de verste
Kommentar: Vi er alle klimaskeptikere
Kommentar: Slik kan klimaet reddes
Kommentar: De som er mest bekymret
Kommentar: De som kødder det til
Kommentar: Fånyttes jakt på det perfekte
Kommentar: Seig sluttspurt i Paris