TV-serien «Making a Murderer» gir rystende løft for dokumentarfilm som føljetong. Virkeligheten trenger mer regi.
Den største snakkisen i tv-verden de siste ukene har vært dokumentarserien «Making A Murderer». Serien hadde premiere 18.desember på Netflix , uten forhåndshypen som har fått milliarder av mennesker over hele verden til å tro at amerikanske tv-serier er noe av det beste man kan bruke fritiden sin på.
Egentlig er utvalget og egenproduksjonene til Netflix av svært variabel kvalitet, med noen lysende unntak, hvor innholdet faktisk matcher brukervennligheten. Den ti episoder, nærmere ti timer lange «Making a Murderer» har mange tegn på en banebrytende, innflytelsesrik tv-serie, som kan gi løft for tv-dokumentar som sjanger verden over.
«Making a Murderer» er et stort steg videre i «True Crime»-sjangeren. Fjorårets HBO-serie «The Jinx» om mistenkelige dødsfall rundt eiendomsmagnaten Robert Durst og podcastfenomenet «Serial» (2014) med gransking av en drapssak fra 1999, var mer tradisjonelle, dramaturgisk godt fortalte journalistiske dokumentarer om forbrytelser og straff.
«Making a Murderer» har ikke noen forteller, men ruller opp et utrolig sakskompleks gjennom intervju, reportasjer, opptak fra rettssaker og vitneavhør. Det mest spesielle er at skaperne av serien, Moira Demos og Laura Ricciardi har fulgt saken og hovedperson Steven Avery gjennom 10 år. Fra han ble frikjent og løslatt etter 18 år i fengsel for voldtekt, til han anklages for drap mens han forbereder erstatningssak.
Serien har alt skapt debatt i USA om amerikansk rettssystem. Den gir et rystende innblikk i en sak som nok bekrefter mange europeeres skrekkvisjon om amerikansk rettssystem. På den annen side får vi se og høre avhør, bevis og dokumentasjon fra rettsakene. Det gir en annen mulighet for å ettergå saken offentlig og stille den i kritisk lys, enn hva som ville vært mulig for eksempel i Norge.
Det skal ikke røpes hvordan det går, men det er fascinerende å se engasjementet serien har skapt. Over 250 000 har skrevet under og bedt president Obama gripe inn, noe som vel sier mer om tv-mediets makt enn hvordan en rettsstat bør fungere. Aktor Ken Kratz har slått tilbake mot serien og mener den gir et fortegnet bilde av saken. Det er mulig, men grundigere bilde av en kriminalsak er knapt tegnet på tv.
Serien reiser en rekke viktige spørsmål utover enkeltsaken og hvorvidt Steven Avery er skyldig eller ikke. Preger klassejustis og fordommer utøvende og dømmende makt? Er tradisjonelle medier for ukritiske til påtaleyndighet? Hadde serien vært en vanlig tv-dokumentar på en time eller så, ville den neppe fått lignende effekt. Grundigheten, dokumentasjonen og det unike innblikket i en sak som utfordrer publikums rettferdighetsfølelse, gjør serien til en tv-begivenhet av de sjeldne, mer spennende og rystende enn de fleste fiksjonsserier.
Forhåpentligvis kan «Making a Murderer» inspirere til flere dokumentarer med ambisjoner og grundighet på lignende nivå. Serien vil ganske sikkert føre til beslektede satsinger, i ulike land. I den store strømmen er det lettere å skape oppmerksomhet om serier enn enkeltfilmer. Det meste av god og vesentlig dokumentarfilm lages likevel i mindre format.
Som HBO-dokumentaren «Heroin: Cape Cod, USA» som hadde premiere på strømming i mellomjula. Den Oscar-vinnende dokumentaristen Steven Okazaki skildrer den voksende heroin-bølgen blant den hvite middelklassen på Østkysten i USA. Også det en rystende flue-på-veggen-dokumentar, fra en stat (Massachusetts) som på få år har tredoblet antall overdosedødsfall, til nesten 2500 i 2014.
Gjennom møter med rusmisbrukere og foreldre skildres fenomenet som en epidemi, med hva den gjør med dem som rammes og pårørende. Som tidligere guttelag i fotball hvor de fleste spillerne er hekta på heroin. At de narkomane ser ut som vanlige mennesker og skildrer avhengigheten på godt, vondt og ødeleggende, gjør filmen ekstra sterk. Ikke avhengighetsskapende som «Making a Murderer», men med et unikt blikk på avhengighet, til god og vesentlig dokumentar.