Jeg har arvet en fotsid minkpels etter min mor. Den er deilig og varm nå som vinterkulda har nådd landet.
Men jeg tør ikke bruke den så mye, i alle fall ikke i dagslys. Når folk ser meg, vil de vel tenke at jeg går rundt som en levende reklameplakat for en pelsdyrnæring som har tapt sitt omdømme. Jeg risikerer å få slengt skjellsord etter meg, bli ansett som en ufølsom, ignorant pelsfrue som ikke skjønner at jeg holder meg varm på bekostning av små, vakre dyr i bur.
Les også: Flertall vil forby pels
For å unngå ubehageligheter, men likevel holde varmen, bruker jeg pelsen bare når jeg lufter hunden. Siden vi holder oss i Singsaker-området på våre kveldsturer, føler jeg meg forholdvis trygg mot ukvemsord. Der forstår folk at damer gjerne vil pakke seg inn i en god, varm pelskåpe når minusgradene herjer.
Jeg er glad i dyr og opptatt av at de skal ha det bra. Dyr som vi holder er hundre prosent avhengige av oss mennesker. De er hjelpeløse hvis vi ikke sørger for at de får godt stell, mat og omsorg. Hver gang jeg går tur med familiehunden, oppfyller jeg noen av intensjonene i den nye dyrevelferdsloven som trådte i kraft i 2009. Og ellers steller jeg henne etter beste evne for at hun skal ha det godt.
Les Ola By Rises kommentar: Bare en hund
Lov om dyrevelferd er basert på et grunnsyn om at dyr har en "egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker". Alle dyr har krav på å bli behandlet med respekt og hensynsfullhet. Loven sier også at vi alle har ansvar for å melde fra ved mistanke om dyr som ikke har det bra.
Dessverre er det ikke alle som forholder seg til lovens bokstav slik de bør. Denne uken har dyretragedien i Fosnes kommune gått for Namdal tingrett. En bonde i 30-årene sluttet å fore og stelle storfeet han hadde i fjøset. For et år siden ble det oppdaget at rundt 90 dyr lå ihjelsultet på båsen. Det er en av de verste dyretragdiene som er oppdaget her til lands de siste årene. Det er lagt ned påstand om halvannet års fengsel.
Det er å håpe at straffen vil virke til å hindre nye, lignende lovbrudd. Likedan er det all grunn til å ønske at saken har vært en vekker for folk flest og for de instanser som har ansvaret for å følge opp dyrs ve og vel. Det gjelder naboer som kunne ha reagert på at ting ikke stemte på gården, og på tilsynsmyndighetene. I fellesskap skal nå Norges Bondelag og Mattilsynet arbeide med tiltak for å forebygge nye dyretragedier. Det viktigste er å hindre nye lidelser.
Les også kommentaren: Marerittet i fjøset
En annen dyretragedie er den som har utfoldet seg på en del pelsdyrfarmer. Vi har alle sett de hjerteskjærende bildene av skadde pelsdyr i trange bur. Hver gang slike bilder er vist, har debatten om pelsdyrnæringen flammet opp. Gang etter gang har næringen lovt bot og bedring, sagt at de verste bildene bare er engangstilfeller, uten at det har forhindret nye skandalebilder. Det som ikke i like sterk grad blir diskutert, er om det overhodet er riktig å holde dyr i fangenskap for å ende opp som luksusklær.
Så går vi her da, min pelskledde firbeinte venninne og jeg i min mors varme mink, og funderer. Er jeg indirekte ansvarlig for at en næring som mange mener driver uetisk, kan fortsette sin virksomhet? Er jeg en slags dyreplager? Hva er mitt medansvar og hva er næringens eget ansvar?
Når jeg lufter dette med min nabo som har drevet med pelsdyravl, får jeg ett svar: -Nei, du skal bære din mink med god samvittighet. Det er bare de dårlige oppdretterne vi hører om. De fleste driver seriøst.
Når jeg snakker med en kvinne jeg respekterer høyt og som heller ikke tør bruke pelskåpen sin, sier hun: -Hva hjelper det om jeg kaster pelsen? Minken er jo allerede død. Og dessuten, til alle tider har mennesker i kalde land kledd seg i pels fra dyr for å holde seg varme.
Når jeg diskuterer pels med min unge venninnne, dyrevernaktivisten, får jeg klar beskjed: -Kast pelsen. Du legitimerer dyreplageri.
Det er sannelig ikke lett. Det er ikke noe alternativ å gå over til dunkåpe når man vet hvor materialet kommer fra: Gjess som i levende live blir plukket ren for dun, en prosess som påfører dem stor smerte. Dette skjer i land som Kina, Polen og Ungarn. Det er ikke mer dyrevennlig å gå i dun enn i pels, om noen innbiller seg det.
Les også innlegget: Ingen tar ansvar for dyretragedier
Jeg har kommet frem til et kompromiss. Jeg har nå engang arvet denne verdifulle pelskåpen. Minken har ikke levd forgjeves, den holder jo meg varm. Blank og fin er den også, det er å håpe at den har hatt det godt, alt tatt i betraktning. Jeg bærer min pels med hevet hode. Men jeg kommer aldri til å kjøpe noen ny.
Neste gang blir det noe med sau.