Kroppspresset presser seg inn i livene våre, om vi liker det eller ei. Mange har nok ristet på hodet og sukket litt over det etter hvert velbrukte ordet kroppspress, og tenkt at disse jentene og rosabloggerne må nå bare få holde på med sitt, og skjerpe seg om de syns det er et problem.

I går kunne vi lese om Huseby skole som har gitt etter, og tilbyr kjønnsdelt svømmeundervisning på bakgrunn av at noen jenter ved ungdomsskolen ønsket dette. De begrunnet det i redsel for at guttene kikker på dem og kommenterer utseende mens de har på badeklær. Nettopp redsel for å bli sett halvnakne; de innrømmet i intervjuet at de ikke hadde fått noen stygge kommentarer eller opplevd noe ubehagelig fra guttene.

For meg illustrerer denne saken flere viktige sider ved problematikken rundt kroppspress og økt fokus på perfeksjon og ytre attributter, som er blitt ultimate mål på lykke og vellykkethet.

For det første syns jeg det er et slag mot likestilling og likeverdstanken vi ønsker å ha i samfunnet vårt. Det er ikke greit at gutter, som trolig er uskyldige, får skylden får at jentene ikke vil bade med dem. Gutter er vel som gutter flest, at de kikker på jenter, og kanskje slenger en kommentar. Dette er oftest innenfor det akseptable.

Jeg tror at sjenansen og skammen som er forbundet med å vise frem kroppen, for mange av disse jentene er mer generell. Vi hører jo også om stadig flere tenåringer som ikke dusjer etter gymmen, gutter som bader med bokseren på, og at stadig flere dropper kroppsøvingstimene. Det er trolig mange som gruer seg til å vise seg frem naken også i redsel av å bli målt og vurdert av andre fra samme kjønn, fordi de sliter med et lavt selvbilde.

Forestillingen om en plettfri og perfekt kropp har til nå stort sett vært en jentegreie. Mange lever i det jeg kaller en sosial boble, der de døgnet rundt følger sine forbilder på sosiale medier. Disse forbildene er gjerne popidoler eller bloggere, som har skaffet seg en superkjendisstatus takket være Instagram og Snapchat. Det som kjennetegner de fleste av dem er at de har et utseende og liv som er fullstendig uoppnåelig for de stakkars småkvisete fjortisene våre, som sitter på jenterommene sine og følger de glansete forbildene. For det er nettopp glanset de er; for det første koster det dem ikke en øre å fortelle om det siste plastiske inngrepet de tok, om den forrige detoxkuren eller at de ikke har spist noe til frokost, annet enn en kålsmoothie. Med slik input 24/7, der bildene er fotoshoppet og retusjert, kan vi ikke undres over at mange av ungdommene våre sliter når de ser seg selv i speilet. Med dette som bakteppe skal de finne seg til rette i en kropp i stadig forandring, med hormoner som spretter hit og dit.

Guttene kommer etter, men i en litt annen form. De leser ikke blogger på samme vis, men ser opp til forbilder med store muskler og en definert sixpack. Fitnessindustrien er, takket være ukritiske medier mener jeg, blitt stadig mer stuerent. Her er null underhudsfett og store muskler idealet. Antidoping Norge forteller om stadig flere 14-åringer som prøver anabole steroider for å få den perfekte kroppen.

Hva skal vi gjøre med denne utviklingen? Er det ved å dele opp jenter og gutter i svømmetimene når det passer seg? Nei, mener jeg. Så klart kan det være gunstig å dele opp noe undervisning i kjønn, der det er hensiktsmessig, men ikke på grunnlag av kroppspress.

Vi må ha en mye mer offensiv tilnærming som samfunn til denne økende folkehelseutfordringen. Vi må innse at det dreier seg om langt mer enn fjasete tenåringsjenter. Jeg er opptatt av at vi foreldre må være gode forbilder! Vi må slutte å sutre over de tre kiloene vi har lagt på oss og kommentere det ekstra kakestykket vi har lyst på. Vi må hjelpe barna våre til å få et godt forhold til seg selv ved å snakke med dem om sosiale medier, om slanking og om retusjert reklame. Vi er jo selv også delvis ofre for kroppshysteri, det viser tall fra plastikkindustrien og ved å ta en titt i bladhyllene.

Vær voksne, vær der og snakk med barna! De trenger positive forbilder, og noen som gir dem gode råd. Skolene må også ta dette på alvor og bringe temaet på bane mye mer systematisk enn nå. Men da må vi ha peiling på hvilken verden de lever i i den sosiale boblen sin.

kari.l.mogstad@gmail.com