Snø til forargelse og snø til bekymring, men når vi skal feire kongeparet og Norge som nasjon, så gjør vi det så snøføyka står i selveste Slottsparken.

Aldri har det vært mer liv rundt Slottet. Det var tjukt av folk, kanskje opp mot 50 000. Hvor ellers i verden kunne man valgt snøen som kulisse for å hylle sine kongelige overhoder? Jeg spør til ettertanke.

LES FLERE KOMMENTARER AV KJETIL KROKSÆTER HER

Barn og unge hoppet på brett og ski, de akte og lekte og gikk langrenn. Fremst gikk dronningen med en langrennsteknikk som fant anerkjennelse for kritiske blikk.

Snøen er en fellesnevner for godt og for vondt, for dårlig brøyting, glatte veier, frosne tær, kulden som sniker seg under jakken, piggdekk og takras. Snøen er fiskebein, faste spor, snøtunge graner, lys, frostrøyk, glitrende snøkrystaller, hvite vidder, friskt renn i bakkene, lysløype og søndagstur.

Snø er en viktig næringsvei. For turistnæringen blir det krise når den uteblir. Snø er også følelser og estetikk. Å våkne til masse nysnø med de aktivitetene de hvite flatene gir oss, er pur lykke. I valget mellom en perfekt vinterdag og en varm sommerdag, velger jeg den hvite. Kall meg gjerne nedsnødd!

Vinter-Norge er gjennomskåret av skiløyper. Bare i Oslomarka, som strekker seg inn i 19 kommuner, er det 2600 km skiløyper, tilsvarende strekningen Lindesnes – Nordkapp. Løyper legges fordi det er brukere til dem. 40 prosent av Norges befolkning deltar i folkekulturen å gå på tur i sporet. Det er ikke så rart at vi dominerer internasjonal langrennssport og at langrenn dominerer det norske idrettsbildet.

Vi tror kanskje at det er slik hos naboen også, men så langt derfra. Selv som vinternasjon skiller vi oss kraftig ut med vår ski- og vinterkultur.

Jussi-Pekka, min kollega i finske Helsingin Sanomat, spurte om det virkelig var tilfellet at en bok med gode råd om skismøring var en bestselger i Norge. Jeg kunne bare bekrefte at Smøreboka av Anders Aukland solgte som den beste glider – 13000 eksemplarer. Jussi-Pekka ristet uforstående på hodet. Tanken på å gi ut en slik bok i Finland fortonet seg meningsløs, men han skjønte hvorfor vi gjør det bedre i skisport.

Da årets Tour de Ski var kommet til Val di Fiemme, kom finnen strenende. «Vet du hva jeg så i dag! En stor flokk nordmenn drev teknikktrening på langrenn. Hva er det med dere nordmenn?».

Opplysningen var overhodet ikke overraskende for meg. Å sende nordmenn med langrennsski til alpene på kose- og treningstur, er god forretning for flere eventbyrå i Norge. I Finland er dette åpenbart en helt fremmed tanke.

Her en dag slo det meg at et av de vanligste bildene på Facebook viser et skispor som slynger seg gjennom snøtung granskog, trikkeskinner i lysløypa eller et ensomt spor på ville fjellet. Slike bilder er gjerne ledsaget av en lovsang om skituren og naturopplevelsen. Jeg har selv lagt ut slike bilder for å dele gode minner.

Bildene visualiserer en god opplevelse, noe vi higer etter gjennom en mørk og regnfull høst. Når snøen endelig kommer, har vi behov for å lovprise både vinteren og skiaktivitetene. Skisporet er en del av vår kultur og en viktig identitetsmarkør.

Slik er det ikke i like stor grad i Sverige. Ikke i Finland heller, selv om de har mer vinter enn oss. Du finner nok ingen steder der skikulturen lever så sterkt som i Innlands-Norge. Da skulle det bare mangle om vi ikke «viste verden vinterveien», slik bladet Idrettsliv skrev etter OL i Chamonix 1924.

Thorleif Haug var den tids skikonge, og Norge sto mer eller mindre på hodet da han vant tre gullmedaljer. Siden er han avløst av en uendelig rekke hoppere, kombinertløpere og langrennsløpere som nasjonen har lagt sin elsk på. Den sikreste måten å bli nasjonalt idol på, er å være god på ski i nordiske grener. Alpinistene står høyt i kurs de også, særlig når de er så jordnære og folkelige som Aksel Lund Svindal og Kjetil Jansrud. En skulle nesten tro de to kom rett ut av tømmerskogen, slik eldre tiders langrennsløpere nesten alltid gjorde.

I våre dager blir ikke alle nordmenn født med ski på beina. Innvandring, klimaendring og urbanisering splitter oss. Gruppen som hater snøen øker mest, og vi som elsker den ser bekymret på at klimakrisen korter ned vinteren. En grad temperaturstigning gjør vinteren flere uker kortere i begge ender.

For å redde nasjonalidretten og skikulturen vår forskes det på å lage snø på en billig og miljøvennlig måte. Vel og bra det, men en hvit stripe i grønt landskap blir bare surrogat for ekte vinter. Jeg blir trist ved tanken på at når Håkon Magnus og Mette-Marit en gang skal hylles for sin innsats som monarker, så vil det skje på kunstsnø i Slotts-parken.