Millioner til kommuner og grunneiere, en drøy milliard til lokalt næringsliv. Arbeid til flere hundre. Ren energi til Europa. Hvorfor være festbrems?
Hvorfor ikke bare ta del i jubelen? Alle ga de uttrykk for stolthet og glede, de som førte ordet på pressekonferansen i Trondheim tirsdag: Europas største vindkraftsatsing på land, Norges største industriinvestering. Et viktig skritt på vei til fornybarsamfunnet.
Beklager, men jeg mener fortsatt at vi kunne fått mye mer «klima for pengene» blant annet ved å hente ut større potensial i allerede utbygd vannkraft, ved energiøkonomisering og ved å satse på solenergi. Vannkraften, med sine magasiner, er langt bedre egnet som såkalt grønt batteri, mens vindkraft er ustabil og verre å lagre. Men struttende vindturbiner er likevel et mer potent uttrykk for handlekraft.
Naturødeleggelser og sørsamiske interesser ble ikke nevnt med et ord på pressekonferansen. 278 turbintårn, 240 kilometer anleggsvei inn i praktisk talt urørte fjellområder er betydelige inngrep i en fra før utbygd kystnatur. I tillegg kommer nye kraftgater gjennom halve landsdelen. En del av områdene er også viktige reinbeiter for en sårbar sørsamisk næring.
LES OGSÅ: - Anleggene vil bli der for alltid
Når slike verdier aldri blir prissatt i en kalkyle, noe «Grønn skattekommisjon» har foreslått, er det altfor enkelt å ta for seg av naturverdier. Hvis man likevel velger å ofre dette, bør samfunnsnytten være betydelig og udiskutabel. Det er det ikke sikkert at den er.
LES OGSÅ: Seks grunner til at vindkraft er en dårlig idé
Statkraft, sammen med Trønderenergi og mellomeuropeiske investorer, har klart å regne prosjektet hjem, etter at de i fjor vår sa at vindkraftsatsingen ikke var lønnsom. I mellomtiden har de funnet rimeligere løsninger og ikke minst fått lov til å flytte turbiner dit det er mest vind. Et ikke ubetydelig politisk press har bidratt.
Troverdigheten i den økonomiske kalkylen styrkes av at de internasjonale investorene som Credit Suisse koordinerer, er interessert i å være med. De vil tjene penger. Da hjelper det selvsagt at de allerede har sikret seg kontrakt med Norsk Hydro som skal kjøpe deres andel av vindkraften fra Fosen.
LES OGSÅ: - Dette er et klimatiltak
I Norge har vi i mange år hatt et betydelig kraftoverskudd. Vindkraften fra Fosen utgjør ca. 2-3 prosent av dagens produksjon og vil bidra til mer eksport. Det politiske argumentet for utbyggingen er at Norge på denne måten kan være med på å få ned CO₂-utslipp fra andre energikilder i Europa. Problemet er at med dagens kvotesystem, er det ikke klart hvordan det skal skje. På kort sikt er klimagevinsten tvilsom.
Når alt kommer til alt og de fine ordene er glemt, er dette først og fremst et industriprosjekt. Vestas, den danske leverandøren av vindturbiner, har størst grunn til å juble. Av investeringen på elleve milliarder kroner, sitter de igjen med to tredjedeler, deres største kontrakt noensinne.
Det er anslått at midtnorske aktører kan konkurrere om oppdrag for vel 1,5 milliarder. Det er fortsatt svært mye penger og en gigantisk stimulans for næringslivet i en krevende periode i norsk økonomi. Grunneiere, kommuner, entreprenører og flere andre bransjer har utvilsomt grunn til å være fornøyde.
LES OGSÅ: Hydro kjøper strøm fra Fosen-turbinene
Spørsmålet er likevel om det er riktig å spandere milliardbeløp og trøndersk natur i et usikkert prosjekt for å hjelpe Europa med å slippe ut mindre CO₂.