Det har kommet en ny begeistring til byen. Mennesker som tar seg inn i billige lokaler og skaper nye uttrykk, sprenger grensene for småbyen og gjør Trondheim større. Å holde på dem blir en avgjørende oppgave for Trondheim de neste åra.

«Ingen bli igjæn hvis aill sammen fær», sang Ulf Risnes og Tre små kinesere i 1990. En gang var det slik at alle som ville noe i Trondheim, reiste til Oslo. De som ble, ble gjerne på tross. Det har preget byens identitet og selvforståelse, og stemningen det avfødte, var selvforsterkende.

Det skal fortsatt litt tross og idealisme til for å være kulturaktør i Trondheim. Gjerne en kombinasjon av tross og samtidig glede over de kvalitetene som småbylivet tross alt har. Men det har skjedd mye siden Tre små kinesere sang om kameratene som reiste til Oslo.

Svartlamon er kanskje det fremste eksempelet i Trondheim på at billige boliger, politisk vilje og ungdommelig engasjement har ført til at et helt miljø har blitt værende i byen. Uten Svartlamon hadde vi neppe fått den kulturelle oppblomstringa på Lademoen, og også på Nyhavna holder det kulturaktører til som neppe ville ha vært der om det ikke var for Svartlamon. Svartlamonittene har skapt et miljø hvor folk blir værende, og som gir rom i byen for mennesker med et annerledes syn på livet.

Nylig arrangerte Trondheim Calling en panelsamtale om kulturen på Nyhavna. Transformasjonsområdet huser i dag over femti kulturaktører, som virker og skaper i billige produksjonslokaler. De frykter gentrifisering av området, og at dyre boligprosjekter skal skvise kulturen ut til fordel for kapitalen. Mitt håp er at den pågående reguleringa av området formår å forene ulike hensyn, og at vi forstår betydningen kulturskaping kan ha, både for den nye bydelen, og for Trondheim for øvrig.

I Ole Wiigs plan for Nyhavna og Brattøra er det tegnet inn et nytt kulturhus. Et mulig kulturhus på Nyhavna har vært oppe i den offentlige debatten tidligere, og jeg skal ikke ta stilling her til om det er en god idé eller ikke. Men det er mye viktigere å holde fast på de menneskene som allerede bor og virker i Trondheim, og som skaper kultur.

Selve påstanden at kultur skaper vekst, er omdiskutert. Diskusjonen skjøt fart etter at den amerikanske økonomen og samfunnsforskeren Richard Florida utgav boka «The Rise of the Creative Class» i 2002, hvor han hevdet at en ny type høytutdannede mennesker innenfor naturvitenskap, IT, kunst, arkitektur og design er i ferd med å utgjøre motoren i økonomien. Disse menneskene tiltrekkes av kultur, og jobbene – og dermed også veksten – vil følge etter dem, og ikke omvendt.

Flere studier – både i USA og i Norden – har undersøkt sammenhengen mellom kultur og vekst, med ulikt resultat. Men det de fleste undersøker, er kulturen sett i lys av den totale befolkningsveksten. Det er to forhold som burde gjøre Floridas tankegang interessant for Trondheim. For det første har det en verdi for byens identitet og selvforståelse at ulike stemmer menneskene som skriver, synger, tegner og forteller om byen, blir værende, og ikke forteller den evinnelige historien om byen de forlot. For det andre har Trondheim, som teknologihovedstad, en særlig interesse i å skape gode miljø for møtesteder mellom teknologi og kultur. Når vi ser på oppblomstringa av nye steder som Work Work, Digs eller Studio Beta, alle steder som har dukket opp takket være rimelige lokaler som ellers ville ha stått tomme, ser vi en ny måte å bruke byen på, som skaper begeistring og liv i byen, samtidig som det kan bidra til nye forretningsideer og produkter. Disse burde det være i alles interesse å legge til rette for.

Trondheims identitet hviler i Nidarosdomen, Bryggene, Bakklandet, RBK og NTNU. Det skal vi selvsagt ta vare på og videreforedle. Men i takt med at Trondheim vokser, er det alle de andre områdene som er viktige. Nye bydeler, nye mennesker og nye kulturelle uttrykk, nye næringsinitiativ, nye måter å skape gode byrom og byliv på. Vår felles oppgave er å ikke la det brautende og statiske stå i veien for de nye identitetene som kommer i tillegg til det allerede etablerte.

I denne diskusjonen er det viktigste av alt å holde på de menneskene som bor og virker i byen og som utfordrer det statiske og etablerte. Derfor er billige og rimelige produksjonslokaler for kultur viktigere enn store og nye kulturbygg.