Opptakten til 8. mars ligner mer på gjørmebryting enn en festdag for alle kvinner.

Jeg har aldri fått helt taket på 8. mars. Strengt tatt burde jeg være midt i målgruppa, men føler meg av en eller annen grunn verken invitert eller inspirert av dagen. Jeg synes det er trangt i toget og får litt panikk av parolene. Det er noe med den strenge feminist-definisjonen som skremmer meg. Jeg tror dessverre det handler mer om debatten om 8. mars enn om betydningen av selve dagen.

Les også kommentaren: Kjære jenter, dere må ta opp kampen

Krangelen om hvem som eier 8. mars er blitt en tradisjon, og det er ingen vakker tradisjon. Venstresiden har tatt monopol på kvinnedagen og høyresiden føler seg ekskludert. – Jeg kunne ønske dagens kvinnekamp ikke var låst til politisk farge, sukket likestillingsminister Solveig Horne (Frp) i fjor. Da fikk hun svar på tiltale: – Det er venstresida som fant opp kvinnedagen.

Og slik fortsetter det, omtrent i dette sporet: Mye verbal krangling om hvem som mener de rette tingene på kvinnedagen. Noen fra høyresiden møter opp på parolemøtene til 8. marskomiteen, foreslår noe som er helt uspiselig for forsamlingen, gjerne noe om prostitusjon eller kvotering, og snart er rabalderet i gang. Ti elefanter i glasshus kunne ikke gjort det bedre.

I år var det TV-profilen Kari Jaquesson som lagde de største overskriftene. Etter at noen Unge Venstre-jenter foreslo å åpne for bordeller og stryke parolen «håndhev sexkjøpsloven», ga hun eksplisitt uttrykk for hva hun mente om forslagene. Det var mildt sagt ikke pent og Jaquesson måtte i ettertid beklage sin «konkrete språkbruk» til en mindreårig jente. – Dette viser at 8. mars er dødt for liberale feminister, uttalte høyrekvinnen Heidi Nordby Lunde etter opptrinnet.

Les også kommentaren: Noen flere blåmerker i barndommen gir oss kanskje noen færre åpne sår senere i livet

Nå må det sies at flere av blåstrømpene gjør sitt for å provosere. – Dagens kvinnebevegelse er reaksjonær og navlebeskuende, sa Sylvi Listhaug på listhaugsk vis i fjor. Noe har de likevel rett i, spesielt inkluderende er kvinnedagen ikke. Mange av parolene er unødig polariserende. «Stopp regjeringens angrep på kvinner» og «Ja til sekstimersdagen» er eksempler på slagord som mange sliter med å slutte seg til.

På nittitallet ble det et poeng å trekke EU-debatten inn i 8. mars-toget. «Nei til EU» ble en parole, noe som naturlig nok ekskluderte store deler av befolkningen. Nå handler det ofte om å stanse ett eller annet fra regjeringen. Det kan det innimellom være gode grunner til, men at politisk tilhørighet eller enda mindre, at ditt syn på EU skal definere deg som en feminist, det forstår jeg virkelig ikke.

Noen ganger virker det som kvinnebevegelsen er mest opptatt av å ta hverandre. De som ikke tror hardt nok eller mener sterkt nok. De som ikke mener riktig det samme som oss. Det er noe som preger alle organisasjoner, men jeg har en mistanke om at denne typen selvplaging er mest utbredt på venstresida. Her skal man være så ren og rank som overhodet mulig. Hvor det er lite rom for tvil.

Det er vanskelig å forstå at det ikke skal være plass til flere nyanser i 8. mars-toget. Nå kjenner jeg mange slags feminister, både røde, blå, gule og grønne. Jeg ser ikke at kvinner i Høyre står noe tilbake for å være opptatt av likestilling i praksis enn det kvinner på venstresiden gjør. En større toleranse for ulike meninger tror jeg ville styrket dagen på alle mulige måter. Og burde ikke det være det egentlige målet med kvinnedagen?

Det verste er at jeg tror de liker det litt, både rødstrømpene og blåstrømpene. Gjørmebrytinga om hvem som er best feminist. Det gir kampånd og glød. Det som virkelig burde bekymre feministene, er alle de andre de da ekskluderer. Sånne som meg. Og skal vi tro oppslutningen om 8. mars-toget, kanskje også deg.

Jeg tror ikke det var det de så for seg. Kvinnene som en gang startet kvinnedagen. Som ville gjøre verden til et bedre sted for alle kvinner. Det er neppe en spesiell plass i helvete for kvinner som krangler med andre kvinner, men jeg tviler sterkt på at de løfter kvinners situasjon i verden særlig mye.

Vi må slutte å gjøre kvinnedagen til kvinne er kvinne verst-dagen.

Les også kommentaren: Vi trenger flere "hår i suppa"

Hør Adresseavisens kommentatorer på podcast

Du kan abonnere og lytte på podkasten via mobil eller iPad på iTunes via denne linken.

Vil du høre «OmAdressert» på din datamaskin kan du gjøre det ved å klikke på denne linken eller ved å klikke på bildet nederst i denne artikkelen.