Det er ikke typisk norsk å være god. Bare spør tyskerungene.
Ord kan tilsløre ubehagelige sannheter. Gro Harlem Brundtland fikk mye kritikk og latterliggjøring for uttrykket «Det er typisk norsk å være god» i en nyttårstale for 24 år siden. Hun lanserte ikke en forløper til et av de verste nyordene i det norske språk de siste åra, «godhetstyrann». Hun siktet til gode prestasjoner av håndballjentene, skigutta og oslofilharmonikerne, og prøvde å lanser et nytt slagord for så vel idrett som kultur og næringsliv.
Å være god i noe og godhet er to svært forskjellige ting. Å bruke tyranni om godhet er retorisk effektfullt, men problematisk, da tyranni henviser til styre av én eneveldig person. Også brukt billedlig om stemningsbølge i grupper av mennesker, er ordet tilslørende. Dessuten er ondskapstyranni et mye større problem enn godhetstyranni.
En av de sterkeste scenene på norsk tv denne uka, er i dokumentaren «Tyskerungene» i «Brennpunkt» tirsdag, fortsatt tilgjengelig på nett. Der møter vi blant annet Torgeir Pettersen fra Trondheim. Han snakker svensk, fordi han etter krigen valgte å flykte fra Trondheim og Norge. Fordi han var tyskerunge.
I dokumentaren er Pettersen tilbake i barndommens bydeler. Skjelvende sitter han på Bakklandet. Han forteller om en taterfamile i nabolaget hvor han fikk leke med ungene, siden de også var utstøtte. Han forteller om alle alkoholikerne som bodde i det som nå er en av byens mest attraktive bydeler. «Alkoholikerne var de snilleste», sier han, før turen går til Bispehaugen skole.
Fra sentrum ser Bispehaugen skole ut som en festning. Når Pettersen nærmer seg den mektige murbygningen blir han beveget. «Jeg skulle kunne bombe, brenne ned skiten!», sier han og forteller om jevnlig juling fra medelever og en lærer som tafset. «Lærerne så det, men brydde seg ikke», sier han og forteller om et tannlegebesøk hvor han i hvit frakk sa: «En tyskerunge skal fanken ikke ha noe bedøvelse. Vi trekker den uten».
Pettersen er bare ett av tidsvitnene i dokumentaren, laget av den svenske filmskaperen Per Anders Rudelius. De fleste har lignende eller verre historier å fortelle. For en seer født over 20 år etter krigen er det mest opprørende å høre hvordan barn ble straffet for foreldrenes gjerninger, både av vanlige folk og noen av landets fremste autoriteter, fra prester til leger.
Media har blitt bedre til å tematisere mobbing. Lite tyder på at situasjonen var bedre før. Rystende historier om mobbing i våre dager, og tilspisset debatt i flyktningspørsmålet, hvor nordmenn med navn og bilde jubler i sosiale medier til nyhetsartikler om at asylsøkere har prøvd å ta sitt eget liv, tyder på at vanlige folk dessverre fortsatt har vel så lett for å framstå som onde som gode i gitte situasjoner.
En av de beste filmene som vises på Kosmorama neste uke, er amerikanske «Experimenter». Peter Saarsgaard spiller den amerikanske psykologen Stanley Miligram. som på 60-tallet ble berømt og beryktet for sine eksperiment for å teste menneskers lydighet. I forsøk på å forstå hvordan Adolf Eichman og nazistene kunne gjennomføre Holocaust, testet Saarsgaard vanlige menneskers vilje til å påføre andre smerte, hvis de ble bedt om det og fritatt for ansvar.
Det er skremmende å se hvordan et stort flertall av helt vanlige mennesker, menn som kvinner, gjør som befalt. Selv når den andre forsøkspersonen skriker av smerte, gjør de fleste som de får beskjed om og trykker på knappen som gir elektrisk støt, når den andre forsøkspersonen svarer feil på spørsmål. «Hvorfor hørte du på han som bad deg gi mannen elektriske støt og ikke han som skrek av smerte?», spør forskeren og etterlater det ubehagelige dilemmaet til oss alle.
Folks tendens til å gjøre som de får beskjed om, samt å gi etter for gruppepress, blir i filmen forklaring på vanlige menneskers evne til å påføre andre lidelse. I «Tyskerungene» finner Torgeir Pettersen graven til mora i Trondheim. Han legger ikke skjul på anstrengt forhold til mora, men når han står ved graven, sier han forbitret: «Så mye dritt som hun har tatt imot av det norske folk». Folk flest er ikke så gode som vi liker å tro. Ikke nordmenn heller.