Havet er blitt en søppeldynge

Særlig miljøet i kystnære områder og innlandshav (for eksempel Østersjøen) er hardt rammet. De viktigste kildene til havforurensning er voksende befolkningskonsentrasjoner i kystområdene, industrialisering, offshorevirksomhet, havbruk, turisme og skipstrafikk, samt forurensning som overføres fra atmosfæren. Det er antatt at marin forsøpling dreper mer enn én million sjøfugler per år, hundre tusen sjøpattedyr og store mengder fisk. I Nordsjøen har 95 prosent av havhestene plast i magen.

I norsk lovgivning er forsøpling på land og til sjøs forbudt etter forurensningsloven paragraf 27. Internasjonale avtaler er rettet mot å redusere utslipp til havene. Dette gjelder blant annet London konvensjonen (fra 1972), Marpol-konvensjonen (73–83) og Oslo-Paris konvensjonen (Ospar, 92-93). Under Ospar ble samarbeid om vern av det marine miljø (forurensning og biologisk mangfold) forsterket. Arbeidet med forurensning fra landbaserte kilder omfatter utslipp av kjemiske stoffer også i vann og vassdrag på land, herunder utslipp av næringssalter. Det er nødvendig med avtaler, men hva gjør vi når avtalene ikke virker? Hva gjør vi når utslippsmengdene og antall nye, ukjente stoffer er i ferd med å vokse oss over hodet? De fleste miljøgifter brytes ned svært sakte, noe som betyr at når de først er i havet, blir de der lenge. Det vi slipper ut i dag kan gi effekter som vi må slite med i flere tiår fremover.

Én utfordring er at vi ikke ser stoffene; de er ute av syne og dermed er det også en fare for at de er ute av sinn for de fleste av oss. Havet ser fortsatt fint ut i solnedgangen – det er først når du dukker ned i havet og ser på detaljene at effektene kan avsløres. Vi kjenner det ikke på kroppen som med klimaendringer, men vi kan komme til å kjenne det på lommeboka og på andre områder om noen år, dersom havet slutter å produsere mat i den takten som vi ønsker oss.

For å iverksette effektive tiltak, må vi kjenne problemet – vi må ha mer kunnskap. Når vi får kjennskap til et mulig miljøproblem så resulterer det i forskningsinnsats i norske og internasjonale forskningsmiljøer. Innsatsen består av prøvetaking, feltstudier, feltforsøk, analyser og utvikling av avanserte beregningsmodeller, og omfatter en rekke fagpersoner innen biologi, oseanografi, kjemi, fysikk og samfunnsøkonomi. De skal sammenholde sine oppdagelser og trekke konklusjoner. Utblåsningen på Ekofiskfeltet i Nordsjøen i 1977 resulterte i en nasjonal innsats for forskning og utvikling (FoU), med fokus på å forbedre oljevernet i Norge. Siden 1978 har ulike norske aktører, med Sintef i spissen, gjennomført cirka 40 eksperimentelle oljeutslipp i åpne farvann, fra store dyp så vel som i isfylte farvann. Arbeidet har ført til betydelige forbedringer av oljevernet, men fortsatt jobbes det med praktiske så vel som grunnleggende spørsmål.

I dag ser forskerne med økende bekymring på alle de nye stoffene som tilføres havet som nanopartikler, medisiner, kjemikalier i tekstilindustrien og mikroplast. Risikovurderinger knyttet til nanopartikler i miljøet krever kunnskap om kilder, transport og spredning, biologisk opptak og transport i næringsnettet, samt kort- og langtidseffekter i sårbare organismer. Slik kunnskap mangler internasjonalt og spesielt i Norge (UMB, 2009). Vi kjenner ikke effekten av disse stoffene og det tar lang tid å fastslå om og i tilfelle hvor skadelig disse stoffene er. Iblant peker resultatene fra ulike grupper i ulike retninger, noe som fører til ytterligere innsats og flere prosjekter. Det kan ta flere tiår fra den første analysen blir gjennomført og til vi med tilstrekkelig grad av sikkerhet kan fastslå at problemet faktisk må og forhåpentligvis kan løses. FoU-arbeid er tidkrevende – og nødvendig.

På enkelte områder behøver vi ikke å spekulere så fryktelig mye mer for å skjønne at tiltak er påkrevet. Hvis du har feber og vondt i halsen, er det ikke nødvendig å gå til legen for å forstå at det er snakk om en forkjølelse og at det kan være lurt å holde senga et par dager. Når det gjelder utslipp av plast, medisiner og kjemikalier, så forstår vi at det ikke er godt for havhesten, fisken og selen at disse stoffene slippes ut i sjøen. Her handler det like mye om å få på plass et regelverk som virker.

I tiden som kommer er det vår evne til å beskytte og utnytte havet som kommer til å definere vår fremtid som havnasjon. Med ansvar for så store havareal som Norge har, følger det også et vedvarende behov for bedre kunnskap. Vi kan bli best i verden dersom innsatsen økes. Vi bør bli best i verden dersom vi skal gjøre alvor av å leve av havet også i fremtiden. Skal vi sikre riktige avgjørelser som omhandler havet og de marine ressursene, må vi trappe opp FoU-innsatsen og ta alvoret forbundet med utslipp til havet inn over oss. Først da åpner vi for en fornuftig vekst vi kan leve av og med.

SteinErik.Sorstrom@sintef.no

Adresseavisen publiserer i dag den første av fem kronikker om havet, ressurser under press, forurensning og forskning, skrevet av Stein Erik Sørstrøm, senior forretningsutvikler i Sintef. De neste kronikkene i serien vil handle om internasjonalt samarbeid, marine næringer og teknologi, kommersiell utnyttelse av havet og Midt-Norge og havet. Sørstrøms kronikk «Hvor mye tåler havet?» om samme tema ble publisert 2. desember 2015.