Breivik lengter først og fremst etter oppmerksomhet, ikke etter bordtennis og besøksvenner.

Selv ikke skarp vårsol klarer å lyse opp den massive, grå muren rundt Skien fengsel. Så skjuler den også et av de mørkeste kapitler i vår historie. Her soner Anders Behring Breivik, terroristen og barnemorderen. Norges mest forhatte mann. Er det i det hele tatt mulig å tenke seg at han skal få bedre rettigheter enn han allerede har? I all sin absurditet er det dette disse fire dagene handler om.

I dag er gymsalen gjort om til en rettssal, men for de innsatte er fengselet et hjem. Sort filt skjermer mot telelinser og nysgjerrige blikk. Donaldpocket og Mandelas biografi står side om side med Nordisk kriminalkrønike i biblioteket. Fengselskokken selger kaffe, sjokoladekake og oppskåret frukt. I «rettssalen» sitter terroristen blant basketballkurver og ribbevegger. Her møtes de innsatte til ballspill og lek. Men ikke Breivik. Han sitter totalt isolert fra andre fanger. Spørsmålet vi skal få svar på er i hvilken grad har dette har skadet ham.

Skal vi tro det vi ser så har han forandret seg lite siden 22. juli-rettssaken, bortsett fra det glattbarberte hodet. Han gjør sin nazihilsen. Ser alvorlig ned i bordet. Blar litt i papirer. Ellers er det vanskelig å lese mye ut av terroristens kroppsspråk. Han smilte da regjeringsadvokaten fortalte om medfangen som ville drepe ham. Han smilte da han ble kalt vår tids farligste terrorist. Han viser lite følelser, men rister stadig vekk på hodet når statens advokater snakker.

En rekke pressefolk fra det store utland har tatt turen til Skien. De skjønner lite og ingenting. Her lar vi massemorderen saksøke staten fordi han misliker soningsforholdene. Hva slags land er dette egentlig? Innerst inne skulle vi nok helst sett at han råtnet i et fangehull. Med en kule rundt foten og tørt brød og vann på menyen.

Selv om saken handler om Breiviks rettigheter og ugjerningene hans knapt nevnes, er det umulig å slette bildet av 77 døde mennesker fra netthinnen. Han har tatt fra mennesker det beste og mest verdifulle de har. Ungene sine, barnebarna, vennene og ikke minst livet deres. Så klager han på at han har fått ødelagt sin livskvalitet. Et paradoks det nesten ikke er mulig å forholde seg til. Men det må vi og vi kan argumentere for at det er viktig. Det sier noe om vår rettsstat.

Noen vil hevde at isolasjon er den verste tortur et menneske kan utsettes for. Det er et påfallende stort sprik mellom virkeligheten bak murene slik terroristen beskriver det, og de forholdene regjeringsadvokaten skildrer. Breivik advokat forteller om en virkelighet med ekstrem isolasjon. Omfattende bruk av nakenransakelser og håndjern. Nattinspeksjoner og streng brevkontroll. Regjeringsadvokaten gir et helt annet bilde. Breivik får studere, han har tilgang på aviser, filmer og playstation. Han snakker i telefonen og skriver brev. Han trener og stemte ved forrige kommune- og fylkesting. Han har til og med fått lage sitt eget pepperkakehus, selv om terroristen nærmest krympet seg da den opplysningen kom. Det passet neppe inn i hans grandiose selvbilde.

Ingen skal beskylde Breiviks advokat for å ha en enkel jobb, men han lyktes heller ikke i å overbevise oss. Breivik skal ha takket nei til flere aktivitetstilbud. Ikke vil han spille innebandy og heller ikke sjakk. Han takket nei til besøksvenner fra Røde Kors, beskyldte dem for å ha forgreininger til regjeringen.

Breivik ble rett nok mer ensom etter at medieoppmerksomheten avtok. Det er lett å mistenke at det er nettopp oppmerksomhet den narssisistiske Breivik lengter etter, ikke besøksvenner og bordtennis. Taper Breivik denne saken, som mye tyder på at han gjør, så stanser han neppe med dette. Han kan anke videre. Retten er den eneste talerstolen han har. Kanskje ikke særlig effektiv, men det vet vi ikke.

Han har sine støttespillere, særlig i Øst-Europa. Kun små signaler kan inspirere andre ensomme ulver. Derfor fastholder staten en streng kontroll med brev og besøk. Terroristen har selv hentet næring til sin galskap i mørke kroker på nettet. Der kan det finnes andre av hans kaliber. Vi har smertelig fått erfare at det trengs bare én Breivik for å drepe 77 mennesker.

LES LEDEREN (PLUSS): En smertefull, men nødvendig rettssak

Retten er hevet og vi må forlate fengselet. Likevel ikke uten håp. Terroristen setter nok en gang vår toleranse på prøve, men vi klarer det denne gangen også.