Det er ingen enkel forklaring på publikumssvikten for Trondheim kunstmuseum. Det er en blanding av unik luksus og litt trist å besøke museet en vanlig dag i mars.

I filmserien «Natt på museet» sliter Ben Stiller med at institusjonen han jobber på blir levende om natta. I Trondheim sliter museer nå med å bli levende nok om dagen. Besøkstallene for museene i Sør-Trøndelag bør være bekymringsfull lesning for Trondheim kunstmuseum spesielt, og museumssektoren og kulturinteresserte generelt. Adresseavisens presentasjon av tallene har ført til diskusjoner hvor flere har fordelt skyld for den stusslige situasjonen.

Drøyt 10 000 betalende publikummere i året, gir et snitt på drøyt 193 besøkende i uka. Det er påfallende få. Skoleelever, barnehagebarn og kunststudenter som gratispassasjerer gjør heldigvis totalbesøket noe bedre. Likevel er det grunn til å spørre hva som har skjedd. Det er ikke mer enn seks år siden norske medier meldte at Trondheim kunstmuseum sammen med Stenersen- og Munch-museet toppet besøksutviklingen for norske kunstmuseum i 2009. Med økning på drøyt 14 prosent fra året før, til knapt 46 000.

Har museet for uklar profil? Er det medias skyld at flere ikke kommer? Har krangelen mellom den forrige direktøren og Håkon Bleken lagt en klam hånd over institusjonen? Vises det for mye samtidskunst eller for lite? Er museet for dårlig til å vise fram den faste samlingen? Vises det for mye porno i museet som skremmer vanlige folk, ifølge et hjertesukk i «Ordet fritt» forrige uke?

Det som er sikkert, er at direktør Johan Börjesson får en tøff jobb med å snu utviklingen. Det kan diskuteres om mediene er for opptatt av besøkstall i kulturjournalistikken. Museum bør bedømmes etter flere kriterier enn det. Dessuten er det farlig å se seg blind på besøkstall. Flere medier omtalte Trondheim kunstmuseum som vinner i årsstatistikken for 2009. Få eller ingen gikk bak tallene og meldte at oppgangen kom etter kraftig besøksnedgang på nesten 15 000 eller 27 prosent året før.

Det er fristende å skylde på publikum, internett eller andre tilbud når besøket svikter. Årsakene til at Kunstmuseet sliter med publikum, er nok sammensatte. Å bygge tillit og lojalitet til en større gruppe brukere tar tid. Det er ikke sikkert det museet gjør er veldig feil, at situasjonen like mye skyldes det som ikke gjøres.

Midt i åpningstida onsdag denne uka, var det for eksempel en sann fryd å entre den ærverdige porten til museet i Bispegata. For å bli møtt med vennlig, kyndig informasjon om utstillingene, samt overbevisende argumentasjon for at det var verdt å bruke billetten til kroner 100 til «gratis» overgang til utstillingene i Gråmølna lenger ned i byen.

Sist jeg var på museum, var i Berlin før jul. Til trengsel, kø og bryskt personale som skjelte meg ut på tysk for et eller annet. Å gå rundt i første etasje i «Martin Tebus – Collection» fra museets samling, kjentes som ren, åndelig luksus. Delvis fordi jeg hadde alle rommene og bildene for meg selv. Nikolai Astrup, Hannah Ryggen, Johs. Rian, Peder Balke og mange flere, i sal etter sal, etter tema. Jeg lo lavt da jeg kom til «Kuparaden», en avdeling viet maleri med kyr. Så lekent tenkt og satt sammen at det er synd om ikke mange ser.

I 2.etg, med retrospektiv av Anne Breivik, var heller ikke folk å se. Før vi i noen sekunder plutselig var tre i et rom med et 20-talls bilder. De to andre var turister. Derfor var det overrumplende å møte myldrende liv i Gråmølna ved lunsjtid torsdag. 12–15 mennesker behagelig skrålende i Meta. Morf-utstillingen. De så ut som turister de og, men viste seg å være en norskklasse fra Enhet for voksenopplæring. Etter å ha gått alene i 2.etg. i «Håkon Bleken og Gruppe 5: Ramon Isern», var det smittende å høre latter og lyd til Agnes Meyer Brandis «Moon Goose Colony». «Lærer, lærer, hva heter det?», spurte en kvinne og pekte på gåsa.

For alle museum er det en utfordring å bli en institusjon som bør besøkes mer enn én gang. Selv etter rekordbesøk på Munch-museet i fjor, sa nylig direktør Stein Olav Henrichsen at utlendinger valfarter til museet, mens Oslo-folk i høyden kanskje besøker museet to ganger i løpet av et helt liv. Trondheim kunstmuseum kan og bør bli bedre, men noe av det de har å by på er for godt til å bli sett av så få.

Museumsnatt: Ben Stiller sliter med at museet blir i overkant levende i «Natt på museet» Foto: lemaster, Rhythm & Hues