To av grunnsteinene i demokratiet vårt, domstolen og media, har fått kjørt seg denne uka.

«Nyttige idioter for Breivik», «klikkhoreri», «mikrofonstativ», «i sensasjonståka» er ting jeg har sett blitt skrevet om meg og andre journalister som har dekket saken der terrordømte Anders Behring Breivik saksøker staten. Advokat Øystein Storrvik var omringet av pressefolk før retten ble satt i Skien fengsel. Foto: Åserud, Lise, NTB scanpix

Dagene etter 22. juli trodde jeg verden aldri mer ville bli normal. Massakren på Utøya og regjeringskvartalet viste at virkeligheten kan overgå selv den mest makabre fantasi. Etter hvert kom hverdagen tilbake for de fleste av oss. Terroristen klarte ikke å forandre samfunnet, men for noen vil livet aldri bli det samme. Til det er tapene og smerten terroristen har forvoldt, for store.

Fire år etter at terroristen fikk sin dom, har han igjen vært tilbake i offentligheten. Denne gangen er det Breivik som mener å være et offer. Han har saksøkt staten for å ha krenket hans menneskerettigheter. I fire dager har rettssaken fra Skien fengsel preget nyhetsbildet.

For de berørte og etterlatte er dette naturlig nok en enorm påkjenning. Men også det norske folk har sterke følelser knyttet til ugjerningene. For alle som er født etter krigen er 22. juli den vondeste dagen i vår felles historie. Det preger oss alle, som foreldre, som politikere, som medborgere, men også som journalister som skal dekke saken.

Det er på mange måter en vanvittig tanke at terroristen, massedrapsmannen og barnemorderen skal få gå til sak mot staten fordi han mener seg dårlig behandlet i fengsel. For mange er det også en voldsom provokasjon. Terroristens egen vitneforklaring har heller ikke styrket saken hans. Han framstår langt på vei som sutrete og selvsentrert, for å bruke rettspsykiater Randi Rosenqvists ord.

Utenlandske medier har gjort et stort poeng ut av den norske «snillismen». Her får terroristen lage pepperkakehus, studere og ha egen tredemølle, så lar vi ham saksøke oss. Hva slags land er Norge egentlig?

«Mitt lille land» ble en sang vi fant trøst i etter terroren mot regjeringskvartalet og Utøya. På pressebenken i Skien fengsel kvernet refrenget stadig i hodet mitt og ble et soundtrack for disse fire smått absurde dagene. – Det er bare retten som kan se gjennom det folkelige hylekoret, sa Breiviks advokat Øystein Storrvik i sin sluttprosedyre. Det er en nyttig påminner for alle og enhver.

For det finnes viktige grunner til at denne rettssaken ble gjennomført. Det er interessant hvordan vi klarer å behandle landets mest forhatte menneske. Det er en styrke ved vårt samfunn at selv Breivik kan gå til sak, og det har en verdi at vi klarer å gi ham menneskelige soningsforhold. Det sier noe om at «vårt lille land» ikke har en hul klang.

Det er ikke bare domstolen som har fått kjørt seg disse dagene. – La oss slippe. Ti ham i hjel. La oss være i fred, har vært gjennomgangstonen denne uka. Mange mener media har gitt Breivik for mye oppmerksomhet. Det er ikke unaturlig at disse reaksjonene kommer. Den samlede dekningen er massiv og jeg ser klart eksempler på titler og vinklinger vi burde vært spart for. Jeg har likevel vanskelig for å se at svaret er å fortie denne saken, som mange har tatt til orde for. At Breivik selv ønsker oppmerksomhet gjør det vanskelig, men er prinsipielt sett irrelevant for vår dekning.

«Nyttige idioter for Breivik», «klikkhoreri», «mikrofonstativ», «i sensasjonståka» er ting jeg har sett blitt skrevet om meg og andre journalister som har dekket saken. Nå skal vi i media være forsiktige med å forsvare media. Selvrettferdig og pompøs er merkelapper vi får klistret på oss før vi rekker å si «medias rolle ...».  Det vet jeg mye om. Jeg har irritert meg mye over media i mitt liv, og gjør det fortsatt.

Men det må være lov å komme med en presisering, om så i selvrettferdighetens navn. Det er mye morsommere å skrive om både trening, hverdagsliv og fylkeskommunen. Og jeg kan love at de sakene blir mye bedre lest enn kommentarer fra Skien fengsel. Hvis det er klikk vi er ute etter, anbefaler jeg heller å skrive en patriotisk hyllest til Trondheim by. Da får du masse skryt og ingen ville drømme om å kalle deg «klikkhore».

Det er mye som er vondt å lese. Tro meg, det er mye som er vondt å skrive også. Men det må aldri bli en rettesnor for hva vi skal skrive om.

Hør Adresseavisens kommentatorer på podcast: