Jeg står midt inne i en vindpark og ser ikke en eneste vindturbin. Det er som om tåka er sendt for å skåne en vindkraftmotstander for synet.

Jeg er på vindkraftsafari på Fosen. Jeg vil se installasjonene på Bessakerfjellet, lodde stemningen i Åfjord og klatre opp til Storheia der anleggsmaskinene snart skal spise seg inn. «Storheias siste vår» er gravskriften som dukker opp.

For anledningen vil jeg glemme at vindkraften vil produsere strøm som vi ikke trenger her hjemme, glemme samfunnsregnskapet, subsidiene og alle krumspringene som er gjort for å få til et prosjekt som lar seg gjennomføre rent økonomisk. Glemme at tre firedeler av investeringen havner hos turbinprodusenten i Danmark.

For det er tanken på rasering av store, inngrepsfrie fjellområder som på noen tusen år bare har blitt påvirket av sau og rein, øks og sag, som får fram følelsene.

Tåka ligger tykk på vei opp den brede veien til Bessakerfjellet. Jeg skal visst skånes for synet av master og rotorer. Eller skal jeg tolke det symbolsk: Når det gjelder vindkraft, er jeg langt inne i tåkeheimen?

«Floff, floff, floff». Lyden forteller at jeg nærmer meg. Et gråmalt tårn skimtes først tretti-førti meter unna. Rotorbladene er bare synlig hver gang de vender nedover. Likevel er det tydelig at her er alt på stell. Det sitter ikke langt inne å innrømme at jeg er litt imponert. Til sammen 12 kilometer vei går fram til de tjuefem tårnene, hvert av dem har et planert område på størrelse med parkeringsplassen til en middels stor bedrift.

Et skilt peker til «Møllestua», og ut av tåkehavet får jeg øye på en stilig hytte i stein og glass. Døra er åpen og inne er det ryddig og varmt. Hyttebøkene forteller om tusenvis av besøkende og at det er utsikten og ikke vindturbinene som imponerer. Her har Trønderenergi, for en relativt beskjeden investering, fått massevis av lokal goodwill.

Fornøyd med i alle fall å ha skimtet vindturbiner, kjører jeg tilbake til Åfjord for å bestige Storheia. Det blir det største anlegget i Fosen Vind, med 80 turbiner og 62 kilometer vei på et område på størrelse med halve Bymarka i Trondheim.

Først en stopp på Årnes, åpenbart et kommunesenter med urbane ambisjoner. Et nytt bankbygg kalles Finanshuset, og skiltet forteller at her holder også «Vindsenter Fosen» til. Du verden! Storheia får vente, vindsenteret må først besøkes. Jeg ser for meg en utstilling med kart, modeller og faktaplansjer. Kanskje kan jeg overbevises om vindkraftens fortreffelighet?

I andre etasje et glissent befolket kontorlandskap, og jeg spør etter senteret. Det viser seg at vindsenteret er ikke mer enn den tomme kontorpulten til eks-rådmann Kjell Inge Skaldebø. Han leder prosjektet «Vindsenter Fosen». Jeg må nøye meg med å betrakte to miniatyrvindmøller som står på hylla.

På vei tilbake til bilen oppdager jeg hundelort under skoene. Jeg tenker på de fine, nye gulvene oppe hos de hyggelige damene i Finanshuset og ber en stille bønn om at svineriet havnet under skoene etter besøket der. Vel er jeg er skeptisk til vindkraft, men det får være grenser.

Åfjordinger jeg prater med, har et avslappet forhold til vindkraften. Én mener at det vil roe seg når folk får se hvor mye positivt det fører med seg. En annen er for utbyggingen som arbeidstaker, men skeptisk som privatperson.

En som ikke har roet seg, er Åge Karlsen på Mørreaunet. Et titall turbiner vil være synlig fra gården, og både høyspentlinje og trafostasjon vil berøre eiendommen. Jeg har banket på døra og sitter med kaffekopp og pepperkaker ved kjøkkenvinduet. Panoramautsikt mot Storheia. Karlsen har hentet fram den tykke boka med konsekvensutredninger. Her leser vi om sårbare fuglearter, inngrepsfrie områder og trussel mot reindrift. Karlsens kortversjon: Det blir for store naturødeleggelser.

Jeg er endelig klar for ekspedisjonen inn i det mye omtalte fjellområdet og starter der hvor adkomstveien skal ta av fra riksveien på skrå opp lia.

Fjellski med universalklister bærer brukbart i den halvråtne snøen, men mitt ikke helt optimale veivalg, rett opp, er nesten uframkommelig bratt. Monsterbakken til Petter Northug blir barnemat. Klissvåt av svette kommer jeg meg over kanten ved Austdalsbrottet og får belønningen i form av utsyn over fjell, vann og skoglier.

Skydekket er tungt, men langt i vest gullskimrer sola i havet utenfor Bjugn. Her jeg går, liten og alene mellom stein og knauser innlandsisen etterlot seg, kan jeg nesten innbille meg at det er Soria Moria jeg ser. Hadde det ikke vært sent på dagen, burde jeg gått over til Trolldalen 5–6 kilometer mot nordvest og lett etter mer eventyr.

Tåka har lettet, nå kan jeg se. Nede i bygda kunne jeg fleipe, her oppe klarer jeg ikke å late som om jeg er i tvil. Jeg kjenner på en resignert fortvilelse. Er det lov å snakke om sorg? Irrelevant og underkjent i samfunnsdebatten.

Noen sier at området er så lite besøkt at det derfor er bare å forsyne seg. Maken til logikk. Er det ikke nettopp muligheten til å kjenne på ensomheten og det uberørte landskapet som gjør slike områder ekstra verdifulle? Hvem kan si at tidløs villmark med bratte juv, bortgjemte fiskevann og de siste individene av hubro, smålom eller fjellvåk ikke har egenverdi? Utrolig nok er tapet av natur verdsatt til null komma null i kalkylene.

Noen sier at det er fint med vindmøller og veier, for da blir naturen mer tilgjengelig for flere. Som om norsk natur ikke allerede er tilgjengelig. Vi har jo bygd tusenvis av kilometer vei rett gjennom ødemark.

Vinden tar så pass at jeg på et vis kan skjønne hvorfor kraftingeniørene vil sette opp turbiner her. Men her ved varden på Austdalsbrottet føles det likevel helt absurd. Installasjonene vi nesten så på Bessakerfjellet vil gjøre Storheia til en nålepute.

Jeg fryser. Svett trøye, kald vind og dystre tanker er en dårlig miks. Utfordringen med å finne en brukbar trasé ned den bratte dalsiden får meg nesten til å glemme at jeg har opplevd Storheias siste vinter. Ok, kanskje én vinter til, men så er det slutt.

Hadde vindkraften enda vært av utvilsom og stor samfunnsnytte. Det er den ikke. Beklager åfjordinger, men jeg har ikke sans for naturødeleggelse som forretningsidé.

Løpet er kjørt. Men det må være lov å sørge.

Flere kommentarer av Stein Arne Sæther