Vi ser dem ikke så ofte, men vi deler byen med langt flere skapninger enn firbeinte kjæledyr.
Første arbeidsdag etter påskeferien krysset en voksen rødrev min arbeidsvei. Morgen og ettermiddag er det en travel vei, med gående, syklende og kjørende til og fra hverdagens oppgaver. Men denne morgenreven lot seg ikke stresse av trafikken. Den haltet litt på et bein der den kom frem bak en hekk og luntet inn i hagen på den andre siden av veien, mindre enn to kilometer fra Midtbyen. Jeg vet ikke hvor den kom fra eller hvor den skulle, men reven ble en hyggelig påminnelse om at selv i en tett befolket by er heldigvis ikke riktig alt strengt regulert, kontrollert og ført inn i manntall.
Jeg håper reven greier seg. Dessverre er det flere farer som truer et firbeint villdyr på bytur. Trafikk er en av dem. Tøffinger med gevær en annen. For noen år siden måtte en trondhjemmer betale fem tusen kroner i bot fordi han skjøt en rev i tettbygd område. Elg på bytur har enda dårligere odds, fordi de store og langbeinte hjortedyrene er en fare for folk. Jevnlig felles elg som har gått seg vill i byen.
Rotter, rev, grevling, elg, rådyr, oter og bever. Disse ville pelsdyrene har jeg selv sett i Trondheim. Det er flere også, blant andre små mårdyr. I 2008 ble det sett gaupe på Tyholt. Jeg har hørt at noen mener å ha sett bjørn ikke langt fra byen, i grenseområdene mellom Trondheim, Malvik og Klæbu, men det er lenge siden.
Byen har et annet, meget berømt pelsdyr, men et stykke fra der det bor folk. Den såkalte vaffeljerven holder til i de vestlige delene av Bymarka. Jeg har ikke engang sett jervetispas spor. Det hadde vært litt av en opplevelse å få se et slikt dyr. Jeg har aldri hørt at noen har sett ulv i Trondheim. Hadde jeg sett en, ville jeg holdt det for meg selv. Av hensyn til ulven. Den eneste gangen jeg har skammet meg over å være norsk, var da det ble holdt statsorganisert ulvejakt i Østerdalen. Årsak: Fordi en ulveflokk ikke greide å holde seg på riktig side av en grense som var bestemt i Stortinget.
Mange dyr og fugler er blitt avhengige av oss mennesker. Gråspurven er en slik. Den hadde ikke greid seg uten mat og ly som tilbys av det urbane mennesket. Fiskemåker i stort antall er en byboer som er til både glede og irritasjon. Som gråspurven har også fiskemåken tatt i bruk menneskeskapte habitater, selv om softis og pommes frites på Torvet ikke er basisføde. Storbyer er blitt leveområder for store og små rovdyr mange steder i verden, her i Europa inkludert. Reven jeg så er kanskje en permanent byboer den også.
Minst like flotte viltopplevelser tilbys av bevingede byboere. Jeg bor like ved noen av Trondheims kornkråker - som også er en av tre kolonier av denne kråkearten i Norge. Det er et morsomt innslag i bybildet. Snart er det april. Måneden byr på det som for meg er et kjært vårtegn, nemlig storspovens rullende og karakteristiske låt over jordene på Brøset. Hvor lang tid tar det før storspoven blir fortrengt fra dette bynære området? I slutten av påsken kunne Adressa-lesere følge dramaet om en hubro som nesten ble mobbet fra livet av kråker. Denne majesteten av en ugle har tidligere hekket ved Nidelven, men det er det visstnok slutt på.
Hurra for ville byboere med pels eller vinger. Vel, ikke uten et betydelig forbehold. Jeg jubler ikke for brunrotta. Den er en pest (!) og plage, den stinker og gjør livet surt for mange, meg inkludert. Det er ti år siden den invaderte mitt liv og hus. Jeg kan forsikre at den ikke er velkommen tilbake. Rotta har tilpasset seg menneskers liv. Dens utbredelse følger menneskers levemønster. Vi har altså ikke andre enn oss selv å skylde på.
Det er vel de som også er imot rev. Katteeiere har grunn til å passe på. Pus kan også bli tatt av grevling, men en mye større trussel mot kjæledyr enn urbane villdyr, er menneskets biler.