Det har ikke vært bare lett å skille mellom spøk og alvor i arbeidet med kommunereformen.
Det har tatt sin tid, men i de trønderske kommunene skrives det nå intensjonsavtaler om kommunesammenslåing i høyt tempo. Mandag signerer Trondheim og Klæbu en avtale, den siste i rekka av mange. Det betyr nødvendigvis ikke at vi får veldig mange kommunesammenslåinger i tida framover. Kommunene er mer eller mindre pålagt å utrede hvem de vil slå seg sammen med. Bortsett fra et fåtall kommuner som har sagt klart fra at de ønsker å fortsette alene, har de fleste gjort avtaler eller er i forhandlinger med nabokommunene.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Et forsvar for fornærmelsen
Det har ikke vært bare lett å skille hva som har vært spøk og hva som har vært virkelighet de siste ukene. Orkdalsregionen har kommet langt i arbeidet med en ny storkommune, og 1. april skulle seks kommuner skrive under intensjonsavtalen om sammenslåing. Et dristig valg av dato. Mange lo av meldalordfører Are Hilstads (Ap) aprilspøk om at Meldal ikke kunne skrive under avtalen fordi han hadde havnet på sykehus. Men latteren ble raskt avløst av gråt og tenners gnissel da Skaun-ordfører Jon P. Husby (Sp) plutselig nektet å signere den samme avtalen. Derfor ble det bare fem kommuner som gikk sammen i orkdalsregionen.
I Nord-Trøndelag har mye handlet om spillet på Innherred. Trønder-Avisa slo til med en aprilspøk om at Verdal og Levanger skal bygge et nytt rådhus over Rinnelva, midt på kommunegrensa. Den ufrivillige humoren mellom innherredskommunene overgår imidlertid avisenes spøkefugler. Det vakte betydelig oppsikt at intensjonsavtalen mellom Verdal og Levanger strandet på én ting, spørsmålet om hvor ordfører og rådmann skulle sitte. At en avtale kan havarere på plassering av ordførerkontoret kan virke som hentet ut av en bygderevy, men er dessverre blodig alvor.
Blottet for humoristiske elementer er heller ikke arbeidet med kommunereformen i Frosta. Frosta har utredet samarbeid både med Stjørdal og Levanger, og diskuterte spørsmålet i et sjeldent turbulent kommunestyremøte forrige uke. Der grep Levanger-ordfører Robert Svarva (Ap) inn fra tilhørerbenken og krevde at frostingene måtte velge bort Stjørdal. Det tilhører sjeldenhetene at ordføreren i en annen kommune blander seg direkte inn i debatten i kommunestyret. Forvirret? Ikke før du hører at Frosta-ordfører Trine Haug (Sp) valgte Levanger, men uttaler at hun egentlig vil jobbe for at kommunen fortsatt skal stå alene. Denne intensjonsavtalen er nok et eksempel på pliktløp mer enn reell vilje.
Spøke kan de også i Namdalen. 1. april kom Namdalsavisa med «nyheten» om at målformen i den nye namdalske storkommunen skulle bli nynorsk. En typisk aprilspøk, men også et typisk eksempel på hva slags spørsmål samarbeid kan ryke på. Jeg må innrømme at jeg nesten trodde det var en spøk da det før påske ble klart at seks kommuner i Namdalen var blitt enige om en intensjonsavtale. I Ytre Namdal har de diskutert sammenslåing i 20 år og strides fortsatt om hvor landbrukskontoret skal ligge. Det var nesten for godt til å være sant at intensjonsavtalen kom på plass så raskt og smertefritt. Men så har kun Namsos-ordfører Arnhild Holstad (Ap) sagt at hun vil anbefale sammenslåing. Kanskje gambler mange ordførere på at folket sier nei? Det er nok en betydelig forskjell på luftige intensjonsavtaler og reell vilje til sammenslåing.
LES OGSÅ KOMMENTAREMN: Vi trenger flere hår i suppa
Tida går fort fra 1. april til 1. juli. Det er siste frist for kommunene til å gjøre vedtak om sammenslåing. I slutten av april vedtar fylkespolitikerne å samle Trøndelag til ett fylke. I mai vil mange kommuner arrangere folkeavstemning om kommunesammenslåing. Mye tyder på at de politiske ledernes holdninger har stor betydning for valgresultatet. Er politikerne lunkne, smitter det over på folket. Er politikerne positive, så sier folket oftere ja. Dette er en historisk mulighet til å endre trøndelagskartet, men det krever mer enn vage intensjoner.
Hør Adresseavisens kommentatorer på podcast