Jeg har de siste dagene øvd meg på å si ordet «konkurs» høyt. Ordet som bare for en uke siden gjorde meg kvalm, ga meg svettetokter og tanker om flukt – og som var det eneste jeg tenkte på.

Da gikk det med Ågot Lian som det gjør med 7 av 10 nystartede foretak; de overlever ikke 5 år.

Det å være sin egen sjef og skape arbeidsplasser er blant av de mest uttalte motivene for  å starte en bedrift. Det er edelt og viser samfunnsansvar, men det alene er neppe godt nok.

Så hva skal til for å lykkes?

Riktig idé til riktig tid, med de riktige folkene, sies det. Og det høres veldig enkelt ut, men er akk så vanskelig.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Et forsvar for fornærmelsen

Vi startet med sjømat på Ågot Lian sommeren 2012. Idéen kom til på bakgrunn av at vi så en nisje i markedet, i kombinasjon med at vi hadde en kunnskap om sjømat og fiskemat. Vi gikk grundig til verks i forberedelsene, studerte markedet, tolket trender, satte oss inn helse- og næringspolitikk og alt annet som kunne bety noe. Alt vi fant pekte i samme retning – dette måtte vi gå for! På dette tidspunktet var det én fiskerestaurant i Trondheim og til sammenligning 56 pizzarestauranter.

Nordmenn spiser alt for lite fisk – og for mye sukker, kjøtt og fet mat. Det er forresten ikke bare et norsk problem, dette gjelder hele verdens befolkning. Fredag 1. april var Gunhild Stordalen (EAT) på NRK. I innslaget ble det vist til en studie publisert i The Lancet om at det nå er flere som er ekstremt overvektige i verden enn som er undervektige. Stordalen kalte det systemsvikt og jobber intenst for at både politikere, matprodusenter, butikker og resten av samfunnet skal legge til rette for at det er enklest og best å velge sunn mat.

Den jobben er enorm - så den klarer ikke Gunhild alene. Her må alle bidra, fordi vi alle er en del av systemet som har sviktet. På Løvebakken, hos produsenten, i butikken og ved kjøkkenbenken.

Vår idé var å gjøre fisk og mat produsert fra grunnen av med norske råvarer lettere tilgjengelig for markedet. Fra ungene i barnehagen, til restaurantgjestene og kundene.

Vi fikk utrolig mange heiarop da vi startet. ”Dette trenger byen, og ja, fisk må vi ha mer av”. ”Vi håper det går bra med dere, lykke til”, sa folket og så gikk de hjem og spiste ferdigpizza - muligens?

Så selv om en gjør leksen sin, leser rapporter, foretar markedsundersøkelser og forbereder seg på alle eventualiteter så behøver det ikke å gå bra. Vi har jobbet beinhardt i 4 år og synes vi har prøvd alt. Vi har satset enormt mye penger og ofret både fritid og omgang med familie og venner, men så var det enda ikke godt nok. Og sånn er det, og det må en forholde seg til og ta konsekvensen av. Jeg har de siste dagene øvd meg på å si ordet ”konkurs” høyt. Ordet som bare for en uke siden gjorde meg kvalm, ga meg svettetokter og tanker om flukt – og som var det eneste jeg tenkte på.

Det er som alltid lurt å øve seg på det som en mest redd for. Jeg merker allerede at det går bedre, og som en viktig del av det å være gründer skal jeg klare dette også.

Går man konkurs, trenger det ikke å bety slutten – er en av overskriftene i Adressa i helgen. Det er helt sikkert – fordi idéen og betydningen av det å spise sunn og god lokalprodusert mat, er enormt mye viktigere enn at vi ikke fikk til Ågot Lian. Så da håper jeg at folk våkner litt. For skal vi ha et bredt og godt tilbud av lokalprodusert mat, i butikkene eller på restaurantene, må vi som forbrukere velge rett når vi bokstavelig talt handler. Det blir ikke penger til lønn og husleie av gode ønsker og heiarop.

Vi har hatt noen spennende og arbeidsomme år. Spist og smakt mye god mat. Men best av alt er folket; de som har jobbet og slitt for bedriften hver dag, de som har bidratt med sin kompetanse i styret, kollegaer som har gitt gode råd slekta som har stilt opp på dugnadsjobbing og strøket servietter. Og sist men ikke minst – takk til alle gjestene og kundene. Dere har gjort det verdt å stå på for!

Så takk til alle som har bidratt på alle mulige vis – vi har lært enormt mye og skal passe på å dele det med de som både vil og trenger det. Uten dere alle hadde vi aldri klart oss så bra, for det har vi – klart oss bra, og det er vi stolt av!

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Fleip eller fakta i kommunene

Når en går til det skrittet å begjære oppbud er det fordi det ikke går lenger, og det er et reelt valg en kan ta. Nå har jeg gått hele gründerløypa på 25 år og er enda en erfaring rikere. Rart å si, men det kjennes egentlig litt godt også. I dag er jeg glad for det jeg har lært og lettet over å ha tatt valget, men det hele er så klart ikke over enda. Nå starter en prosess som jeg kan lite om, og som sikkert blir utfordrende og vanskelig.

Fra vi besluttet at vi skulle gi oss gikk det ett døgn til vi orienterte de ansatte, og ytterligere 12 timer før vi leverte oppbudsbegjæringen. Dette kan synes som kort tid, men når en driver med oppstart, og spesielt noe som er så sesongavhengig som restaurant – så er dette en kontinuerlig vurdering. En dårlig sommer med regn og vind for eksempel, eller en sen avbestilling av et stort selskap kan være den berømmelig dråpen.

Det er helt OK å gi seg.

--

Hør Adresseavisens kommentatorer på podcast